Kanskje er det på grunn av alderen , kanskje et utslag av at han tror på den veg han har valgt – samme hva som skjer. Hva enn som er tilfellet, statsminister Ariel Sharon (74), oppfører seg som en mann som ikke bryr seg noe særlig om det neste valget.
Og israelerne, som er preget av en krise-mentalitet og som sulter etter lederskap som hever seg over den ”vanlige” politikken, sluker det rått.
I henhold til den vanlige israelske politikken, går ikke en partileder imot sitt eget partis sentralkomité. I følge vanlig israelsk politikk, presser ikke statsministeren lederne i Shas-partiet, med sine 17 representanter i Knesset.
Men det er nettopp dette Sharon har gjort de to siste ukene. Han tapte en stemmegivning i Likuds sentralkomité for erkerivalen Benjamin Netanyahu på grunn av spørsmålet om en palestinsk stat. Etterpå minnet han komitéen om at han er statsminister, og akter å gjøre hva som er best for landet.
Og sist uke, etter å ha tapt en stemmegivning over regjeringens økonomiske kriseplan i Knesset, gjorde Sharon det ingen har turt før han. Han gikk imot de økonomiske kravene til de ultra-ortodokse (Haredi) partiene.
I begge tilfellene snudde han politiske nederlag til seier, ydmykelse til hyllest. Statsministeren bør be om flere ”nederlag” som dette. Ikke bare har han overlevd, men hvis vi skal tro meningsmålingene, er populariteten hans i full blomstring.
Ved å frigjøre seg selv fra det politiske spillet, ved å fremstå som en leder som ikke ser ut til å bry seg om han blir valgt til Likuds kandidat neste gang. På grunn av dette er han mer populær enn noensinne, både innenfor og utenfor Likud.
Det virker som om noe har ”klikket” i Sharon den siste måneden, som har gjort det mulig for han å innta en helt ny holdning til den israelske politkken.
”Sharon gjør det han tror er nødvendig for at hans plan skal bli gjennomført, sier en høytstående embetsmann. Hvis det gjør at han får støtte i det neste valget, stiller han opp. Hvis ikke, stiller han ikke opp.» Sharon ønsker ikke å bli sett på som en av mange Likud-ledere som gjorde hva som helst for å være på toppen. Han later til å tro at mulighetene for han til å bli gjenvalgt beror mer på inntrykket israelere flest har av han som stasminister, enn de indre prosessene i hans eget parti.
Militære eksperter sier ofte at det som først og fremst kjennetegner en god general, er evnene hans til å manøvrere fienden inn i et hjørne. Presse han i en situasjon der han uansett hva han gjør, vil falle i generalens felle.
Generalen Sharon perfeksjonerer nå denne taktikken i det politiske rom. Det som skjedde i Knesset under avstemningen på krisebudsjettet, er et godt eksempel på dette. Alt dette i følge Herb Heinon i Jerusalem Post.
