Av Bengt G Nilsson.
Oversatt av Lars Hoem fra svensk original publisert på Timbro.se 2. januar 2018. Bengt G. Nilsson arbeidet en periode som utenriksreporter i SVTs Aktuellt og gjennomførte omfattende reportasjereiser i Midtøsten, særlig i forbindelse med Kuwaitkrigen først på 1990-tallet. Han har blant annet skrevet spenningsromanene En judisk krog i Bagdad og Operation Axum som for en stor del utspiller seg i Israel.
I 46 år har jeg fulgt utviklingen i Midtøsten, i 36 av dem
som journalist og forfatter. Som reporter i blant annet SVT var det lenge min
jobb å rapportere om den politiske prosessen og den palestinske
sivilbefolkningens forferdelige livsvilkår i miserable flyktningleire eller i
kamp med israelske bosettere på okkupert jord. Det var lett å sympatisere med
palestinernes nasjonalistiske ønsker – drømmen om en egen stat.
I dag tenker jeg annerledes. Jeg tror ikke lenger at det er
mulig for palestinerne i overskuelig fremtid å bygge en demokratisk
nasjonalstat som fungerer. I stedet vurderer jeg det slik at Israels krav om
sikre og anerkjente grenser har førsteprioritet.
Israel og palestinerne
Jeg kom til Israel første gang i 1972, som ung og
eventyrlysten reisende. Det var første stopp utenfor Europa på min planlagte
reise jorden rundt. Jeg ble frivillig arbeider i et kollektivjordbruk – en
kibbutz – og jeg ble der i ni måneder. Det ble en sann fostringstid i livet
mitt som jeg ofte tenker tilbake på. Jeg elsket det pengeløse kibbutzlivet og
utviklet en dyp respekt, nærmest beundring, for de israelerne som ble mine
venner der. De var sionister og sosialister.
Den sionistiske grunnideologien forherliget idealene som
kibbutzene sto for. Før Israel ble industrialisert, og fremdeles i stor grad
var et jordbrukssamfunn, skulle den israelske mønsterborgeren være bonde,
intellektuell og soldat. Landet hadde en solid demokratisk struktur med
fungerende fagforeninger.
Det fantes egentlig bare ett problem – det som hadde
oppstått fem år tidligere, under Seksdagerskrigen i juni 1967. Det var da
Israel slo tilbake et arabisk angrep på flere fronter og erobret den egyptiske
Sinaihalvøya og Gazastripen, området vest for Jordanelva som kalles
«Vestbredden» og Golanhøydene på grensen mot Syria.
Brått sto Israel med ansvar for en arabisk befolkning på
over en million som bodde i områder som var forlokkende for israelske
bosettere. De betraktet territoriell ekspansjon som den eneste muligheten for
jødestaten til å sikre sin eksistens. Hvordan skulle det demokratiske Israel
forholde seg til sine okkuperte palestinske undersåtter? Hvis de erobrede
områdene ble annektert, altså formelt innlemmet i Israel, ville det være umulig
for den israelske regjeringen å slippe unna kravet om å gi israelsk
statsborgerskap til de araberne som bodde der. Og det ville innebære at den
jødiske staten Israel snart ikke lenger ville være jødisk.
Den israelske løsningen på dette dilemmaet ble å gjøre
okkupasjonen varig og opprette israelske – jødiske – enklaver på de okkuperte
områdene, bosetninger som i all praktisk mening utgjorde en del av Israel, men
på arabisk område. Det var ingen holdbar løsning.
Sosialdemokratene velger side
Israel ble lenge styrt av det israelske Arbeiderpartiet som
var tilknyttet Den sosialistiske internasjonale. Fram til 1977 var samtlige
israelske statsministre sosialdemokrater. De tilhørte altså Arbeiderpartiet.
Dette burde være skreddersydd for å få svenske sosialdemokrater til å elske
Israel. I stedet ble det motsatt. I Tage Erlanders tid som statsminister førte
Sverige en politikk som kan kalles israelvennlig, men etter seksdagerskrigen i
1967 endret det seg. Da Olof Palme tiltrådte som statsminister [første gang i
1969] skjedde en total nyorientering, og Sverige ble senere en av de sterkeste
tilhengerne av den palestinske bevegelsen PLO. Et personlig vennskap vokste
fram mellom Palme og PLO-lederen Yasser Arafat.
