Når noen veier er blitt stengt for palestinsk-registrerte kjøretøy, er det fordi en rekke mennesker – jøder – ble drept på disse veiene av folk som hadde støtte av de valgte, palestinske myndighetene. I den siste måneden før israelerne begynte med de ulike tiltakene de er kritisert for – mars 2002 – ble ca. 130 israelere drept i ulike terrorhandlinger. Dette skulle fortsette og øke, og hadde full støtte (i praksis, med penger m.m.) av Yasser Arafat. Det er bakgrunnen for Israels tiltak, som er rene sikkerhetstiltak. Når det palestinske styret avvæpner alle terrorgrupper og straffer terrorister ordentlig, blir tiltakene opphevet igjen.
Jeg kan ikke gi detaljene for hver enkelt vei, så godt kjenner jeg ikke forholdene. Men bakgrunnen for stengningene er israelske biler ble utsatt for omfattende skyting og bombing de første årene av dette tiåret. Vestbredden er et lite område, så i mange tilfeller var og er det ikke alternative veier (unntatt de som gikk gjennom palestinske landsbyer, og det ble det jo ikke bedre av). Derfor er også nye veier blitt bygd.
Fram til palestinerne begynte sin første intifada i slutten av 1987, kunne innbyggerne i Israel, Vestbredden og Gaza i prinsippet reise fritt i hele området uten noen kontroll. Første gang området var avstengt, var da Arafat stod fram på radio Monte Carlo (mye brukt radiostasjon den gangen) og oppfordret alle palestinere fra Vestbredden og Gaza til å knivdrepe israelere, og flere fulgte hans oppfordring.
Etter Oslo-avtalen ble sikkerhetstiltakene gradvis opphevet. Like før den andre intifadaen startet i september 2000, var situasjonen slik (beskrevet av Hirsch Goodman i Jerusalem Report): Nesten hver femte bil han møtte de fire gangene ukentlig han kjørte mellom Tel Aviv og Jerusalem, hadde palestinske skilt. Kanskje en av femti var fra Jordan. I kasinoet i Jeriko var det åpnet en kosher restaurant. Titusener av israelere handlet uten frykt i Jenin, Nablus, Tul Karm og gamlebyen i Jerusalem, særlig på sabbaten. Restauranter i Betlehem og Ramallah var fulle av israelere. Og det var «in» i Israel å ligge på stranden i Gaza i weekenden. Godt over 100.000 palestinere arbeidet i Israel hver dag. Kontrollen var mye lettere enn den måtte være siden.
Terroren tok for alvor av i 2001 og 2002. På det meste kom det opp i over hundre terrordrepte israelere i måneden, og trenden var økende. Det var klart at Arafat støttet terroren. Ikke noe samfunn kan leve med en slik situasjon. Israel hadde da to valg: Enten kapitulere (for eksempel med hensyn til «rett til å vende tilbake») eller gjennomføre et system med sikkerhetstiltak, inkludert veier stengt for palestinerne og sikkerhetsgjerdet. Tilbakene utgjør et system som til sammen har utrettet det eksperter sa var umulig: Stanse selvmordsbombere og andre terrorister.
Men det store flertallet av israelerne, fra statsministeren og nedover, ser fram til den dagen da de igjen kan handle fritt i de palestinske områdene og palestinerne reise fritt i Israel. Hver eneste «apartheid-tiltak» er en ren sikkerhetssak, som man egentlig ikke ønsker.
Relaterte artikler:
The meaning of 443 (lederartikkel Jerusalem Post 31. desember 2009)
