I nr. 4/1996 av Midtøsten i fokus hadde vi to artikler om jødene fra arabiske land. Det følgende er en lett bearbeidet utgave av dem.
I mars [1996] hadde Percy Gourgey et leserinnlegg i Jerusalem Post. Jeg vil gjengi innlegget fritt. Overskriften er Jøder fra arabiske land.
Det er ikke bare at disse jødene ble tvunget til å forlate landene hvor de hadde bodd i hundrevis av år før den arabiske invasjonen (på 600-tallet). Men siden 1948, da de fleste flyktet til Israel og et stort antall til vestlige land, er eiendommene til disse samfunnene konfiskert av de ulike arabiske regjeringene. Det gjelder både de individuelle eiendommene, eiendommene som samfunnet hadde (f. eks. skoler, sykehus, bankinnskudd, ..) og religiøs eiendom (synagoger, manuskripter, …).
Når flyktninger skal diskuteres i fredsprosessen, har jødene like stor rett som de arabiske flyktningene fra Israel til å få eiendommer igjen eller få dem erstattet.
I februar [1996] hadde Malka H. Shulewitz er innlegg i Jerusalem Post på vegne av WOJAC (World Organization of Jews from Arab countries) (verdensorganisasjonen for jøder fra arabiske land). Her er noen av punktene fra hennes innlegg, fritt gjengitt:
Det har bodd jøder i arabiske land i årtusener, fra lenge før Islam kom til området. I 1948 bodde det ca. 870.000 jøder i arabiske land. (Da hadde flere titusen allerede forlatt de arabiske land for å reise til Palestina, Amerika og Europa.) Nå er det under 20.000 jøder igjen i arabiske land, de fleste i Marokko og andre land i Nord-Afrika. [Utviklingen siden 1996 har vært at det blir stadig færre.] Over 200.000 jøder fra arabiske land er dradd til Amerika og Europa. Det vil si at over 600.000 jøder er kommet til Israel. Og det betyr at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.
Jødene flyktet ikke for moro skyld. De måtte også bo i teltleirer da de kom til Israel. For mange betydde den nye tilværelsen i Israel en nedgang i levestandard de første åra.
WOJAC ble startet i 1975. Organisasjonen utgav en film, Dhimmier – å være en jøde i et arabisk land. Filmen dokumenterte pogromer, «rettssaker» på falsk grunnlag, konsentrasjonsleirer og andre plager som jødene måtte tåle under muslimsk styre. I 1986 ble det holdt et tribunal i Washington. Der kom vitner fra ulike arabiske land og fortalte om store pogromer, voldtekter, tortur og mord. Ikke noe arabisk land var uskyldig.
Det er et faktum verden tydeligvis overser, og Israel ikke har framlagt slik det fortjener: Det som skjedde i 1948 var ikke at et arabisk flyktningeproblem ble skapt. Det var en befolkningsutveksling av arabere fra Israel og jøder fra arabiske land.
Jødene har ikke noe å vende tilbake til i de arabiske landene, annet enn nye århundrer som dhimmier («beskyttede» mindretall med status som annenklasses borgere) under diskriminering og forfølgelse, slik kristne og andre religiøse minoriteter har det i arabiske land.