Svenske sosialdemokrater, og resten av venstresiden, valgte
å stille seg på PLOs side. Denne organisasjonen var blottet for demokrati,
ledet med brutale metoder og stadig utsatt for fraksjonsstrid og splittelse.
Lederskapet var korrupt, bistandspenger ble underslått og hele bevegelsen var
svært avhengig av despotiske arabiske diktatorer som Muammar Khadaffi, Hafez
Assad og Saddam Hussein, samt naturligvis av Sovjetunionen. Det var også
åpenbart at palestinerne ble utnyttet som sjakkbrikker i Midtøsten av de
arabiske diktatorene så de kunne drive med maktspillet sitt.
Da jeg i 2008 besøkte den tidligere svenske konsulen Arnold
Hjertstrøm i hans hjem like nord for Jerusalem, der han pleide sin dødssyke
palestinske hustru Sylvia, fortalte han sin livshistorie til meg. Han begynte
som konsul i Øst-Jerusalem i april 1967, mens den delen av byen fremdeles ble
styrt av Jordan. Tre måneder senere brøt krigen ut, og brått var Hjertstrøm
blitt konsul i Israel. Han skulle bruke resten av sitt liv på å arbeide for
fred mellom Israel og palestinerne.
Han begynte å pleie kontakt med palestinske borgermestre på
Vestbredden som var frustrerte og misnøyde med eksilorganisasjonen PLO. De
søkte pragmatiske løsninger, de ville skape egne forhandlingsmuligheter med den
israelske regjeringen. Borgermestrenes initiativ krevde en respektert
mellommann, og midt på 1980-tallet kontaktet Hjertstrøm Sten Andersson, den nye
svenske utenriksministeren. Denne kom til Jerusalem. Han traff borgermestrene,
og lekset ifølge Hjertstrøm opp for dem etter noter for deres sviktende
lojalitet mot PLO og beordret dem til å innrette seg etter forholdene. For Sten
Andersson ble Israel-Palestinakonflikten en hjertesak, og han utviklet et
personlig vennskap med Yasser Arafat.
Da Arafat døde og Mahmod Abbas overtok, var det noen som
trodde at hans parti Fatah, som var ledende i PLO, skulle demokratiseres. Slik
gikk det imidlertid ikke. Abbas ble valgt for en fireårsperiode, men tar nå
åpenbart sikte på å bli sittende livet ut. I så henseende skiller han seg ikke
ut fra enhver annen diktator. Han omgir seg utelukkende med menn som støtter
opp om politikken hans, og den lovgivende forsamlingen har ikke innført noen
lov på ti år.
Da palestinerne i Gaza fikk muligheten til å stemme fram et
styre i 2006, gikk islamistpartiet Hamas av med seieren. Etterpå brøt den akk
så forutsigbare borgerkrigen mellom Hamas og Fatah ut. Under Hamas’ styre har
militante grupper i Gaza siden vært opptatt av å skyte raketter mot Israel, med
israelske motangrep som resultat. Dette har påført sivile palestinere
uhyggelige lidelser.
PLO trenger flyktningleirene
Hvordan kunne PLO, Yasser Arafat og senere Mahmod Abbas bli
så høyt elsket av den svenske regjeringen? Den mest åpenbare forklaringen på
Sveriges standpunkt for PLO – som automatisk innebar en stillingtagen mot
Israel – var Israels okkupasjonspolitikk. Allerede i 1948, da staten Israel ble
opprettet og straks ble angrepet av naboene, var flyktningleirer bygget for å
ta hånd om de cirka 700.000 menneskene som flyktet fra hjemmene sine.
Seksdagerskrigen i 1967 førte til en ny masseflukt, og flyktningleirene i
Libanon, Syria og Jordan este ut. Disse burde vært en midlertidig løsning for å
skaffe fordrevne mennesker et sted å være. Men slik ble det ikke. Leirene ble
varige som PLOs fremste trumfkort i spillet om internasjonal støtte.
