Denne kronikken er skrevet av tidligere stortingspolitiker Mazyar Keshvari og ble først publisert i Verdinytt. Vi gjengir den med forfatterens tillatelse:
Vi står midt i et sivilisatorisk forfall hvor antisemittismen igjen normaliseres, forkledd som kunst, akademisk refleksjon, dagsaktuell politikk og til og med institusjonell universalisering. Det er på tide med et nådeløst og kompromissløst generaloppgjør.
Det sies ofte at antisemittismen er som en kameleon; den skifter farge etter tidsånden for å forbli spiselig. Der jødehatet historisk ble begrunnet med teologi, og senere med rasisme, kles det i dag i politiske og moralske gevanter. Men kjernen er nøyaktig den samme: demoniseringen av det jødiske.
De siste tiårene har vist oss at det norske samfunnet ikke er immun. Tvert imot har vi sett en ubehagelig glidning fra årtusenskiftet og frem til i dag, der grensene for hva som kan sies, tegnes og tolereres i den offentlige samtalen, stadig flyttes i jødenes disfavør.
Den visuelle demoniseringen i norsk presse
Når vi undersøker den norske offentligheten de siste tiårene, ser vi hvordan klassiske, antisemittiske troper kryper inn i etablerte medier under dekke av legitim satire eller religionskritikk. Det handler ikke om uskyldige glipper, men om en reaktivering av historiske fiendebilder.
I 2011 publiserte Morgenbladet en illustrasjon av en ortodoks jøde som skar opp en hval. Det som gjorde tegningen dypt antisemittisk, var bruken av klassiske fysiognomiske karikaturtrekk, den krokete nesen, det mørke blikket, kombinert med motivet av en rituell, nådeløs slakt. Dette bar rystende likhetstrekk med nazismens visuelle propaganda i Der Stürmer, der jøder systematisk ble fremstilt som blodtørstige, rituelle overgripere på det uskyldige.
Dette visuelle forfallet har også rammet Dagsavisen. I 2024 trykket avisen en karikaturtegning der USAs president Joe Biden ble fremstilt som en mekanisk hånddukke styrt av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Motivet spilte direkte på den eldste og mest seiglivede konspirasjonsteorien av dem alle: «den jødiske dukkemesteren» som i det skjulte trekker i trådene i verdenspolitikken og kontrollerer globale stormakter, en ren avskrift av Sions vises protokoller.
Enda grovere ble det da Dagsavisen ved en annen anledning karikerte den israelske statsministeren direkte som en SS-offiser. Å sidestille overlevende etter Holocaust og deres etterkommere med de nazistiske bødlene som industrielt utryddet seks millioner jøder, er ikke politisk kritikk. Det er en kalkulert, sadistisk form for sekundærantisemittisme, designet for å ramme jøder der de er mest sårbare, ved å snu deres eget historiske traume mot dem.
Det estetiske og akademiske forfallet
De siste årene har denne utviklingen akselerert og flyttet seg ut på gaten og inn i akademia. Gatekunstneren «Töddel» har gjentatte ganger vakt harme ved å bruke jødiske symboler i en dypt problematisk kontekst. Først plasserte han et palestinaskjerf på Anne Frank, et grovt overgrep mot minnet om et av Holocausts mest kjente barneofre, der et symbol på jødisk sårbarhet ble politisk kapret. Senere, i 2026, malte samme kunstner tre jødiske menn som «de tre vise aper» i Stavanger sentrum. Å fremstille jøder som aper som bevisst nekter å se, høre eller tale sannhet, spiller direkte på de dehumaniserende, dyrelignende motivene som historisk har banet vei for fysisk forfølgelse.
Det dypeste moralske lavmålet ble likevel nådd i den akademiske offentligheten i mai 2026. Under et debattmøte arrangert av Sosialistisk Forum i Trondheim, uttalte en NTNU-professor at Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 var «den vakreste ting som har skjedd i vårt århundre».
At en vitenskapelig ansatt ved et av Norges største universities kan beskrive den verste massakren på jøder siden Holocaust – preget av systematiske voldtekter, tortur, drap på spedbarn og bortføring av sivile – som «vakker», er en fullstendig moralsk fallitt. Når massedrap på jøder feires som progressiv frigjøring fra en akademisk talerstol, har antisemittismen forlatt samfunnets randsone og flyttet helt inn i de institusjonene som skal forvalte opplysning og humanisme.
Sviket fra vokterne: Relativiseringen av Holocaust
Det kanskje mest urovekkende signalet om sivilisatorisk svikt i vår tid kommer imidlertid fra de institusjonene som faktisk ble opprettet for å beskytte minnet. Som det nylig ble påpekt i et oppgjøret med HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) i mai 2026, har vi vært vitne til et moralsk og historisk havari. Når et statlig finansiert senter åpner for å «universalisere» og sidestille Holocaust med andre historiske og territorielle hendelser som «Nakba» eller generelle tapstall i krig, begår de et svik mot sitt eget mandat.
