Mandag ble Mohammad Reza Zahedi, leder for den iranske revolusjonsgarden i Syria og Libanon, drept i det som blir påstått å ha vært et israelsk luftangrep i den syriske hovedstaden Damaskus. Det er det mest betydningsfulle attentatet som Israel angivelig har stått bak siden starten på krigen.
Zahedi var ikke en vanlig høytstående tjenestemann – han var den viktigste iranske personen i regionen. Bare Hizbollah-leder Hassan Nasrallah har en mer betydningsfull posisjon, skriver forsvarsanalytiker og veteranjournalist Yoav Limor i en kommentarartikkel i den israelske avisen Israel Hayom.
Zahedi var en ekstremt mektig og erfaren skikkelse. Han har vært aktiv på denne arenaen i over to tiår og var inne i sin tredje periode som leder for revolusjonsgardens Quds-styrker i Syria og Libanon. I den rollen har han hatt ansvaret med å koordinere samarbeidet med Irans støttespillere i regionen – Hizbollah, Hamas, Palestinsk Islamsk Jihad – i tillegg til det syriske regimet og sjiamilits i Syria og Irak.
Han har også vært tett involvert i smuglingen av våpen fra Iran og Syria til Libanon, produksjon av våpen på syrisk og libanesisk territorium og angrep mot Israel utført av iranske stedfortredere – senest da en iransk drone avfyrt fra Irak traff en israelsk marinebase i Eilat noen timer før angrepet i Damaskus.
Attentatet på mandag er det hardeste slaget Iran har blitt påført på flere år. Mens det ikke er uvanlig med angrep mot iranske mål i Syria, er det sjeldent det rammer landets øverste ledelse. Sist gang det skjedde var i januar 2020, da lederen for revolusjonsgarden ble drept i et amerikanske droneangrep i Irak.
Drapet på Zahedi setter Iran i et vanskelig dilemma: Hvordan skal de ramme Israel, som de mener er ansvarlig, som hevn for attentatet?
Iran har fire hovedalternativer ifølge Limor: Det første er å ikke gjøre noe – et svært usannsynlig scenario. Den andre muligheten er et så kraftig svar at det vil føre til en større krig, som for eksempel ved å avfyre raketter mot det sentrale Israel. Men dette er også et usannsynlig scenario.
Det tredje alternativet er å reagere kraftfullt, men ikke med en slik styrke at de risikerer full krig. Det er høy sannsynlighet for at Iran velger et slikt svar. Den fjerde muligheten, som det også er høy sannsynlighet for, er at Iran angriper israelske mål rundt om i verden, som en ambassade. Det siste alternativet vil ta lengre tid å planlegge og vil sannsynligvis ikke skje med det første.
Hizbollah har også noe de skulle sagt med tanke på hva som blir Irans respons. Selv om gruppen er forlenget arm av Iran, så ser den også på seg selv som Libanons forsvarer og de er ikke nødvendigvis ivrige på å bli trukket inn i en full krig, mener Limor.
Zahedi hadde ekstremt tette bånd til Hizbollah-leder Nasrallah, og en kan bare tenke seg Hizbollah-lederens vrede (og sannsynligvis frykt for selv å bli drept). Men Nasrallah er en kalkulert leder; det er lite sannsynlig at han vil kaste seg i en regional krig bare for å hevne Zahedi.
Som nevnt tidligere er det lite sannsynlig at Iran vil kreve dette av Hizbollah. For Iran er det viktig å bevare Hizbollah, som har over 150.000 raketter i sitt arsenal, som avskrekking i tilfelle noen planlegger å angripe atomprogrammet deres. At Hizbollah ikke har involvert seg mer i den pågående krigen tyder på at Iran ønsker å opprettholde denne strategien.
Det må ha ligget omfattende etterretning bak attentatet i Damaskus mandag. Det må også ha vært en møysommelig planlegging for å sørge for at målet ble tatt ut, men at det ikke ble omfattende skader på området rundt. Blant annet ligger Canadas ambassade i nærheten.
Til tross for at man ikke forventer at det angivelige israelske luftangrepet vil føre til full krig, så er det israelske forsvaret (IDF) likevel forberedt på det scenariet. IDF har allerede kunngjort at de har godkjent operative planer i den Nordlige kommando – et budskap til den andre siden om at Israel er klar.
Den nasjonale prioriteten i Israel forblir på Gazastripen, hvor målet er en fullstendig seier over Hamas og frigjørelse av gislene. Men faren for at situasjonen ved den nordlige fronten kan komme ut av kontroll ved iranske gjengjeldelser for attentatet kan ikke ignoreres, skriver Limor avslutningsvis.