I Sverige har det lenge vært sett på som en selvfølge at
flyktninger, for eksempel palestinere, skal integreres. De skal innlemmes i det
svenske samfunnet, og jo før de blir kvalifisert for statsborgerskap, desto
bedre. Noe slikt har aldri vært på tale i Midtøsten. Palestinerne har siden
1948 vært tvunget til å leve som statsløse og rettsløse i Israels arabiske
naboland – med unntak av Jordan – ofte vansmektet de i de håpløse
flyktningleirene. Alt dette for å holde spørsmålet om retten til å vende
tilbake til Israel levende. Generasjoner av individer er ofret på grunn av den
politikken. De har vært holdt som maktesløse gisler av sine ledere. Denne
politikken har hele verdenssamfunnet, inkludert Sverige, stilt seg bak i flere
tiår.
Det hadde vært svært enkelt for Israels arabiske naboer å ta
palestinerne opp i sin egen befolkning. De var alle arabere, snakket samme
språk og var generelt tilhengere av samme religion. Palestinere var for det
meste også velutdannet. Men for at en frigjøringsbevegelse som PLO skal kunne ha
kravet om tilbakevending som det fremste punktet på dagsorden i forhandlingene
med fienden år etter år, kreves det at det finnes en nødlidende flyktningbefolkning
som vil vende tilbake. Frihet og velstand for palestinerne i landene de flyktet
til, har alltid stått i motsetning til den nasjonalistiske kampen, og dennes
interesser har alltid triumfert. Derfor har palestinerne stadig blitt holdt
nede i ufrihet og fattigdom.
Jeg vet ikke hvor mange palestinske flyktningleirer jeg har
besøkt – i Gaza, på Vestbredden, i Jordan og i Libanon. Det som på FN-sjargong
kallas warehousing refugees, altså å tvinge mennesker på flukt til å bli
værende i leire i stedet for å la dem bli integrert i vertslandet, har alltid
opprørt meg. Det er så forferdelig kynisk, men det er ikke det eneste eksemplet
på hvordan sivile palestineres desperate lengsel etter et ordnet liv blir
utnyttet av dem som påstås å være deres politiske forkjempere.
Da Øst-Jerusalem ble erobret av Israel i 1967 og så ble
annektert, fikk de arabiske innbyggerne i bydelen mulighet til å søke israelsk
statsborgerskap. Med tiden kom dette til å framstå som stadig mer fristende.
Men PLO og Yasser Arafat personlig motsatte seg at palestinere skulle bli
israelere. Det ville svekke den nasjonalistiske kampen. Enda verre var det at
dersom araberne i Jerusalem fikk stemmerett, ville det bli mulig for dem å få
fram egne ledere som kunne konkurrere med PLO. Selv Israel ble skremt ved
tanken på et scenario der arabere kunne stemme, og derfor har forsøkene til de
maktesløse araberne i Jerusalem på å forbedre livsvilkårene sine blitt blokkert
av både PLO og Israel. Israels høyesterett henvendte seg nylig til
innenriksdepartementet, og dette førte til at flere arabere i Øst-Jerusalem
fikk statsborgerskap i 2017 enn noen gang før. Stabelen av ubesvarte søknader
er likevel fremdeles høy.
Følelsenes politikk
De palestinske lederne har hele tiden hatt egne
maktposisjoner som førsteprioritet. I så måte har de aldri vært forskjellig fra
andre arabiske enevoldsherskere. Da jeg som Aftonbladets utsendte medarbeider
traff PLO-lederen Yasser Arafat i hans skjulested i Tunis i 1985, sa han at det
han hadde lyktes best med var å forandre palestinerne fra å være «elendige
flyktninger til å bli stolte frihetskjemper». Det var ikke sant. Flyktningene
var like elendige da som tidligere, fordi de palestinske lederne tvang dem til
å bli boende i primitive leire. To år senere, i 1987, brøt det palestinske
opprøret – intifadaen – ut. Det var en desperat reaksjon fra mennesker som
hadde mistet troen på at Arafat og hans PLO kunne endre deres liv.
Jeg reiste til Israel sammen med en gruppe svenske
riksdagsmedlemmer som ville studere intifadaen på stedet. De var medlemmer av
Svensk-Palestinska vänskapsforbundet, en liten interessegruppe i den svenske
riksdagen. En av drivkreftene der var Evert Svensson, mangeårig ordfører for
Sveriges kristne sosialdemokrater, også kjent som Broderskapsrørelsen. I dag
heter de Sosialdemokrater for tro og solidaritet og mistenkes for samrøre med
Det muslimske brorskapet. Evert Svensson framsto for meg mest som en snill
gammel onkel, men han er visstnok den som målbevisst og bestemt fikk Olof Palme
og sosialdemokratene til å ta avstand fra Erlanders syn på
Israel-Palestinakonflikten. Han var en grå eminense som hadde mye større
innflytelse på svensk Midtæsten-politikk enn noen kjente til på det
tidspunktet.
