De siste årene har akademisk frihet fått mer fokus. Akademikere i Norge og Sverige roper opp med varsel om innskrenket frihet i en rekke land, hvor autoritære ledere blir pekt på som den største trusselen.
Men det er også en fare for at den akademiske friheten innsnevres fra innsiden, påpeker Bo Rothstein i en ny artikkel i tidsskriftet Axess. Rothstein er professor emeritus ved Gøteborgs universitet og forsker ved Instituttet for framtidsstudier.
– Uten å på noen måte bagatellisere problemet med eksterne trusler mot akademisk frihet, har jeg blitt interessert i begrensningene og til og med truslene mot forskningens autonomi og dens betydning for samfunnsutvikling som kommer innenfra akademia selv. Inspirasjonen til dette kommer delvis fra en rekke av mine egne analyser som har vist at det finnes viktige samfunnsproblemer som det svenske forskningsmiljøet har valgt å lukke øynene for, skriver Rothstein.
Forskningsfelt med blinde flekker
Statsviteren trekker fram flere eksempler på områder hvor forskningen enten er stor mangelvare eller svært ensidig: Korrupsjon, særlig i bistandsarbeidet, gutters utfordringer i skolen, manglende integrasjon av innvandrere, likestillingens begrensninger, æresrelatert vold og tvang, evidensbaserte undervisningsmetoder i skolen, fordelen med foretak eid av ansatte, den europeiske arbeiderbevegelsens historie og konsekvensene av fundamentalistisk islamisme.
Rothstein peker også på en mangel i forskningen på Israel-Palestina-konflikten:
«Denne har nesten utelukkende studert den spesifikke konflikten fra et (samtids) historisk perspektiv for å prøve å avklare skyldspørsmålet. Men ingenting kan forklares alene; sammenligning er den grunnleggende vitenskapelige metoden. Denne forskningen har imidlertid fullstendig manglet et komparativt perspektiv, noe som har ført til tap av en viktig brikke i puslespillet. Fra 1923 til 1962 led Europa av et dusin omfattende flyktningkatastrofer (tre millioner sudetentyskere, en halv million karelere, tolv millioner tyskere fra Øst-Preussen, 600 000 franskmenn fra Algerie, 1,4 millioner grekere fra Tyrkia, 800 000 tyrkere fra Hellas, 300 000 italienere fra Istria og Dalmatia, osv.). Det som er ganske spesielt med den palestinske flyktningkatastrofen i 1948, er at det er den eneste av disse mange flyktningkatastrofene som har fortsatt å forårsake blodsutgytelse. Et valg av komparativ metode tydeliggjør veldig tydelig hvorfor det er slik, og viser også løsninger som ville ha vært (og kanskje fortsatt er) mulige. Mangelen på et komparativt perspektiv er et stort «svart hull» i denne vanskelig ideologiske forskningen.»
Dette svarte hullet finnes også i den norske forskningen på Israel-Palestina-konflikten. MIFF har i lang tid brukt komparative perspektiver.
Komparative perspektiver
Helt tilbake i 2004 publisert MIFF artikkelen Israelere og andre kjeltringer. «Sammenliknet med himmelen, menneskerettigheter og høye idealer, står Israel i et dårlig lys. Men sammenliknet med realitetene i denne verden i alminnelighet og nabolandene i særdeleshet, kommer israelerne meget godt ut på de fleste feltene,» skrev Odd Myrland.
I 2009 publiserte MIFF artikkelen Flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake. Her blir palestinernes flyktningstatus sammenlignet med andre flyktninggrupper fra samme tidsperiode. MIFF har også publisert en omfattende oversikt over befolkningsgrupper i verden som ble flyktninger fra tiden etter første verdenskrig og utover, sortert kronologisk.
Hva som også mangler i det store svarte hullet, er forskningen på jødiske flyktninger fra arabiske land. I Norge er det nesten ikke publisert noen akademiske artikler eller bøker om dette de siste tiårene. Det siste eksempelet MIFF kjenner til, er artikkelen til Johannes Due Enstad fra 2010.
På 1940-tallet var det opp mot 1 million jøder i hele den arabiske verden. Denne minoriteten var i hovedsak ubevæpnet, forsvarsløs og fredelig. Men nå er det færre enn fem tusen igjen. Arabiske stater hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet. Israel har blitt nødhavn for minst 600.000 jøder jaget fra den arabiske verden.
Det er i grunnen ganske enkelt: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall.
Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi regner med Europa også, blir det helt overveldende at jødene er de som for eksempel har mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør. Les mer i artikkelen Jødene har rett til landet.
MIFF har en egen temaside som tar det komparative perspektivet til flyktninger og befolkningsutvekslinger. Innholdet bygger særlig på et kapittel fra boken Løgnindustrien av Ben-Dror Yemini som MIFF utga i 2015. Hele boken er gratis tilgjengelig på nett her.
At det komparative perspektiver mangler i Norge, ser vi også på skolebokanalysene som MIFF har gjort. Mange norske skolebøker omtaler Israel-Palestina-konflikten som om den er den største og blodigste konflikten i Midtøsten. Flere av læreverkene avslører at forfatterne har et svært overdrevent syn på konflikter som involverer Israel. Det framkommer i prioritering av stoffet, men også hvordan formuleringer om konflikten vinkles. Les mer i kapittelet Israel-sentrert verdensbilde i boken Opplært til fordommer.
Behov for mer refleksjon
Hvorfor er det slik at svensk (og norsk) akademia stikker hodet i sanden, og overser store og viktige forskningsområder?
– Det er sannsynligvis en kombinasjon av opportunisme og ideologi, svarer Rothstein. «En mer avansert hypotese er at det kan være at forskerkarrieren slik den er strukturert innen samfunnsvitenskap og humaniora resulterer i ulike former for mental blokkering.»
Det er naturlig at forskere i samme miljø har lignende ideologi eller metateori.
– Men det virker som om det noen ganger kan bli for mye av det gode. For eksempel kunne man tenke seg at når blinde flekker eller utelatte perspektiver blir fremhevet, blir forskere på feltet nysgjerrige og inviterer dem til seminarer og diskusjoner. Men det er ikke tilfelle (…). Blokkering og uvitenhet går i stedet hånd i hånd i det som kan kalles en akademisk tribalisme der kritikk av aksepterte perspektiver ikke er velkommen, skriver Rothstein. Statsviteren har en klar formaning til forskerne: «Fri forskning hviler til syvende og sist på at innbyggerne, som er hovedfinansiererne av aktiviteten, har tillit til den. Et forskningsmiljø som av ideologiske årsaker vender blikket bort fra viktige samfunnsspørsmål, risikerer å miste denne tilliten. Derfor er det behov for mer refleksjon og selvkritikk innad i forskningsmiljøet angående dette spørsmålet.»
