I sin 1. mai tale sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) følgende:
«Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år.
Den sprer lidelse og nød ved fronten.
Frykt og uro i byer og tettsteder der droner og raketter rammer.
Vi støtter Ukrainas forsvarskamp.
De kjemper for egen frihet og demokrati.
De kjemper for et Europa der vold og makt ikke skal være rett.
Det er livsviktige verdier også for oss.
Fortsatt ser vi ingen klar utgang etter USA og Israels krigføring mot Iran.
Uroen har spredt seg til en hel region – i Libanon trues hundre tusener fordrevne mennesker av sult.
Ringvirkningene merkes globalt. Olje og gass og kunstgjødsel kommer ikke ut av Persiagulfen. Viktige varer blir dyrere, også her hjemme.
I skyggen av krigens overskrifter rammes palestinerne – av bosettervold og fordrivelse fra Vestbredden – og av nød og mangel på mat, medisiner og husvære på Gaza.
Det rammer kvinner, menn, barn, eldre.
Det kan ikke fortsette!
Vi fordømmer volden og bruddene på folkeretten.
Vi har anerkjent staten Palestina.
Vi krever at palestinere får retten til å leve i trygghet – i sin egen stat – side om side med Israel i fred.
Okkupasjonen må opphøre – menneskerettighetene respekteres – og folkeretten følges.»
Kommentar
Hvorfor klarer ikke Støre å se at også Israel kjemper en forsvarskamp, for egen frihet og demokrati? Forsvarskrigen Israel kjemper mot det islamistiske regimet i Iran er inne i sitt 47nde år. Med sin sponsing av terror har revolusjonsgarden spredt frykt og uro i israelske byer og tettsteder i flere tiår.
Støre kritiserer «bosettervold», men ikke de hundrevis av terrorangrep og forsøk på terror som kommer fra palestinere på Vestbredden? 250 livstidsdømte terrorister som ble løslatt i våpenhvilen i oktober 2025 hadde tjent over 600 millioner kroner i fengsel gjennom palestinske myndigheters belønning av terror. Dette har Støre finansiert både i sin tid som utenriksminister og utenriksminister. I de norsk-finansierte skolene og mediene blir palestinske barn fortalt at hensikten med deres liv er å være ammunisjon for islam.
Støre snakker om «mangel på mat» på Gaza, men nevner ikke at omkring 600 lastebiler med humanitære varer slipper inn i området hver dag. Det er ingen begrensninger på humanitære leveranser, bare hjelpeorganisasjonene er transparente omkring sine ansatte, og sikrer at de ikke er medlemmer av den antisemittiske terrogruppen Hamas. Ifølge COGAT er det levert 150.000 tonn med mel til Gaza siden våpenhvilen ble innført i oktober 2025. Det tilsvarer 4-5 pitabrød til hver enkelt person i Gaza-befolkningen hver dag.
Støre skyter av sin anerkjennelse av «Palestina». Men «Palestina» oppfyller ikke betingelsene som Montevideo-konvensjonen setter til stater. «Palestina» er en fantasi, en forestilling, ikke en virkelig stat som oppfyller de juridiske betingelsene.
I 1991 utarbeidet europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling. Europeiske land krevde at statene som oppstod etter oppløsningen av Jugoslavia skulle «forplikte seg til, før anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.
Palestinske selvstyremyndigheter har territorielle krav mot naboland og har fiendtlig propaganda mot Israel som en integrert del av sitt skolesystem og i offentlige medier. Vil palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har vist seg å bety terror og blodig vold.
Det finnes en rekke uløste spørsmål i konflikten mellom israelere og palestinere, for eksempel Jerusalem, flyktninger, grenser, bosetninger, sikkerhet og vann. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat har ikke bidra til å løse noen av disse.
Etter 7. oktober har palestinske selvstyremyndigheter og Fatah belønnet terroristene som gjennomførte massakrene, hedret dem i offisielle medier og skoler og oppmuntret til liknende massakrer. De har nektet å komme med noen fordømmelse, og responderte i stedet med forsterket jødehat. PAs sikkerhetsstyrker skryter av at de deltar i terroren mot Israel. Det er absurd at Støre fortsatt tror det er interesse for å leve «side om side med Israel i fred».
«Okkupasjonen må opphøre,» erklærer Støre – slik han også har gjort i 1. mai-taler tidligere.
Da er det på sin plass å spørre: Var det fred og sikkerhet før Israels lovlige okkupasjon (ifølge folkeretten) av Vestbredden startet etter en forsvarskrig i 1967? Nei, det var terror og vold fra 1948 til 1967, og også før den tid.
Israels okkupasjon av Sør-Libanon og Gaza har opphørt. Ble det mer sikkerhet og mindre terror? Nei. Tvert imot. Resultatet av tilbaketrekkingen fra Sør-Libanon ble «Den andre Libanon-krigen» da den Iran-støttede terrorgruppen Hizbollah angrep Israel sommeren 2006, og resultatet av tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005 ble et rakettregn fra Gazastripen mot sivile israelere i det sørlige Israel.
Palestinerne har fått tilbud om sin egen stat en rekke ganger helt tilbake til 1940-tallet. Har de tatt imot? Nei. Les om Israels tidligere statsminister Ehud Olmerts fredstilbud.
Dessuten er det et faktum at nesten alle palestinere styres av sine egne. «Okkupasjonen» er ikke problemet, mener den britisk-israelske historikeren Efraim Karsh. Han skriver at 99 prosent av den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza lever under Hamas’ og PAs kontroll.
Støre bør begynne med å finne én palestinsk leder som aksepterer at Israel skal forbli det jødiske folkets nasjonale hjemland.
I november 2016 etterlyste MIFF navn på palestinske politikere, samfunnsledere, journalister, partier etc. som offentlig har tatt til orde med anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Hittil har vi ikke fått ett eneste navn fra de som kaller seg palestinernes venner.
Inntil navnene kommer og den palestinske siden tydelig viser at de går inn for en ekte fred med to stater for to folk, vet israelere flest at en avslutning av den militære kontrollen bare vil gi mer terror, mer vold og ingen fred.