En annen sentral person i Svensk-Palestinska
vänskapsforbundet var Viola Furubjelke, som senere ble leder for
utenriksutvalget. De som bega seg til de israelskokkuperte områdene var altså
ingen perifere politikere. De var tvert imot toneangivende og innflytelsesrike.
De formet svensk utenrikspolitikk. Det ble en begivenhetsrik reise. Israelske
soldater skjøt i stykker bussen vi reiste i og kastet tåregassgranater inn i en
skole mens vi var på besøk der. Jeg laget en reportasje om reisen for SVT og
filmet blant andre sosialdemokraten Margareta Winberg da hun hilste på en
fattig familie i en flyktningleir i Gaza. Hun ble dypt rørt over familiens
tragiske situasjon. «Jeg skulle ønske at de som kaller seg Israels venner fikk
se dette», sa hun gråtende inn i mitt kamera.
Det var en forståelig følelsesmessig reaksjon, og jeg medgir
at jeg selv i lang tid lot mine sympatier i det uhyggelig kompliserte Midtæsten-spørsmålet
bli styrt av lignende følelser. Visst var det synd på palestinerne, men betydde
det at man må stille seg bak kravet deres om å få oppretta en egen stat– tostatsløsningen
som den har blitt hetende. Skal et så viktig spørsmål avgjøres av hvor berørt
eller uberørt man blir av å være vitne til menneskers lidelser? Det er et
spørsmål som jeg har kjempet lenge med.
Konflikten mellom Israel og palestinerne drypper av sterke
følelser. Jeg har mange ganger blitt rasende når jeg har sett israelske
soldaters hjerteløse behandling av palestinere eller rabiate israelske
bosetteres brutale framferd mot fattige, forsvarsløse bønder. En gang reiste
jeg til Israel sammen med en palestinsk kompis som jeg har kjent i flere tiår i
Sverige. Straks han fikk et svensk pass ville han besøke byen Safed i Israel
der han ble født, og som han og familien flyktet fra da han var spedbarn. Vi
dro dit, og det var hjerteskjærende å se ham gå gråtende omkring i den
jødiskdominerte byen på leting etter barndomshjemmet.
Demokratiet mot diktaturet
Det som til slutt fikk meg til å endre grunnholdning i
Israel-Palestinakonflikten, var det som utilsiktet ironisk skulle bli kalt Den
arabiske våren. Da den for alvor skjøt fart i 2011, befant jeg meg i Sør-Sudan
og fulgte den dramatiske utviklingen på tv. Jeg var spent forhåpningsfull, men
innså at det som i vestlige medier ble beskrevet som et
demokratiseringsprosjekt meget vel kunne bli noe helt annet. Jeg leste en
uttalelse av den libyske lederen Muammar Khadaffis sønn og tiltenkte
tronarving, Seif-al Islam. Han advarte om en forestående borgerkrig fordi Libya
ble styrt av stammer og klaner. Det viste seg snart at han hadde mer rett enn
noen av alle de rosenrøde demokratioptimistene som utformet lykkeprognoser for
framtiden. De som gjorde opprør mot despotene i araberverdenen var ikke
interessert i vestlig demokrati. De ville ha tilbake sitt gamle klanstyre.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt
Palestina-aktivister foraktfullt avfeie påstanden om at Israel er et demokrati.
Samtidig var det en selvfølge at opprøret i araberverdenen ikke ville spre seg
til Israel. Hvorfor? Jo, fordi Israel faktisk er en demokratisk rettsstat, med
sin okkupasjonspolitikk som en tung klamp om foten. Like fullt er landet den
eneste staten i Midtøsten som fortjener støtte fra en demokratisk omverden.
