Sam Harris: Hvorfor jeg ikke vil diskutere med Israel-kritikere

Hvorfor jeg ikke vil diskutere med Israel-kritikere 

Mange lesere og podcast-lyttere har vært skuffet over min vedvarende støtte til Israel, og oppfordrer meg nå til å ta en offentlig debatt med noen – egentlig hvem som helst – fra en voksende gruppe akademikere, svindlere og moralsk forvirrede som har gjort dette landet til sin yrkesmessige eller psykiatriske besettelse. Making Sense Community [følgerne av podkasten til Sam Harris] ser ut til å ha arvet denne forgapelsen, noe som har ført til noen opphetede ordvekslinger de siste dagene. På flere podcaster og i offentlige foredrag har jeg forklart min holdning, men det kan være nyttig å oppsummere den her.

For det første min generelle holdning: Jeg er ikke interessert i å utforske hvordan Israel på mange måter har mislykkes – fra statsminister Netanyahus korrupte allianse med ytre høyre, via bosetteres mange forbrytelser på Vestbredden, til uskyldige ikke-stridendes død i flere kriger – for ingen av disse forholdene, uansett hvor alvorlige de er, vil endre min oppfatning om at 1) den etiske forskjellen mellom Israel og landets fiender er fortsatt enorm, og 2) den globale opptattheten av den jødiske staten som om den skulle være den verste blant nasjoner, er foraktelig og et produkt av evige løgner og vrangforestillinger.[1]

For det andre en enkel tommelfingerregel: Om du blir forvirret over hvor steil jeg er i denne saken, kan det hjelpe å forstå at jeg mener det militante islam er ti ganger verre enn du mener det er. Når jeg snakker om «jihadister» og deres forskjellige grupperinger – Hamas, Hezbollah, al-Qaida, IS, IRGC etc. – snakker jeg om folk jeg betrakter som verre enn nazister (jihadister er i bunn og grunn nazister som er overbevist om paradiset).[2] Mitt syn på konflikten i Midtøsten vil ikke endre seg grunnleggende om ikke mine kritikere legger frem bevis på at Israel er blitt like onde som sine fiender.

Du kan imidlertid være sikker på at hvis IDF forvandler seg til en dødskult som bruker sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold (og likevel på et vis fortsatt forblir populær), hvis vanlige israelere begynner å feire martyrdøden over ethvert jordisk hensyn og skaper flere generasjoner entusiastiske og selvmordsdrevne fanatikere, hvis Tel Avivs innbyggere godtar at palestinske barn, gamle kvinner og andre ikke-stridende blir tatt som gisler og deretter samler seg i tusentall som gneldrer etter deres blod – hvis israelerne med andre ord begynner å ligne på palestinerne, så bryr jeg meg ikke om hvem som vinner denne krigen. Bortsett fra dette er det en avgrunn av forskjeller mellom de to sidene,[3] og jeg mener at vi burde fokusere på hvor forrående det er for ethvert fritt samfunn å bekjempe fiender som med hånden på hjertet kan hevde å «elske døden» mer enn alle andre elsker livet – for dette har vært Israels skjebne mesteparten av de siste hundre årene.[4]

Problemet i Midtøsten er ikke, og har aldri vært, staten Israels eksistens. Problemet er jihadisme, islamisme, islamsk ekstremisme, islamofascisme, militant islam – eller hva slags ord man nå vil bruke for å beskrive krigerskheten og den triumferende galskapen til de som tar islams mest ondartede doktriner for alvorlig.[5]

Jeg vil ikke diskutere Midtøstens historie, siden den er irrelevant for en løsning på den aktuelle konflikten. Mange insisterer selvsagt på at vi må greie ut og revurdere hver eneste detalj i denne historien, og gå i hvert fall et århundre tilbake. Grunnen til at jeg mener dette er bortkastet er enkel: Palestinere og israelere har motsatte oppfatninger om fortiden, og ingen studier eller diskusjoner vil forene dem.

Det som er mye viktigere å forstå – og dette mener jeg egentlig er det eneste som er verdt å vurdere – er hva vår tids innbyggere i Israel, de palestinske territoriene og de omkringliggende arabiske statene ønsker seg av livet nå. (Ikke hva de later som om de ønsker seg eller hva noen kongelige familier ønsker seg, samtidig som befolkningene ønsker seg noe helt annet.) Hva ønsker jøder og muslimer i regionen virkelig å oppnå? Hva er de villige til å ofre noe for? Hva er de villige til å dø for? Og hva er de villige til å la sine barn dø for?

