Denne artikkelen er oversatt av Willy Gjøsund.
En rakettkrig raser i det sørlige Israel. Mer enn 200 raketter er avfyrt mot urbane områder siden fredag ettermiddag, etter at Israel drepte lederen for the Popular Resistance Committee (PRC), terroristgruppen som sto bak kidnappingen av den israelske soldaten Gilad Shalit. Havnebyen Ashdod, som ligger rundt en times tid fra Jerusalem, har blitt utsatt for et massivt angrep av Grad-raketter fra Gaza, i likhet med en snau million sivile israelere som lever her i sør.
- Ashdod: Angrep med Grad-raketter i et lite shoppingområde mandag ettermiddag. (Foto: Anav Silverman)
Ashdod: Når jeg ankommer byen i femtiden om ettermiddagen, hyler sirenene, og bussen jeg reiser med fra Jerusalem stopper brått. Sjåføren, en eldre mann, stopper for å la passasjerene komme seg av slik sikkerhetsprotokollen sier. Menneskene som bor i Ashdod, Israels femte største by, har 45 sekunder på å finne ly når en rakett avfyres fra Gaza.
Noen av oss legger oss på bakken med hendene over hodet, mens andre finner ly ved en betongmur. Det er underlig hvor fort en greier å komme seg i overlevelsesmodus. Et par sekunder senere hører vi et drønn. Og nå starter diskusjonen: «Landet raketten i byen? Eller var det lyden av Jernkuppelen som greide å avskjære raketten oppe i luften?
Vi får svaret et par sekunder senere når vi ser et blaff av grå røyk på himmelen, og hører en mye høyere eksplosjon oppe i luften. The Iron Dome, Jernkuppelen, Israels forsvarssystem for å stanse kortdistanseraketter som er avfyrt på en avstand mellom fire og 70 kilometer, har gjort underverker i løpet av denne eskaleringen av raketter mot sivile. Det israelske militæret opplyser at Jernkuppelen har lykkes i 75 prosent av avskjæringene mandag. I alt 23 av 31 avfyrte raketter avfyrt mot urbane områder har blitt stoppet av systemet. Og akkurat nå virket det nok en gang.
Passasjerene går tilbake til bussen. Noen er lettere hysterisk, andre mer rolige. Bussjåføren sjekker to ganger at alle er til stede. Så begynner folk å ringe. «Dette var åttende gang i dag at sirenene går!» er det en dame som sier i telefonen. En annen passasjer ringer til barna sine for å fortelle dem at hun er på vei hjem. Den hvithårede bussjåføren forteller meg at dette ikke er noe å bli skremt av, det er bare en vanlig dag på jobben.
Det hendte likevel bare noen timer tidligere, rundt 14:30 samme dag, at en Grad-rakett som Jernkuppelen ikke greide å avskjære, landet i et nærbutikkområde. Raketten gjorde stor skade på forretningene, og på eiendom og kjøretøyer. To mennesker, blant dem en eldre dame, ble skadd. De to ble bragt til et medisinsk senter i Rehovot for behandling. Den eldre damen var skadet av glassplinter som fløy omkring da raketten eksploderte. Åtte mennesker ble behandlet for sjokk.
Butikkeierne så fremdeles ut som om de var i sjokk et par timer senere, mens folk vandret rundt mellom knust glass og bygningsdeler som var spredd utover hele fortauet. Utstillingsdukker lå på gulvet inne i butikken med klær strødd overalt. Inngangsdørene av glass var der ikke lenger.
Yaniv Araha, medeier i hårsalongen Michel Mercier, viser meg en boks med hårspray som har blitt gjennomhullet av splinter. «Vi var veldig heldige,» sa han. «En av stylistene måtte på sykehus på grunn av skadene, men resten av oss pluss kundene som var i lokalet, er alle sammen ok.» Araha viser meg en vegg inne i salongen, som han gjemte seg bak. «Splintene kunne ha kommet helt inn i kjøkkenet bak salongen, men denne veggen beskyttet oss,» forklarte han.
På andre siden av gaten er et hus med leiligheter. Det er fullt av hull fra splinter etter eksplosjonen. Og på fortauet er det et kraterlignende hull hvor raketten eksploderte.
En av beboerne holder noen små metallkuler i hånden. De var pakket inn i raketten, men ligger nå ufarlig utenfor bygningen. «Om en av disse hadde truffet noen, Gud forby…» sier han og rister på hodet. «Vi har opplevd et mirakel her i dag. Dette kunne ha endt mye verre.»
Adi Ben Hamu, talsmann for Ashdods myndigheter, forklarer at kommunen har arbeidet svært hardt siden rakettangrepene mot Ashdod eskalerte forrige gang under operasjon Cast Lead. Man har i all hovedsak fokusert på å forberede innbyggerne for neste bølge av angrep med raketter fra Gaza.
– Første gang innbyggerne i Ashdod ble angrepet av raketter var for tre år siden. Vi var ikke forberedt,» sier Ben Hamu. «Det var en masse hysteri. Nesten 800 mennesker opplevde sjokk, og måtte til behandling.»
– Denne gangen ikke bare vet innbyggerne hva de skal gjøre, og hvordan sikkerhetsprosedyrene er, men vi har også Jernkuppelen som har stanset mange av rakettene. Det hjelper på moralen. Men folk må fremdeles i tilfluktsrom når vi er under beskytning, for det kan komme splinter også ovenfra, sier han videre.
– Vi kan ta vare på oss selv. Men ingen sivile kan tolerere raketter fra terroristgrupper som en livsform, og ikke noe land i hele verden ville tillate at deres innbyggere blir utsatt for noe slikt.
– Den israelske regjering er nødt å gjøre det som må til for å stoppe disse rakettangrepene mot Ashdod, Be’er Sheva, Kiryat Malachi, Gan Yavne, Ashkelon og mindre steder i sør. Bare i Ashdod har vi oppunder 250.000 mennesker, med 55.000 studenter, K-12, som ikke kan gå på skole under disse rakettangrepene, fortsetter Ben Hamu.
Når det gjelder skolen har man laget en midlertidig løsning, med lærere som gir elevene hjemmearbeid via e-mail og Facebook.
I en enda alvorligere uttalelse, konkluderte Ben Hamu med at det finnes en enda større fare der ute enn de Grad-rakettene som brukes nå. «Alle her er klar over at det vil kunne bli et enda alvorligere og mer massivt angrep av missiler, – fra Iran. Det er det vi må forberede oss for. Og for et slikt angrep kan vi ikke vente til siste øyeblikk,» sa han.
Anav Silverman underviser på Hebrew University High School, og skriver i øyeblikket for Tazpit News Agency. Hun utvandret fra Maine i 2004. Artikkelen er gjengitt med hennes velvillige tillatelse.
