Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide kom raskt på banen 28. februar, da USA og Israel innledet militære operasjoner mot Iran. «Ikke i tråd med folkeretten», var dommen.
Mange eksperter på folkerett er enig med regjeringen. De hevder at angrepene bryter med artikkel 2.4 i FN-pakten, som forbyr bruk eller trussel om makt mot en annen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet. De mener det manglet en overhengende trussel om væpnet angrep fra Iran, et vanlig krav for å påberope seg individuelt eller kollektivt selvforsvar i henhold til artikkel 51 i FN-pakten. De andre unntakene fra forbudet mot bruk av makt – samtykke fra staten som blir angrepet eller godkjennelse fra sikkerhetsrådet – var ikke til stede.
Men som MIFF forklarte allerede dagen etter angrepet, finnes det en annen måte å se det på. Den farlige situasjonen oppstod ikke 28. februar 2026, men i 1979, da ayatollah Khomeini erklærte «død over Amerika og Israel». Siden den gang har Irans regime vært i krig mot Israel.
– Fordi denne konflikten allerede er etablert, endres det juridiske rammeverket for å evaluere nylige amerikanske og israelske militæroperasjoner fra jus ad bellum – begrunnelsen for å ty til makt – til jus in bello, som styrer den faktiske krigføringen. Denne overgangen i juridisk analyse støttes sterkt av både moderne forskning og etablert statlig praksis, skriver Avraham Russell Shalev, en israelsk ekspert på folkeretten.
Professor Geoffrey Corn fra Texas Tech University støtter Russel Shalevs vurdering. Han mener angrepene etter 28. februar er juridisk berettiget fordi de er en del av en pågående og langvarig væpnet konflikt mellom USA/Israel og Iran.
– I en pågående væpnet konflikt er det ikke noe krav om en ny vurdering av overhengende trussel før hvert angrep. Retten til selvforsvar strekker seg til å eliminere aggressorens evne til å fortsette å true, sier Corn i en YouTube-samtale med Andrew Tucker fra tenketanken thinc.
Irans historie med fiendtlighet, inkludert bombingen av de amerikanske marinesoldatenes brakker i Libanon i 1983, overtakelsen av den amerikanske ambassaden i Iran, kontinuerlig bruk av allierte terrororganisasjoner (Hizbollah, Houthier, Hamas) og jakten på atomvåpen, demonstrerer en urokkelig aggressiv agenda. Dette, argumenterer Corn, gjør det klart at væpnet konflikt allerede var i gang.
Corn kritiserer den «overdrevent formalistiske» tolkningen av folkeretten av mange forskere, og antyder at den ikke anerkjenner realitetene i moderne statlige sikkerhetsinteresser og den utviklende naturen til trusler fra ikke-statlige aktører og hybrid krigføring.
– Selv om noen iranske handlinger kan betraktes som «gråsoneoperasjoner» (internasjonalt urettmessige handlinger under terskelen for væpnet konflikt, som utløser mottiltak), krysser direkte kinetiske angrep og stedfortrederkrigføring tydelig grensen til væpnet konflikt, sier Corn.
Se hele samtalen her:
