Kenneth S. Brower er sjøarkitekt og forsvarsanalytiker som spesialiserer
seg i interaksjon mellom teknologi og taktikk og militærbalansen i Midtøsten. I
en
artikkel på Begin-Sadat senteret for strategiske studier 2. august 2020 argumenterer
han for at Israel ikke bør inngå noen gjensidig forsvarspakt med USA.
– Det vil være en katastrofal feil, skriver Brower. For det
første er USA ikke i stand til å få betydelig konvensjonell militær styrke klar
til kamp i Midtøsten raskt nok. «Enhver amerikansk sikkerhetsgaranti til Israel
vil være like meningsløs som garantiene Storbritannia og Frankrike ga til Polen
i 1939.»
For det andre vil en amerikansk-israelsk forsvarspakt skape
politisk press internt i Israel til å redusere forsvaret, ikke bare som post i
statsbudsjettet, men også kutte ned i verneplikten og i reservetjenesten. En
reell israelsk styrke vil gradvis bli erstattet med illusjonen av amerikanske
garantier. Brower argumenterer for hvor viktig det er at Israel opprettholder
verneplikt-forsvaret, og også at ultraortodokse og arabiske statsborgere deltar
i dette, om ikke i militærtjeneste, så i hvert fall i siviltjeneste.
For det tredje vil Israels frie handlingsrom bli betydelig
begrenset av USAs nasjonale interesser. USA kommer ikke til å mobilisere til
krig på grunn av lavintensitetsterror langs Israels grenser. Trusselen om uproporsjonal
israelsk gjengjeldelse vil forsvinne, og innbyggerne vil bli mye mindre sikre
enn de er i dag.
Noen vil si at en amerikansk-israelsk forsvarspakt er
nødvendig dersom Israels fiender får kampklare atomvåpen. Men, innvender Brower, vil USA velge å
gjengjelde et massivt og ødeleggende atomangrep mot Israel dersom angriperen
også har inter-kontinentale raketter som truer USA? Og vil trusselen om en
amerikansk gjengjeldelse skape større avskrekking enn at Israel selv har kapasitet
til gjengjeldelse og mye mer sikkert vil bruke den?
For Israel er det viktigste av alt å forhindre at atomvåpen
blir brukt, derfor er det så viktig at ingen mulige fiender blir tillatt å
kunne bruke masseødeleggelsesvåpen. Bare forhåndsangrep fra Israels side kan
sikre dette, men det vil bli umulig dersom en gjensidig forsvarspakt blir
inngått.
Forsvarsanalytikeren tegner et optimistisk bilde av Israels
nåværende kampstyrke i forhold til mulige motstandere. Her er tre avsnitt med smakebiter:
«Israel har blitt en regional militær supermakt. IDF kan ha
kampklare flere kampstridsvogner (main battle tanks, MBTs) enn de
amerikanske, britiske, franske og tyske hærene til sammen. Mer enn det, alle
israelske kampstridsvogner befinner seg i nærheten av hverandre og kan raskt
bli kampklare, mens mindre enn 25 prosent av de ovennevnte landenes
kampstridsvogner er kampklare. Ingen av dem er nå utplassert i Midtøsten og få
kan bli utplassert der på mindre enn ni uker.»
«I luften kan de israelske luftstyrkene, i et
operasjonsområde, gjennomføre flere høykvalitets kampoppdrag enn noen annen luftstyrke
som er aktiv eller noen koalisjon av luftstyrker. Bare USA kan gjøre kampklar
en sammenlignbar taktisk luftstyrke. Det vil ta kombinasjonen av tre
amerikanske luftstyrker (USAF, USN og USMC) minst 96 dager å mobilisere og
utplassere for å komme på høyde med det antall operasjoner IAF kan gjennomføre
mot Iran allerede etter 96 timer.» Brower anslår at de israelske luftstyrkene kan
ramme 3.000-5.000 enkeltmål i døgnet.
«IDF har blitt en regional dominerende militærmakt og, ved
mobilisering, antakeligvis en av de fem mest kraftfulle militærstyrkene i
verden. Men mange israelere føler seg fortsatt svake fordi de har begynt å tro
på sin egen desinformasjon og propaganda. Ja, Hizbollah har sannsynligvis over
130.000 raketter, men israelerne glemmer at de selv har millioner av mye mer
dødelige stridsvogn-, artilleri- og kanongranater. Israelsk etterretning
rapporterer at Hizbollah har en håndfull langtrekkende presisjonsstyrte
raketter, men de fleste israelere er ikke klar over at Israel har et lager med
titusenvis av mye mer nøyaktig og dødbringende presisjonsstyrt ammunisjon.»
Han peker ut Iran og deres allierte som den mest umiddelbare
trusselen. Israel kan ikke passivt se på at Irans militære kapasitet utvikler
seg til å bli en eksistensiell trussel.
«Dersom Israel skal gjøre et forhåndsangrep, bør landet
gjøre det i nærmeste framtid. For det første mangler fiendene betydelige langtrekkende,
presisjonsstyrte våpen. For det andre vil ikke Israels overveldende
teknologiske overlegenhet bli opprettholdt på lang sikt. For det tredje er
Israel sikret klar politisk støtte fra det nåværende amerikanske lederskapet.
Den avgjørende politiske støtten fra USAs administrasjon og tryggheten på et
beskyttende amerikansk veto i støtte for Israel i FNs sikkerhetsråd vil være
mye mindre sikkert dersom en venstreorientert Demokrat blir valgt som USAs
president i november 2020.»
«Det bør ikke være noe tvil om at Israel har militær
kapasitet til strategisk å nøytralisere Iran. Landet kan gjennomføre en
strategisk luftoperasjon som forhindrer eksporten av iransk råolje, Irans produksjon
av raffinerte oljeprodukter og strømproduksjon til innenlands bruk. Israel kan
også velge å ødelegge Irans viktigste veier og jernbanenettverk og nøytralisere
deres interne kommunikasjonsforbindelser.» Brower mener Israel kan oppnå dette
i løpet av «fire til fem dager».
Samtidig mener han det er viktig for Israel å gjøre
forberedelser til den dagen sunni-muslimske land skulle vende seg mot Israel
med større fiendtlighet.
«Det israelske politiske og militære lederskapet har
overreagert på den nåværende taktiske trusselen fra Iran og deres allierte styrker
og har nesten ignorert den truende potensielle trusselen av gjenopptatt
fiendskap med sunni-arabiske nasjoner.»
Browers endelige konklusjon etter nesten 40 sider:
«Israels politiske og militære politikk må tilpasses
landets regionale militære dominans – ikke for å tvinge sin vilje på andre, men
for å kreve og forvente at nabostatene vil slutte å true eller bruke militær styrke
eller terror mot landet. På grunn av de potensielle ødeleggelsene til
presisjonsstyrte raketter og væpnede droner, bør Israel kreve en veldig dyp
demilitarisert sone ved alle sine grenser som skal være fri fra slike våpen. I tillegg
må det bli utviklet våpenkontrollavtaler som begrenser antallet
destabiliserende våpensystemer som kan bli brukt av landets tidligere fiender.»
