Dette sier forfatter, tidligere stortingsrepresentant og stortingspresident, Jo Benkow, til Kristelig Pressekontor. Han er svært glad og takknemlig for avisenDagen sin dokumentasjon om Dagsrevyens skjeve dekning av Midtøsten-konlikten siden intifadaen begynte i fjor høst.
– Jeg synes at folk tar Israels handlinger ut av sin sammenheng, og er uten forståelse for den kroniske og livstruende krigssituasjonen som landet har vært i, helt siden staten ble etablert i 1948. Jeg kan gjerne være med på at enhver stat som opplever et slikt ytre press, vil komme til å gjøre ting som krenker menneskerettighettene. Dette har vi som nyter freden, lett for å ta avstand fra. Men det er en illusjon å tro at vi ville oppført oss særlig annerledes. Det er i tilfelle en form for selvforherligelse og selvdyrkelse som jeg må ta avstand fra, sier Benkow.
Han peker på at vi venter noe mer av Israel enn av Arafats regime – og det med rette.
– Israel er jo tross alt det eneste demokratiet i hele området. Men man venter seg kanskje for meget, fordi ingen kan opptre som engler i en slik truet situasjon. Derfor synes jeg at den dømmesyken som preger mediene, er grovt ensidig og desinformerende, sier Jo Benkow.
Gi din kommentar i #Porten
Debatt om medias rolle er i gang i diskusjonforumet. Besøk temaene:
Anti-israelske norske media
Venstreorienterte journalister
Jøden, politikeren og forfatteren Jo Benkow:
– Lett å diskriminere de som er annerledes
– Jeg har aldri tenkt på at jødeparagrafen i Grunnloven hadde utelukket min familie og meg selv fra Norge.
Dette sier den kjente jøden, politikeren og forfatteren Jo Benkow til Kristelig Pressekontor. Vi møter han på Stortinget, og intervjuet foregår i Eidsvollgalleriet. På veggene henger vakre malerier av de sentrale Eidsvoll-mennene. Omgivelsene skulle være midt i blinken for en samtale om jødeparagrafen i Grunnloven og antisemittisme.
Jo Benkow har vært stortingsrepresentant for Høyre i ca. 30 år. Han avsluttet sin karriere i nasjonalforsamlingen som stortingspresident i 1993.
«Jødeparagrafen» i Grunnloven
Det er i år 150 år siden Stortinget vedtok å stryke den såkalte «jødeparagrafen». Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 sørget for at følgende setning kom med i paragraf 2 i Grunnloven: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Men den 13. juni 1851 ble det vedtatt å stryke denne diskriminerende setningen fra vår grunnlov.
Jo Benkow er ikke i tvil om at Henrik Wergelands dikt, bøker og debattinnlegg hadde stor betydning for å fjerne «jødeparagrafen».
– Hvilke tanker gjør du det ved et slikt jubileum?
– Vi må erkjenne at det var seiglivede fordommer som gjorde seg gjeldende. Dette var en europeisk arv og en tro på at både den kirkelige og verdslige litteraturen gav et riktig inntrykk av jøden. Men i virkeligheten var det helt feilaktige stereotyper det dreide seg om. De fleste som møtte på Eidsvoll i 1814, falt imidlertid for denne mytedannelsen. Men det er interessant at ingen av dem som var med på å vedta Grunnloven, hadde noensinne møtt en levende jøde, sier Jo Benkow.
Han mener at holdningen til jøder i det norske samfunn i dag er forholdsvis avslappet, selv om mytene og fordommene fortsatt lever sitt nærmest evige liv.
Måtte rømme fordi han var jøde
– Har du personlig opplevd antisemittisme?
– Ja, det har jeg. Mobbingen som jeg ble utsatt for både som barn og ungdom har nok vært med på å forme meg som person på godt og ondt. Det var ganske mange krenkende og ydmykende utsagn jeg måtte overhøre både om meg selv og foreldre mine, uttalelser som jeg ikke satte særlig pris på. Men når jeg nå ser tilbake, var det vel en forholdsvis avslappet og ufarlig form for antisemittisme som ikke stakk så veldig dypt. Jeg hadde også mange mennesker utenfor mitt eget trossamfunn som var mine gode venner og støtter.
Men i 1942 ble Jo Benkow kjeppjaget over grensen til Sverige, det brant under føttene hans.
– Måtte du rømme utelukkende fordi du var jøde – eller hadde du også gjort noe illegalt?
– Jeg måtte flykte fordi jeg var jøde, selv om jeg nok hadde vært med på ting som ikke tyskerne satte særlig pris på. Jeg fant ut at det var altfor risikofylt å bli i Norge som jøde, og det viste seg jo å være en riktig antagelse, sier Benkow stille. Han opplevde at mesteparten av familien sin ble drept i holocaust, der over seks millioner jøder ble tatt av dage.
– Hadde du noen som helst anelse om det som skulle skje med jødene senere i krigen?
– Nei, det var ingen som trodde på det, og det var knapt nok noen som visste om tragedien. Men det er jo beklagelig å måtte si at stormaktene var fullstendig klar over hva som foregikk under krigens siste år. Og mitt forhold til Vatikan-staten er temmelig betent, for den passivitet paven utviste er jo en fornektelse av alt vi forbinder med kjærlighetsbudskapet i Bibelen.
Evig syndebukk
– Hvordan kan det ha seg at jødene er blitt syndebukk opp gjennom historien?
– Det er det evige spørsmål som svært mange vismenn gjennom flere tusen år har prøvd å besvare. Den mest troverdige teorien bygger på at før vår tidsregning tilbad det jødiske folk en sann og usynlig Gud. Dette var i motsetning til alle andre folkegrupper som levde i området, for de tilbad et mylder av avguder. Problemet med jødenes Gud var at den lot seg ikke slå i hel fordi den var usynlig og ikke håndgripelig. Det jødiske folk var derfor veldig annerledes, og den som skiller seg ut har lett for å bli forhatt. Denne teorien er mye underbygget av det som skjedde med koreanerne. De tilbad også en sann og usynlig Gud, og led samme fryktelige skjebne og ble Asias syndebukk.
– På hvilken måte kan folk flest engasjere seg mot antisemittisme i vår tid?
– De kan prøve å huske på at antisemittismen førte til et folkemord. Tyskland var på det tidspunkt blant de førende kulturnasjoner i Europa, som dyrket sine kunstnere innen for eksempel filosofi, malerkunst, diktning og musikk. Men så forfalt de og snudde ryggen til sin egen kulturarv. Hvordan kunne det skje?
Jeg tror at dette kan skje når bra mennesker snur ryggen til når de ser noe de ikke liker, og håper at det de ser skal bli borte av seg selv. Men dette er et skikkelig selvbedrag. Derfor er det avgjørende at folk engasjerer seg mot antisemittisme også i våre dager, sier Jo Benkow.
