Han har i mange år vært en besk kritiker av Israel, men også av det palestinske styret. 20.9 var noen av hans synspunkter gjengitt i et intervju med Jerusalem Post. Her er noen punkter, fritt gjengitt.
Jeg er meget pessimistisk, sier han. Det palestinske samfunnet går i oppløsning, det er ikke noen som styrer lenger.
Hver kveld er det skyting. Palestinerne skyter fra bolighus, og israelerne skyter tilbake. Hvordan virker dette på våre barn, israelske og palestinske? I stedet for å skyte mot Gilo, skulle de vært opptatt med å planlegge vår framtid. Nå er det hat og frykt som styrer, og vi bryr oss ikke lenger om oss selv en gang. Hvor er studenter, akademikere, journalistene, dikterne og forfatterne? De burde si fra. Men de er tause, og har nok med seg selv.
Det palestinske styret har lagt militære mål overalt der folk bor. Så når israelerne vil ramme en politistasjon, treffer de 20 andre hus også. Hvorfor la det palestinske styret slike bygninger der? Hvorfor har de gjort dette mot samfunnet vårt? Det er ikke noen som svarer på slike spørsmål.
Hva vil denne intifadaen føre til? Hvilken skade vil den føre til – for israelerne som okkupanter, for palestinerne? Det israelske samfunnet har begynt å stille slike spørsmål, men det har ikke det palestinske samfunnet. Jeg er så sint, sier han. Intifadaen har gitt oss 100 % skade, ingen fordeler.
I en artikkel i New York Times oppfordret Eid nylig Yasser Arafat til å legge om til ikke-voldelig ulydighet i kampen mot Israel.
Nå langer han også ut etter andre palestinske ledere som kom til Vestbredden og Gaza med det palestinske styret i midten av 90-årene. «Jeg tror at vi nå opplever resultatene av de stygge Oslo-avtalene. Palestinerne som skrev under på disse avtalene, visste ingenting om hva okkupasjonen betyr. De kjente ikke sitt eget folk, de kjente ikke israelerne, de var ikke fra områdene [Vestbredden/Gaza], og de visste ikke hva det betyr å bo der. Det er ikke israelernes skyld, det er vår skyld.
Volden innenfor det palestinske samfunnet [palestinere imellom] er økende. Ingen spør hva det betyr. Vårt samfunn er så fattig nå, men ingen spør hva vi bør gjøre. En mann kan ha syv barn, og har ikke råd til å sende dem på skolen.
Eid har også noen kritiske ord til Israel. Han hater kontrollposter, sier han, og hater okkupasjonen. Jeg er sint på israelske soldater som banker opp en gammel palestiner som bare forsøker å finne arbeid. Men jeg er like sint på det palestinske lederskapet.
Eid nevner at noen, både israelere og palestinere, har begynt å snakke om å «atskille» jøder og arabere. Men det er ikke mulig, sier han. Palestinerne ville ikke overleve. Det ville bety at mange palestinere ville dø. Vi er helt avhengig av Israel for alt vi skal gjøre, sier han.
Selvsagt bør palestinerne kjempe mot okkupasjonen, men på en slik måte at vi tar vare på oss selv. Det palestinske styret har ansatt tusener av mennesker i sikkerhets-jobber: Politi, militser m.m. Men de har ikke bygget ett eneste sykehus, ikke en eneste sengeplass, siden de kom til Vestbredden og Gaza.
