Gjennom sin fire tusen årige historie har jødene ikke vært i flertall noe annet sted enn i Israels land. Det er det eneste stedet hvor jødene har kunnet styre seg selv og forsvare seg, det eneste stedet hvor jødene har kunnet forme sin egen skjebne og skape et samfunn etter sine egne verdier.
Bare i Israel snakker jøder til daglig jødenes språk. Bare der er jødenes helligdager landets offisielle. Der levde jødenes forfedre, og der kan jødene fortsette forfedrenes historie.
Jødene er Vestens eldste folk med den eldste troen. Likevel må de fremdeles kjempe for sin rett til å leve. Også jødene har rett på et ørlite sted i verden hvor de kan leve i trygghet, slik andre folk kan.
Jødenes tilknytning
Staten Israel er 60 år nå i mai 2008. Men jødenes tilknytning til landet går gjennom hele historien, helt tilbake til Abraham. På Abrahams tid levde folk i Norge i steinalderen, kanskje de første bronsesakene begynte å komme til våre kyster.
Den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad sier at Israel er Europas «unnskyldning til jødene for Holocaust». Men bakgrunnen for Israel er mye videre enn det. Jødene er ikke en fremmed kolonimakt som kom til et ukjent land. At jødenes stat ble gjenfødt for 60 år siden, innebærer at en forferdelig historisk urett endelig ble rettet på. Det var altfor sent for mange. Hadde Israel vært der, ville det ikke ha blitt noe Holocaust.
«Naturlig rett»
Da Israel ble opprettet 14. mai 1948, holdt Israels første statsminister, David Ben-Gurion, en tale hvor han bl. a. nevnte jødenes «naturlige rett» til å leve som andre folk i sitt eget, selvstendige land. Da jødene fikk sitt hjemland tilbake, var det lengste eksilet til noe folk over.
Gud brakte dem tilbake
I århundrer levde jødene med minner om sitt hjemland og med håp om at Gud en dag ville oppfylle sitt løfte om å bringe dem tilbake. Det som er skjedd, er trosstyrkende, skriver redaktør Horovitz. De jødiske innvandrerne til Israel er kommet fra mer enn hundre land. De snakket mer enn 80 språk.
For mer enn tre tusen år siden profeterte Moses: «Om du så er drevet bort til verdens ende, skal Herren din Gud samle deg og hente deg der.» (5. Mosebok 30:4) Og slik gikk det, skriver Horovitz. Et folk som var revet i stykker i hundre bruddstykker og spredt over verden, kom sammen igjen som en levende, vellykket nasjon etter nesten to tusen år. Det er ingenting som ligner på dette i noe annet folks historie.
Å ikke ha et land
Gjennom århundrene har jødene fått merke hva det er å ikke ha noe eget land. De er mange ganger blitt utvist og jaget fra byer og land. De er blitt tvunget til å konvertere til kristendom og Islam. Det har vært en lang rekke overfall på jødenes ghettoer (pogromer): En mobb på hundrevis eller tusenvis av mennesker besatt av lyst til plyndring, voldtekt og drap angrep de forsvarsløse jødene, ofte i dagevis, mens politiet i beste fall så en annen vei, i verste fall deltok.
Og det verste av alt: Holocaust. Jødene stod overfor nazistene og hadde ofte ikke noe sted å flykte til. «Millioner av jøder var i fare, og det var ikke noe sted å dra. På hele jordens enorme overflate var det ikke en kvadratmeter som jødene kunne kalle sitt hjem.»
Araberne
Jødenes land er ørlite. Men de er villige til å dele det med de arabiske innbyggerne. Jødene har godtatt de delingsforslagene som har vært, og de aller fleste jødene i Israel støtter tanken om en jødisk og en arabisk (palestinsk) stat som lever fredelig side om side. Betingelsen er at det fører til virkelig fred, at ikke araberne bruker det som et utgangspunkt for videre terror og krig. Det er terroren som hittil har gjort en fredsløsning umulig.
Hva Israel har oppnådd
Jødene i Israel lærte seg å dyrke opp øde land. De gjenopplivet sitt språk fra oldtiden, hebraisk. De integrerte innvandrere fra hele verden, både fra rike og fattige land. De skapte den politiske og økonomiske infrastrukturen som trengs. De måtte kjempe for å overleve, og vant krig etter krig. De har opprettet og beholdt et fritt og demokratisk samfunn i en region hvor slike verdier er noe fremmed. Israel har en blomstrende økonomi, en vitenskap som ligger blant de fremste i verden på en rekke felter, en levende kultur, og det religiøse livet blomstrer. Israel er nr. 21 blant verdens land på HDI-indeksen (som viser hvor godt det er å leve i ulike land – Norge lå noen år på førsteplass, ligger nå på andreplass etter Island).
Mange av de største imperiene gjennom historien har angrepet jødene. Den eldste henvisningen til Israel utenfor Bibelen, er fra 1200-tallet før Kristus. Der står det: «Israel er lagt øde, hennes frø finnes ikke lenger.» Men 32 århundrer etter er alle disse rikene henvist til historiens søppeldynge. Og Israels folk lever og blomstrer i Israels land.
Spre jødenes versjon
Mange jøder i Israel i dag er deprimerte. Situasjonen virker så håpløs. I medier og utdanning høres lite av jødenes egen historie, deres egen fortelling. Når jødene er blitt fordrevet fra sitt land gjennom historien, har det vært fordi de ikke kunne leve i fred med hverandre. Det jødiske folket selv er det eneste som kan ødelegge det jødiske folket.
Horovitz oppfordrer jødene, i og utenfor Israel, til å lytte til budskapet fra Sacks og spre den jødiske fortellingen blant alle folk. Vi i MIFF vil gjerne hjelpe til med det.
Relaterte artikler:
Jødehatets historie
Med rett til landet
Jødenes bidrag til europeisk sivilisasjon