Om vi fokuserer på nåtiden på dette viset, om vi er ærlige, må vi medgi at det er to svært forskjellige virkeligheter på hver side av denne konflikten: kulturelt, psykologisk, etisk, åndelig – på alle måter som betyr noe. Ja, også Israel har sine religiøse fanatikere. Men de er ikke samme type fanatikere som vi finner i Hamas eller Hezbollah, og de er langt mindre representative for kulturen som omgir dem. Om vi ser bort fra alt man kan anklage statsminister Netanyahu, det israelske ytre høyre og bosetterne på Vestbredden for – og det er mye som kan fordømmes – mener jeg at det følgende stemmer:

Hvis palestinerne la ned våpnene, ville det bli fred.[6] Det kunne bli en tostatsløsning; det kunne til og med bli en enstatsløsning – det ville ikke hatt noen betydning. Hvis palestinerne rett og slett sluttet å drepe jøder og å bygge en kultur som feirer meningsløse mord og martyrier som sine høyeste verdier, kunne det blitt et mangfoldig, tolerant og fremgangsrikt samfunn mellom Jordan-elven og Middelhavet. Det kunne blitt et for 80 år siden. Men hvis israelerne la ned våpnene, ville det blitt et folkemord. Dette var åpenbart sant 7. oktober 2023. Og for alle som har fulgt med, har det vært sant hver eneste dag ellers siden Israel ble grunnlagt.

Sannheten er at jeg aldri har visst hvordan israelerne skulle ha reagert på det som skjedde 7. oktober. Jeg vet bare at de sammen med alle andre frie samfunn til slutt må nedkjempe den militante islam. Hvordan vi skal gjøre dette, er absolutt diskutabelt. Men det er ikke det Israels kritikere, særlig på venstresiden, strides om. For dem betyr det å bekymre seg for militant islam – selv i Israel, selv i etterkant av den verste nedslaktningen av jøder siden holocaust – bare mer «islamofobi». Det er bare mer «kolonialisme» og «rasisme» (som om denne siste anklagen gir noen mening i Midtøsten).

Om du ønsker å forstå mitt syn på denne konflikten, kan du bare stille det ene spørsmålet som klargjør alt her og nå:

Hva ville hver av sidene gjort om de hadde hatt mulighet for å gjøre det de ønsket?

Selv om mange later som noe annet, vet alle med moralsk visshet svaret på dette spørsmålet.

Om Hamas hadde makt til det, ville de gjennomført et virkelig folkemord i Israel. Ved utallige anledninger har denne grupperingen bekreftet sin beslutning om dette, både før og etter 7. oktober. Og selv om det stemmer at jødehatet i den muslimske verden er blitt enormt mye verre av en århundrelang fascinasjon over nazi-propaganda og konspirasjonsteorier, er ikke denne holdningen bare et moderne fenomen. Det finnes for eksempel en berømt hadith som forkynner at endetiden ikke vil komme før steinene og trærne roper ut «Å, muslim, det står en jøde bak meg, kom og drep ham.» Hamas siterte ikke overraskende denne hadithen i sitt stiftelsesdokument.

De fleste palestinere vet dette, og likevel er Hamas fortsatt populære. I mer enn et tiår brukte Hamas utenlandsk bistand som var ment å forbedre livet i Gaza til å bygge det største tilfluktsrommet menneskearten noensinne har konstruert – hundrevis av kilometer tunneler – og likevel fikk ingen sivile palestinere søke tilflukt der under krigen. Hvorfor ikke? Fordi Hamas brukte disse mennene, kvinnene og barna som menneskelige skjold. Og når Israel ringte og sendte millioner av SMSer som oppfordret sivile til å evakuere, advarte høyttalere i de nærmeste moskeene mot dette. Snikskyttere fra Hamas myrdet mange som prøvde å komme seg i sikkerhet. Alt dette vet palestinerne, og likevel er Hamas populære. Selv etter all ødeleggelse som Hamas har utsatt sitt eget folk for, er de fortsatt den mest populære palestinske grupperingen, et godt stykke foran sin rival, Fatah. Det er derfor det ikke er fred i Midtøsten.

Lidelsene i Gaza er forferdelige, og jeg har aldri latt som noe annet. Men lidelsene andre steder – lidelser du ikke tenker på – er like virkelige. Du burde spørre deg selv hvorfor du ikke bryr deg mer om det. Denne forskjellen, emosjonelt og politisk, er et bilde på hvordan det er å tape en informasjonskrig.

