Eksempler fra europeiske medier
Først siterer han et «meget anerkjent og innflytelsesrikt europeisk magasin» som brakte et bilde av Abu Ali og siterte ham på å ha sagt at alle hans barn var begravet under ruinene av flyktningeleiren i Jenin. Det viste seg etter hvert at barna – alle ni – var sunne og friske. Men det brydde magasinet seg ikke om å melde. Heller ikke at totalt antall barn som ble drept under kampene i flyktningeleiren i Jenin var tre og antall kvinner fire.
Et annet tilfelle: Marmari var på ferie i Bretagne i Frankrike i august 2001. Han kunne ikke unngå å se det store oppslaget i regionsavisen: «Israel myrder palestinsk politisk leder». Det fremgikk verken av overskriften eller historien at den «politiske lederen» det var tale om, var en aktiv terrorist som bl. a. stod bak et terrorangrep på en israelsk skole.
Han lurer på om de som sprer slike historier (og mange andre) vet hvilken virkning det de skriver har på folk i Jakarta, de muslimske bydelene i Marseilles, det jødiske samfunnet i Toronto og mange andre steder. Er de klar over at de pisker opp jødehat, og at mennesker blir rammet? Mediene er i høy grad aktører.
Fire hovedsynder
Han nevner fire hovedsynder som dekningen av konflikten ofte gjør seg skyldig i: Å være ensidig opptatt av spesielle sider av konflikten, fordommer, nedlatenhet og uvitenhet. Historien om Abu Ali er et fint eksempel på alle fire. Ha’aretz forsøker å unngå fallgruvene. Men det er umulig å klare det fullt ut.
Ha’aretz har ca. 100.000 abonnenter på hebraisk og engelsk. (Engelsk-utgaven er i samarbeid med International Herald Tribune.) Daglig klikker ca. 500.000 seg inn på Internett, hebraisk utgave, og 700.000 til på engelsk, de fleste fra utenfor Israel. Men til tross for den store interessen har de ikke tjent en shekel på Internett-utgavene.
Ha’aretz mister stadig israelske abonnenter fordi man anser avisen for å være for lite patriotisk, for villig til å gjengi palestinske synspunkter.
– Selv før den første reporteren gikk inn i flyktningeleiren i Jenin, kunne vi vite sikkert at det ikke hadde vært noen massakre der. De israelske soldatene var reservister, voksne folk som i mange tilfeller var venstreorienterte. Og alle sammen hadde en mobiltelefon som de brukte flittig. Det ville vært helt umulig å gjøre noen forbrytelse som ikke var blitt kjent. I tillegg har også palestinerne en halv million mobiltelefoner.
Ha’aretz har ni reportere som arbeider med å dekke den palestinske siden av sakene. Amira Hass har bodd i de palestinske områdene siden 1993, først i Gaza og så i Ramallah. Disse reporterne ser det bl. a. som sin oppgave å melde om israelske overgrep for at systemene skal bli renset.
Den femte synd: Naivitet
Avisens rykte blir noen ganger utnyttet for å legitimere anti-israelsk propaganda, og det bekymrer oss, sier Marmari. Når avisen f. eks. avslører tilfeller av vandalisme fra israelske soldater under den store militæroperasjonen etter påske, er det for at den slags enkeltepisoder skal bli satt en stopper for. Men så finner de at mange ute i verden siterer Ha’aretz som bevis på at Israel er dypt og gjennomført ondt. Da lurer han på om ikke hans avis er utsatt for en femte synd som rammer dem som driver avis i Midtøsten: Naivitet.