Dette er en farlig form for intellektuell revisjonisme. Holocaust var ikke et tragisk biprodukt av en kompleks militær konflikt eller en territoriell tvist. Det var Shoah – en unik, statsorganisert, fabrikkmessig og industriell utslettelsesprosess rettet mot hver eneste jødiske mann, kvinne og barn utelukkende basert på deres eksistens. Å låne denne unike lidelsens moralske gravitasjon for å skåre dagsaktuelle politiske poenger mot staten Israel, er et hån mot de seks millioner ofrene. Hvis alt blir gjort til Holocaust, blir ingenting lenger Holocaust, og dermed banes veien for en snikende bagatellisering.
En global epidemi av blod og vold
Det norske ordskiftet foregår ikke i et vakuum; det speiler og legitimerer en rystende global virkelighet der jødehatet krever menneskeliv i de vestlige demokratiene. Det siste kvarte århundret har Vesten vært vitne til en eksplosjon av voldelige, dødelige angrep der jøder angripes utelukkende fordi de er jøder.
Vi husker terrorangrepet mot det jødiske museet i Brussel i 2014, og det dødelige angrepet mot det kosher-supermarkedet Hyper Cacher i Paris i 2015. I Frankrike har volden vært spesielt endemisk og brutal; franske rabbinere og synagogegjengere har gjentatte ganger blitt knivstukket og overfalt på åpen gate i byer som Paris og Marseille. Vi glemmer heller aldri København-skytingen i 2015, der den jødiske vakten Dan Uzan ble kaldblodig drept utenfor synagogen mens han beskyttet en feiring på innsiden.
Særlig rystende er de målrettede terrorhandlingene som har utspilt seg i Storbritannia. I den jødiske bydelen Golders Green i London har situasjonen eskalert dramatisk. Først gjennomførte en terrorist et knivangrep som rystet lokalsamfunnet og ble erklært som en terrorhendelse av politiet. Kort tid etter ble en ung jødisk mann brutalt overfalt på åpen gate i samme nabolag av en gjeng som dro ham bort, sparket ham og skrek antisemittiske slagord. Dette følger etter en bølge av målrettede brannstiftelser mot jødiske ambulanser og eiendommer i London.
Selv på den andre siden av Atlanterhavet, i USA, som lenge ble ansett som en trygg havn, har blodet flytt. I 2018 opplevde man historiens dødeligste antisemittiske angrep på amerikansk jord da en terrorist skjøt og drepte 11 mennesker i synagogen Tree of Life i Pittsburgh. Senere fulgte det dødelige angrep i Poway og mot en hanukka-feiring i Monsey.
Volden har også rammet diplomatiet direkte på den mest ugjenkallelige måten: I New York ble to ansatte ved det israelske generalkonsulatet brutalt angrepet og drept på åpen gate, et rystende bevis på at ingen sfære lenger er trygg for det blinde, morderiske hatet. Globalt ser vi at synagoger brennes, gravsteder skjendes, og jøder i vestlige storbyer frarådes å bære synlige identitetsmarkører som kippa av frykt for fysiske overgrep.
Generaloppgjøret: Lakmustesten på vårt demokrati
Det mest skremmende med situasjonen i dag er den økende ensomheten og frykten som våre jødiske medborgere opplever. Unge norske jøder forteller i dag at de skjuler sin identitet, tar av seg halskjeder med jødiske symboler på bussen, og unngår å fortelle hvor de feirer høytider. Det er en nasjonal skam for Norge.
Vi må tørre å ta det store generaloppgjøret med de mekanismene som tillater dette. Det må settes en hard, ufravikelig og krystallklar grense: Kritikk av staten Israels politikk kan aldri, under noen omstendigheter, forsvare reaktiveringen av klassiske antisemittiske konspirasjonsteorier, dehumaniserende karikaturer eller trakassering av norske jøder som holdes kollektivt ansvarlige for handlinger begått i Midtøsten. Antisemittisme handler dypest sett ikke om jødene, men om antisemittene selv. Det er en projeksjon av samfunnets egne kriser, frykt og aggresjon over på en sårbar minoritet.
Å bekjempe dette jødehatet er ikke et oppdrag vi kan delegere til Det mosaiske trossamfunn eller jødiske veivisere alene. Det er storsamfunnets, medienes, politikernes og akademias fordømte plikt. Hver gang en redaktør forsvarer en hatefull karikatur som «satire«, hver gang en kunstner gjemmer seg bak «ytringsfrihet» for å dehumanisere, og hver gang en institusjon eller et universitet ser en annen vei, svikter vi de grunnleggende verdiene vi hevder å forsvare.
Kampen mot antisemittisme er viktigere enn noen gang fordi jødehatet er selve lakmustesten på et samfunns demokratiske og moralske helse. Hvis vi lar dette ondet slå rot og normaliseres under dekke av vår tids politiske kampsaker, har vi tapt vår sivilisatoriske ryggrad. Oppgjøret må tas nå – med klartekst, uten forbehold, og som et vitnesbyrd om at det fantes mennesker med samvittighet i vår tid, før historiens mørke gjentar seg for fullt.