Vi har ikke sett alle de døde barna i Jemen, Syria eller Sudan, der tallene er langt verre enn i Gaza, men alle har lagt merke til elendighets- og dødspornografien som jevnt og trutt er blitt produsert av Hamas-tilhengere. Du tror kanskje at din spesielle bekymring over Israel kommer av at vi (amerikanere) leverer mange av våpnene IDF bruker til å drepe palestinere. Men vi leverte våpen til Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater til en krig i Jemen som tok livet av anslåtte 377.000 mennesker. Hvor var protestene da? Hvor var kjendisenes skinnhellighet med hensyn til døde jemenitter? Hvorfor uttrykte ikke Zohran Mamdani sin motstand mot denne ondskapen da han jobbet for å bli borgermester i New York? I flere år var Jemen verdens verste humanitære krise, med amerikanske våpen og logistisk støtte, og likevel skapte situasjonen aldri den samme organiserte moralske besettelsen på universiteter, i medier, aktivistnettverk eller politikk på venstresiden som Gaza har gjort.

Man begår ikke den retoriske synden «whataboutism» når man påpeker dette. Det avslører heller en skjærende moralsk inkongruens: Verden bryr seg rett og slett ikke om at muslimer dreper andre muslimer – merkelig nok bryr den seg heller ikke om at de dreper kristne heller – men den bryr seg i enorm grad om når jøder gjør det. FNs generalforsamling og dens menneskerettighetsråd har vedtatt flere resolusjoner mot Israel enn mot alle andre nasjoner sammenlagt, deriblant Nord-Korea, Iran, Russland, Kina, Syria, Sudan og Jemen. Noen av disse landene har faktisk drevet folkemord. Ikke noe av dette gir noen mening. Men dette er den verden vi lever i.

Av verdens 193 nasjoner ble to tredjedeler skapt av karttegnere som bare forestilte seg hvor grensene skulle gå, uten å ta særlig hensyn til stammeinteressene til folk som bodde innenfor dem. Mer enn halvparten av dem ble også skapt siden 1948, det året Israel ble grunnlagt. Og likevel diskuterer man fremdeles overalt legitimiteten til bare én av dem. Det er bare én nasjon på jorden som uopphørlig må argumentere for sin rett til å eksistere, selv når befolkningens overlevelse er truet av fiender som åpent erklærer sine folkemorderiske hensikter.

Denne besettelsen av Israel og dobbeltmoralen som man dømmer befolkningen med, danner nå tyngdepunktet til den volatile moralske lidelsen som er alment kjent som «antisemittisme».

Det meste av livet har jeg ment at den farlige antisemittismen var et tilbakelagt stadium, i det minste i Vesten. Responsen på 7. oktober har dessverre gjort denne antagelsen svært tvilsom. Grusomhetene Hamas begikk avslørte et globalt nivå for jødehat som sjokkerte selv de av oss som har studert antisemittisme store deler av livet. Det er avgjørende at dette hatet kom til syne før Israel invaderte Gaza. Da likene av de unge menneskene som ble lemlestet og drept på Nova Music Festival ennå ikke var ferdig identifisert, sto studenter ved Harvard og professorer ved Columbia – og demonstranter i New York, London, Sydney og Toronto – frem og feiret morderne.

Hvorfor er antisemittisme et problem? For jødene er det opplagt hvorfor det er det, men hvorfor er det et problem for alle andre? Når du ser hva antisemitter også hater, ser du at de hater alt som muliggjør mangfoldige, åpne og kulturelt sett rike samfunn. Virkelige antisemitter fører med seg mer enn bare sitt hat mot jøder – de fører med seg sensur, politisk undertrykkelse, konspirasjonstenkning, avhumaniserende politikk og jakt på syndebukker. Derfor er ikke fordømmelse av antisemittisme et eksempel på dobbeltstandard. Det er et forsvar for den moralske og institusjonelle arkitekturen som kreves i frie samfunn.

La meg avslutte med et annet og generelt poeng til medlemmer av Making Sense Community: Mange av dere har skrevet til meg og sagt at dere har mistet respekten for meg i denne saken (eller at dere fremdeles setter pris på arbeidet mitt og unnskylder meg når det gjelder Israel). Jeg vil avvise denne vinklingen, og det bør dere også. Ingen burde være medlem bare fordi de er enige med meg. Jeg driver ikke noe politisk parti, og det er ikke noe program å følge verken for meg eller andre. Om jeg har falt ned fra en pidestall fordi jeg har sagt noe du er uenig i, var det pidestallen som var problemet, ikke meg. Om du mener jeg lyver for deg, eller at jeg generelt mangler integritet, bør du selvsagt dra din vei og aldri se deg tilbake. Men om du bare mener at jeg tar feil, selv om det er om noe viktig – særlig om det er om noe viktig – vil jeg oppmuntre deg til å fortsette å komme med bedre beviser og argumenter. Det er tross alt dette et virkelig intellektuelt og moralsk fellesskap er til for.

