Det var valg i USA tirsdag 4. november. Hele Representantenes hus og en del av Senatet stod på valg. I 2016 skal det også være valg på Kongressen, og da også på ny president. Obama har da sittet sine to perioder og kan ikke gjenvelges.
Når de anti-israelske vindene blåser som verst her i Norge, hjelper det å se – helt eller delvis – talen som Israels statsminister Benjamin Netanyahu holdt i den amerikanske Kongressen, i et fellesmøte mellom Senatet og Representantenes hus, i 2011. Jeg anbefaler dem som ikke har sett denne talen om å gjøre det (hvis man forstår engelsk). Den tar 46 minutter.
Kongressen har vært, og er, sterkt pro-israelsk. Men det kan man ikke uten videre si om presidenten og den staben han har valgt seg.
I militære saker, Israels militære sikkerhet, har Obama-administrasjonen vært helt patent. Samarbeidet mellom Israels og USA om etterretning, for eksempel, er bedre enn noen gang før. Israel får kjøpe amerikanske våpen, til dels subsidiert av amerikanske skattebetalere. Legger man størst vekt på disse sakene, kan det faktisk sies med rette at forholdet mellom Israel og USA er bedre enn noen gang tidligere. Men på det politiske planet er det annerledes. Der er det både personlige motsetninger og politisk uenighet.
Helt siden 1967 har USA ment at Vestbredden og Øst-Jerusalem i sin helhet skal tilhøre en framtidig palestinsk stat. Alle amerikanske presidenter har kritisert Israel for jødiske bosetninger på Vestbredden. Men siden det var så mye annet som partene var enige om, og siden palestinerne når det kom til stykket ikke viste noen reell vilje til virkelig fred, fikk slike saker ikke ødelegge det grunnleggende forholdet.
Men under Obama har det vært annerledes. Der har kritikken fra amerikansk side vært hardere enn tidligere. Enda verre er det at det personlige forholdet mellom ledende israelere, ikke minst Netanyahu selv, og ledende amerikanere har vært giftig.
Når ledende amerikanere, for eksempel Kongress-representanter, er på besøk i Israel, får de høre om hvor problematisk president Obama er sett fra israelsk synspunkt. Det fremmer ikke akkurat velviljen fra amerikansk hold.
Israels forsvarsminister Moshe Ya’alon har karakterisert USAs utenriksminister John Kerry som «påståelig» og «messiansk», altså en som ser på seg selv som en slags frelser. Det var riktignok sagt privat, men amerikanerne sørget for å lekke det.
Grunnproblemet
Sett fra israelsk side er grunnproblemet at USA ikke tydelig nok forlanger av palestinerne at de skal anerkjenne jødenes rett til å ha en varig stat med jødisk flertall. Det palestinske kravet om «rett til å vende tilbake» til selve Israel for 10-12 millioner mennesker som har minst en stamperson (for eksempel en oldefar) som flyktet fra Israel i 1948. Det vil føre til at Israel får arabisk flertall i løpet av kort tid. Det er også andre krav som er uforenlige med en ekte fred hvor det finnes en varig stat med jødisk flertall.
Noe av det Israel frykter, er at USA ikke vil nedlegge veto mot en resolusjon i FNs sikkerhetsråd for en palestinsk stat på palestinske premisser, uten avtale med Israel. For første gang er dette en reell fare.
Israelerne mener at USA tar altfor lite hensyn til de ødeleggende palestinske kravene som vil gi Israel arabisk flertall (som nevnt) og/eller gjøre livet for israelerne uutholdelig ved terror og vold. Svært mange israelere opplever Kerry på lignende måte som Ya’alon, urealistisk og naiv. Og Kerry har full støtte av Obama.
Etter valget
Ved mellomvalget i USA tirsdag 4. november fikk republikanerne flertall både i Representantenes hus og i Senatet. Det vekker tilfredshet i Israel. Israelerne håper å kunne forhandle med Obama-administrasjonen med mer støtte fra Kongressen.
Noe slikt har til en viss grad vært praktisert tidligere også. Ikke minst de to foredragene Netanyahu har holdt i Kongressen med noen års mellomrom og den overveldende mottakelsen han fikk der, bidro til å styrke Israels sak også i forhold til Obama.
Men dette er også en risikabel strategi. Hittil har israelerne lagt stor vekt på å ha støtte av begge de store partiene, republikanere og demokrater. Dersom de nå tydelig favoriserer det ene partiet, kan det slå tilbake etter framtidige valg hvor flertallet er annerledes.
En annen risiko er at presidenten har grunnlovfestede rettigheter som den som fører USAs utenrikspolitikk, delvis uavhengig av Kongressen. Med et republikansk flertall mot seg i begge kammer i Kongressen, er det fare for at Obama ikke vil få gjennomført så mye av sin innenrikspolitikk. Mange frykter at det vil føre til sterk aktivitet i utenrikspolitikken generelt og den israelsk-arabiske konflikten spesielt, og som nevnt med for lite hensyn til de politiske truslene mot Israel.
Det blir to spennende år fram mot neste valg.
Hovedkilde: En artikkel av Alex Fishman i Yedioth Aharonoth.
