Tirsdag 3. mars varslet Utenriksdepartementet at Norge
utbetaler 125 millioner kroner i kjernebidrag til UNRWA.
– UNRWA har en nøkkelrolle for å ivareta de palestinske flyktningenes grunnleggende behov og rettigheter. I tillegg bidrar organisasjonen til å hindre ytterligere ustabilitet i Midtøsten. Derfor utbetaler Norge allerede nå hele kjernebidraget på 125 millioner kroner for 2020, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide i en pressemelding. Det signaliseres også at Norge kan være villig til å gi mer penger på et senere tidspunkt. «I 2019 bidro Norge med 117 millioner kroner til UNRWAs humanitære appeller i tillegg til kjernebidraget på 125 millioner kroner. »
UD skriver: «FNs hjelpeorganisasjon for palestinske
flyktninger, UNRWA, bistår over 5,5 millioner palestinske flyktninger på Vestbredden,
i Gaza, Jordan, Libanon og Syria. Helsetjenester og skolegang er blant
kjerneaktivitetene, og over en halv million palestinske skolebarn får utdanning
på UNRWAs skoler.»
For det første er det ikke flyktninger UNRWA hjelper, de
hjelper i første rekke barnebarn og aller mest oldebarn av flyktninger. For
det andre er det mange gode grunner til ikke å feste lit til tallet.
Men det største problemet med den norske bevilgningen er at
UNRWA ikke bidrar til en løsning på konflikten, snarere tvert imot.
Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse,
beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske
flyktninger, «i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA.
UNHCR, på den annen side, løser det ene flyktningproblemet
etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting
i tredjeland. UNHCR løser situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke
lenger. UNRWA sementerer situasjonen og blir en del av problemet. UNRWA bruker
milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i
generasjon etter generasjon.
Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe
våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet
(…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet
for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner»
(St.prp. nr. 1, 06-07).
Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger
enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en
gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959.
Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.
Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til
den helt urealistiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake»
til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store
flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon.
Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes
etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.
Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn
palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og
investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store
menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en
lysere framtid for palestinerne.
Så lenge UNRWA fortsetter med sin nåværende agenda, burde
all norsk støtte blitt stanset. Her
er fem grunner til hvorfor det ville vært riktig.
Det
er også avslørt at UNRWA opererer med ekstremt oppblåste tall.
Stans
pengestrømmen til UNRWA-ansattes jødehat, skrev MIFF i 2015.