– 

[1] En vanlig innvending i denne forbindelse – egentlig bare et forvirrende poeng – er at jeg gir Israel carte blanche til å begå krigsforbrytelser. Hvorvidt en krig er defensiv (og rettferdig), og hvorvidt den utkjempes innenfor moralske grenser, er åpenbart to forskjellige spørsmål. Når jeg insisterer på at den etiske forskjellen mellom Israel og landets fiender fortsatt er enorm, fremsetter jeg en påstand om deres forskjellige mål – jeg utsteder ikke en automatisk aksept av alt Israel måtte foreta seg til sitt forsvar. Ethvert fokus på Israels adferd i denne krigen ser ut til å bli villedende, siden aktivister og kritikere rutinemessig lyver om den og forstørrer de vanlige redselsfulle sidene av urban krigføring til en falsk anklage om «folkemord». Akkurat denne påstanden er intet mindre enn en blodanklage, og det er ofte også hensikten. Det at organisasjoner som FN, Amnesty International og Human Rights Watch går god for den gjør den ikke sannere. Man kan fordømme alt det gale Israel har gjort uten å benekte at Hamas er en dødskult som er opptatt av folkemord – men Israels kritikere ser ikke ut til å klare dette. Det er derfor jeg ikke ser noe poeng i å diskutere nøyaktig hva IDF har gjort i Gaza på en gitt dag. Krigsforbrytelser er krigsforbrytelser, og de bør straffes. Og Israel er nettopp et slikt samfunn som vi forventer skal straffe slike forbrytelser – i motsetning til landets fiender, som nyter dem.

[2] Mange mennesker tror på Gud, og om de ikke gjør det, aksepterer de gjerne at andre gjør det. Når imidlertid islamske ekstremister hevder at de «elsker døden mer enn vantro (eller jøder, amerikanere etc.) elsker livet», vil vanlige mennesker, enten de er religiøse eller ikke, gjerne tro at de bløffer. Merkelig nok kan denne forestillingen overleve kontakten med den mest overbevisende av alle retoriske demonstrasjoner – en endeløs rekke av selvmorderiske grusomheter.

I flere år har jeg, hver gang jeg har knyttet islam til selvmordsbombere, blitt rådet til å lese Dying to Win av Robert Pape. I denne boken hevder han at slike angrep er en strategisk respons på utenlandsk okkupasjon heller enn et produkt av religiøs tro. I 2012 gikk Pape med på å debattere dette med meg offentlig i skriftlige former, men da jeg sendte ham åpningsinnleget mitt, forsvant han på mystisk vis. La meg kort legge frem det han nektet å svare på.

Jeg har aldri hevdet at all selvmordsterrorisme er islamsk. Eksemplet som alltid blir presentert mot meg, nemlig tamil-tigrene, viser at det er mulig for en gruppe galninger fra jungelen å skape en martyrkult uten å tro på et system med en guddommelig belønning etter døden. Hva så? Pape hevder i virkeligheten at sigaretter ikke fører til lungekreft fordi asbest også gjør det. Én tilstrekkelig forutsetning tilbakeviser ikke en annen.

Papes hypotese om forrangen til politiske variabler (nasjonalisme, okkupasjon etc.) er også produktet av metodologisk bias – et poeng jeg ble gjort oppmerksom på av biologen Jerry Coyne for noen år siden. Hvis du presenterer for en sekulær akademiker som Pape et eksempel på et religiøst motiv – en mann som truer med å sprenge seg i luften for å vinne jomfruer i paradis – så vil han nekte å akseptere det idet han prøver å finne en «dypere» årsak bak ordene. Gir du ham imidlertid et jordisk motiv – for eksempel klagemål om ydmykelser og stjålet land – så godtar han vitnesbyrdet uten videre. Den religiøse grunnen er alltid skuespill – den verdslige aldri. Man kommer ingen vei.

