Det har [i august 1990] vært et arabisk toppmøte i Cairo. De fleste arabiske land har gitt uttrykk for støtte til Kuwait og Saudi-Arabia mot Iraks aggresjon. Enkelte avstod fra å stemme. De eneste som stemte sammen med Irak mot den resolusjonen som ble vedtatt, var Libya og PLO. Arafat allierer seg altså med de største pøblene på den internasjonale scenen, med Saddam Hussein og Moammar Ghaddafi.
Det er ellers ikke noe spesielt med det. Yassir Arafat var også venn med Romanias Ceausescu. PLO-lederen møtte opp på Ceaucescus siste partikongress kort før han ble styrtet. Arafat har flere venner. Han var i Beijing like etter massakrene der og uttrykte sin fulle støtte til de kinesiske lederne. Han står for øvrig i en god tradisjon. Muftien av Jerusalem, lederen for palestinerne i 30- og 40-åra, oppholdt seg under 2. verdenskrig som Hitlers gjest i Berlin, og han protesterte mot at jøder ble reddet fra myrderiene. Det er mye i påstanden om at palestina-arabernes største ulykke har vært deres ledere.
Kanskje vil den nåværende konflikten føre til at verden får litt mer forståelse for Israels vanskelige situasjon. Kuwait hjalp Irak med enorme pengebeløp under krigen mot Iran. [Det var Irak som angrep. Den varte i 8 år, og kostet hundretusener av liv, kanskje over en million.]
Når vi ser hvordan arabere kan behandle folk som er arabiske og muslimske brødre, og hvor mye deres ord er verd overfor dem, kan vi ane hvordan de foraktede jødenes stat ville bli behandlet hvis araberne noen gang skulle vinne krigen mot Israel. Og kanskje man kan stole litt mindre på utsagn fra den Arafat, den gode venn av Saddam Hussein, Moammar Ghaddaffi, Ceaucescu og gamlingene i Kina.
