Kommende onsdag (16. juli) skal Israels statsminister, Ariel Sharon, komme på besøk til Norge. I den forbindelsen får vi igjen en strøm av stoff om «massakren» i Libanon i 1982, den eneste som har noen interesse. Det var nemlig en rekke massakrer, både i 1982 og i årene før og etter. Palestinerne var offer i noen, aktører i andre. Så vidt jeg har forstått, var flere av massakrene av større omfang enn Sabra og Shatilla-massakrene.
Krigen sommeren 1982
Bakgrunnen for massakren i flyktningeleirene Sabra og Shatilla i Beirut sommeren 1982 var at Israels hær gikk til krig i Libanon. Men det var ikke krig med den libanesiske regjeringen og den libanesiske hæren, og ingen egentlig okkupasjon. Den libanesiske regjeringen og den libanesiske hæren var intakt hele tiden, og støttet i stor grad Israels aksjon. Selv den shia-muslimske Amal-militsen støttet i første omgang Israels aksjon, som først og fremst var rettet mot palestinske militsgrupper.
Massakren i Beirut
Det er velkjent hvem som gjennomførte massakren i Beirut i 1982 og hvem som ledet den. Lederen het Eli Hobeika. Den skulle være en militær opprenskningsaksjon (avvæpning av palestinerne), gjennomført av kristne libanesere som stod regjeringen meget nær. Det var derfor ikke uventet at det var en del skyting. I stedet utartet det til en massakre.
Israelerne insisterer på at de ikke ventet noen regelrett massakre, slik det ble.
De skyldige går fri
Da det var klart hva som var skjedd, ble det et meget stort oppstyr. Man skulle jo da tro at oppstyret først og fremst skulle rette seg mot dem som faktisk gjorde dette. De var ikke hvem som helst. Hobeika ble i årene etter medlem av parlamentet, og var på tale som presidentkandidat. Det ble også etter hvert klart at han var Syrias mann i Libanon. Men både han og de andre som faktisk gjorde dette, har fått drive med sitt i fred. Ingen er dømt for noe som helst.
Bare mot israelere
De som nesten all oppmerksomhet rettet seg mot, er de israelerne som var i nærheten. De deltok selv ikke i massakren i det hele tatt. Men de ble kritisert for ikke å ha forutsett hva som kunne komme til å skje, og ta de nødvendige mottiltak. – Oppmerksomheten mot israelerne er så total, og mot de som faktisk gjorde dette så liten, at mange ikke har fått med seg at det faktisk ikke var israelerne som gjorde dette. I en e-post vi har fått kalles Eli Hobeika (som altså fysisk ledet operasjonen) for et «vitne» til en rettssak mot Ariel Sharon. – Hobeika døde nylig.
En sammenlikning
Tenk deg en mordsak her i Norge hvor det foreligger en morder og dessuten en politimann som kunne hatt mulighet for å forhindre mordet (i hvert fall i ettertidens klare lys). Tenk deg at morderen gikk fullstendig fri, og ble medlem av kommunestyret og var aktuell til ordfører. Men politimannen ble stilt for retten og dømt til mange års fengsel, med morderen som vitne ved rettssaken.
Akkurat slik er den justisen Israel og Sharon rammes av i denne saken. Og så blir MIFF kritisert for at vi antyder at det muligens kan være tale om at Israel blir forskjellsbehandlet.
Dersom alle de skyldige libaneserne hadde vært dømt, kunne det vært rimelig å vurdere om også noen israelere skulle straffes for en eller annen type tjenesteforsømmelse. Men det som skjer nå, er helt sykt.
Sharons «ansvar»
Det blir ofte hevdet her i Norge at en israelsk kommisjon fant at Sharon var «skyldig» i massakren. Men det stemmer ikke. Det kommisjonen fant, var at det var en alvorlig sak at den israelske hæren, som stod like i nærheten, ikke hadde forutsett at massakren kunne skje og ikke fikk stanset den tidligere. Sharon fikk det parlamentariske ansvaret for dette. Det er et formelt og indirekte ansvar. Det har ikke vært tale om noe kriminelt ansvar, at han altså selv skulle ha beordret eller tillatt massakren.
En relevant sammenlikning kan være Kings Bay-ulykken i Norge på 1960-tallet, da industriministeren fra Arbeiderpartiet fikk mistillit mot seg i Stortinget på grunn av en gruve-ulykke på Svalbard og måtte gå av. (Hele regjeringen fulgte med, det åpnet veien for den første borgerlige regjeringen i Norge etter 2. verdenskrig, Lyng-regjeringen.) Ingen har noen gang antydet at industriministeren hadde noe personlig, for ikke å si kriminelt, ansvar for ulykken. Men den øverste sjefen er politisk ansvarlig for alt som skjer i departementet.