Palestina ligner alle sine arabiske naboland. Yasser Arafat
regjerte helt i samsvar med gammelt klanmønster, og Mahmod Abbas har fortsatt i
samme spor. Det kommer til å vare meget lenge før det store flertall i
araberverdenen gir slipp på den oppfatningen og i stedet tar opp i seg
forestillingen om parlamentarisk demokrati. Til det skjer, finnes det ingen
grunn til å oppmuntre til en palestinsk statsdannelse. Med det nåværende
lederskapet mangler enhver forutsetning for å bli en akseptabel rettsstat.
Verden trenger ikke enda et dysfunksjonell despoti i Midtøsten.
Israel er fullstendig forandret siden jeg første gang
besøkte landet. Hvor stor den forandringen er, forsto jeg da jeg fjerde
november 1995 tilfeldigvis befant meg i Gaza og fikk se på fjernsyn at Yitzhak
Rabin, tidligere statsminister og forsvarsminister, var blitt myrdet. Jeg
kastet meg inn i en bil og kjørte til drapsstedet i Tel Aviv. Israelerne er
vanligvis et veldig høylytt folk. Derfor var den viskende tausheten som rådde
på torget der Rabin var blitt skutt et par timer tidligere av en ung israeler som
motsatte seg Rabins tilnærming til palestinerne, nesten skremmende. Flere som
jeg snakket med, sa at Israel aldri mer ville bli likt seg.
Det var helt sant. På grunn av den internasjonale kritikken,
som jeg kaller ren mobbing, har det israelske lederskapet utviklet seg i en
aggressiv, nasjonalistisk retning. Yitzhak Rabin var elitesoldaten og
forsvarsministeren som satset alt på en fred med palestinerne. «Dagens
virkelighet er at palestinerne er den eneste partner som Israel kanskje kan få
i gang en politisk prosess med. Den som ikke forstår det, kan ikke lese
kartet», sa Rabin allerede i 1989.
Hvorfor fikk ikke sosialdemokraten Rabin og den israelske
regjeringen full støtte fra Sverige i den prosessen? Hvorfor var svenske
sosialdemokrater ensidig opptatt av å støtte en organisasjon med en så åpenbar
mangel på demokrati som PLO? Det er ubegripelig.
Barn av tidsånden
Gellert Tamas skrev boken om morderen John Ausonius, kjent
som Lasermannen. Han har sagt at Ausonius ble tilskyndet til handlingene sine
av den tidsånd som rådde i Sverige på begynnelsen av 1990-tallet. Tamas mener
at framveksten av det innvandringskritiske partiet Ny Demokrati hadde skapt
aksept i samfunnet for hat mot innvandrere. Det kan sikkert stemme, og jeg
mener at vi har en lignende situasjon i Sverige i dag. Den svenske regjeringen
demonstrerer tydelig at den tar avstand fra Israel. Den har gitt diplomatisk
anerkjennelse til Palestina på tross av at de grunnleggende vilkårene for en
slik anerkjennelse langt ifra er oppfylt. Sosialdemokraten Ilmar Reepalu sa som
kommunalråd i Malmø i 2010 at byens jøder burde ta avstand fra Israels politikk
for å slippe trakassering. Om de ble utsatt for vold fra antisemitter –
hovedsakelig innflyttede palestinere – måtte de ifølge Reepalu legge skylden på
seg selv.
Da USA høsten 2018 besluttet å anerkjenne Jerusalem som
Israels hovedstad, brøt demonstrasjoner ut i flere svenske byer. «Lenge leve
Margot Wallstrøm» og «Vi skal skyte jødene», skrek demonstrantene ifølge
svenske nyhetsmedier. Palestinere tar sjelden ordet Israel i sin munn, siden
det oppfattes som en indirekte anerkjennelse av staten Israel. Derfor kalles
israelere gjennomgående for jøder. At dette kunne foregå i svenske gater og
torg, mener jeg for en stor del å være den svenske regjeringens skyld. Margot
Wallstrøms personlige rolle er svært problematisk. De hovedsakelig arabiske
demonstrantene er påvirket av tidsånden på samme måte som John Ausonius var
det. Det er greit å hate jøder – til og med den svenske regjeringen mener jo at
de er skyld i vår lidelse!
Alt dette gjør samlet at det bare finnes ett rimelig
standpunkt for meg. Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten, med alle sine
feil og mangler, må forsvares og støttes. Både for sin egen skyld og for vår
skyld. Til og med for palestinernes skyld!
