Europa-korrespondenten til Israels største avis, Israel Hayom, har sett på hvordan Israel blir omtalt i europeiske skolebøker. Artikkelen er publisert både på hebraisk og engelsk.
Israel Hayom omtaler granskningen som Conrad Myrland, daglig leder i MIFF, har gjort av norske skolebøker.
– Norske skolebøker gir et forvrengt bilde av Israel. Ikke én eneste skolebok nevner fordrivelsen av jøder fra arabiske land, og bare én av 12 nevner Iran som en faktor i Midtøsten-konflikten, sier Myrland til Israel Hayom.
De gjengir også flere andre deler av MIFFs kritikk av norske skolebøker som kom fram i boken Opplært i fordommer (utgitt av MIFF i 2024).
Sammendrag av boken Opplært i fordommer (utgitt av MIFF i 2024)
Norske læreverks omtale av Israel føyer seg inn i et generelt mønster i norske historiebøker, hvor det formidles en konsekvent anti-vestlig holdning. De siste års analyser som er samlet i denne boken, bekrefter nok en gang konklusjonen til en tjue år gammel undersøkelse: Når fremstillingen i skolebøkene ikke er objektiv, er den så å si alltid i israelsk disfavør.
Et av verkene i denne undersøkelsen (Grunnbok i historie, Aschehoug) har ikke omtale av Israel i moderne historie, men boken er tatt med i denne analysen fordi den skjønnmaler forholdet mellom muslimer og jøder fra Muhammeds tid og fremover. Det fremstår som historieforfalskning.
Falske bilder skapes også i varierende grad i de 12 andre verkene, ikke bare på grunn av mange feil, men kanskje aller mest av en gjennomgående ensidighet der viktige elementer i det israelske narrativet er helt borte eller svært nedtonet. Ingen verk nevner jødiske flyktninger fra arabiske land, og bare 1 av 12 verk nevner Iran som en aktør i konflikten. Sterke anklager mot Israel blir framsatt, uten at Israels svar får komme fram – de verste og fleste eksemplene er i Skolen (Cappelen Damm) og fn.no (FN-sambandet).
Flere av læreverkene avslører at forfatterne har et svært overdrevent syn på konflikter som involverer Israel. Det framkommer i prioritering av stoffet, men også hvordan formuleringer om konflikten vinkles. Heldigvis kan man ane en viss nedgang i Israel-omtalen relativt til andre konflikter i Midtøsten i de nyeste utgavene. Etter 2011 har også lærebokforfattere måttet innse at det er dype og store konfliktlinjer i Midtøsten og Nord-Afrika som ikke har noe med den jødiske staten å gjøre.
Nesten alle læreverkene unnlater å nevne de religiøse og ideologiske sidene ved konflikten. Islamistisk motivert fiendskap mot Israel som en jødisk stat er en hoveddrivkraft i den palestinske volden, men blir likevel ikke nevnt eller den blir benektet.
Av alle statsdannelsene som ble til i området etter første verdenskrig, er det bare den jødiske staten som problematiseres i skolebøkene. Forfattere som ellers beskriver innvandring som noe positivt, fremstiller ofte den jødiske innvandringen til det britiske mandatområdet som noe negativt. Dette på tross av at de jødiske flyktningene det gjaldt ble spart fra Holocausts redsler og at den jødiske innvandringen til Palestina-mandatet førte til et kraftig økonomisk oppsving som i stor grad kom araberne til gode og førte også til stor arabisk innvandring fra regionen. Narrativet fortsetter fram til i dag – det er Israel og israelske handlinger som fremstilles som hinder for løsning, mens fredshinder på palestinsk/ arabisk og iransk side blir fortiet.
Læreverkene gir gjennomgående en ukritisk og unyansert framstilling av FN. FN vedtar flere resolusjoner mot Israel enn mot alle andre land i verden til sammen. Det er ikke fordi Israel er så forferdelige, men fordi Israels fiender misbruker FN-systemet til å mobbe Israel. Stemmegivningen i FNs generalforsamling, menneskerettighetsrådet og andre FN-organer handler om å fremme statenes egeninteresser, ikke om å finne de beste og mest moralske løsningene på problemene verden står overfor. I et slikt system hvor det er 57 muslimske stater, hvorav 22 er arabiske og disse statene danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten noen mulighet for å bli tatt hensyn til.
I Norge er produksjon av læremidler lagt opp slik at staten lager læreplaner og mål for undervisningen. Det er overlatt til private kommersielle aktører å produsere læremidler som selges til skolene som kjøper inn etter behov. Det er ikke noen sentral godkjenningsinstans og derfor heller ikke noen offentlig godkjenning av læremidlene. Dermed er det opp til uavhengige aktører som MIFF å gjøre oppmerksom på og få korrigert læremidler som ikke oppfyller grunnleggende akademiske krav.