Den logiske prisen for denne biasen viser seg klarest når Pape insisterer på å kalle interessene til en gruppe som al-Qaida «nasjonalistiske». Al-Qaidas uttrykte mål har alltid vært et globalt kalifat, og Osama bin Ladens klager over den amerikanske «okkupasjonen» av Saudi-Arabia dreide seg egentlig om at de vantro beveget seg for nær islams helligste steder. Det hadde ingen betydning at amerikanske soldater og personell var der etter invitasjon fra regimet, siden bin Laden ikke betraktet landets ledere som tilstrekkelig islamske. Om man beskriver disse teokratiske bekymringene som «nasjonalistiske», ignorerer man bare ordenes betydning. Papes hypotese ble enda pinligere med fremveksten av den islamske stat, hvis avskyelige handlinger ikke hadde noen ting å gjøre med politikk og alt å gjøre med islamsk eskatologi. Enhver som benektet dette var ganske enkelt en farlig idiot.

Det finnes dessuten mange kasus-kontrollstudier som Papes teori ikke kan forklare. For eksempel har tibetanerne utholdt en okkupasjon like knusende som noe muslimsk land er blitt utsatt for, og likevel utøver de ikke selvmordsterrorisme mot kinesiske ikke-stridende. De setter i stedet fyr på seg selv. Forskjellen mellom selvmordsterrorisme og selvmordsprotest er ikke et gradsspørsmål, og den kan ikke forklares med noe annet enn det islam og vajrayan-buddhisme lærer sine tilhengere. Én lærer jihad og martyriet som sine høyeste verdier; den andre lærer medfølelse og selv-overskridelse. Det viser seg at de trossetningene som folk organiserer livet sitt rundt ser ut til å være viktige. Tenk det.

[3] Noen lesere har meldt en mer nyansert bekymring (relatert til note 2 ovenfor): Den moralske avgrunnen mellom Israel og landets fiender er ikke et stabilt trekk i verden, og den kan forsvinne under press. Når jeg sier at denne avgrunnen for tiden er så bred at et kritisk blikk på Israel kan vente, virker det som om jeg unnskylder (og kanskje til og med oppmuntrer til) barbari. I det minste virker det som om jeg har gitt avkall på moralsk ansvar når dette kunne ha størst betydning, siden avgrunnen jeg insisterer på finnes, godt kan forsvinne. Hvem vet når det vil bli for sent å beskytte den?

Jeg mener dette er en gyldig bekymring, og den tvinger meg til å uttrykke min holdning mer omhyggelig enn jeg gjorde ovenfor. Listen for å forandre mening om hvilken side som fortjener å vinne denne krigen ligger svært høyt, men som jeg allerede har sagt, ønsker jeg aldri å antyde at Israels adferd er hevet over kritikk. Om man stiller strenge krav til IDF, betyr det ikke nødvendigvis å avvise påstanden om at den er bedre enn Hamas. Mitt poeng er bare at i praksis gjør det vanligvis det, gitt hysteriet og uærligheten som omgir dette teamet. Jeg er ikke interessert i å diskutere Israels (absolutt reelle) feilgrep, for det er lite å diskutere: Jeg er helt enig i at krigsforbrytelser er krigsforbrytelser og bør straffes.

Påstanden om at Israel har begått «folkemord» i Gaza ser jeg heller ingen grunn til å diskutere, annet enn semantikk. Uansett hva man mener om israelsk politikk og krigen – igjen er det mye å kritisere her – viser påstanden at forvirringen er stor, eller bare uærlighet, om hva ordet «folkemord» betyr. «Folkemord» er ikke et synonym for en krig du tilfeldigvis ikke støtter, ikke engang for en som medfører et uakseptabelt nivå av sivile tap. «Folkemord» innebærer intensjon: intensjonen om å drepe et folk som sådan. Det er det som skiller holocaust, og det som skjedde i Rwanda i løpet av 100 dager i 1994, fra den lange listen over kriger der enorme antall uskyldige mennesker ble drept.

USA slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki som drepte 100.000 mennesker umiddelbart og ytterligere 100.000 over tid – gjennom brann, infeksjoner og stråling. De fleste av disse var sivile som bare passet sine egne saker på dette tidspunktet. Uansett hva du mener om dette som en måte å få slutt på den annen verdenskrig på, er det ingen som for alvor kaller det «et folkemord». Hvorfor ikke? Fordi vi åpenbart, til tross for det enorme antallet uskyldige menn, kvinner og barn som vi drepte, ikke prøvde å tilintetgjøre det japanske folk – noe som bekreftes av det faktum at med en gang det overga seg, hjalp vi til med å bygge opp igjen samfunnet deres, og da vår okkupasjon tok slutt i 1952, hadde Japan gått fra å være en beseiret fiende til å bli en alliert.

Derfor anser ikke grupperinger som Amnesty International og Human Rights Watch bombingen av Hiroshima og Nagasaki som eksempler på folkemord, og likevel later de som om de mener betegnelsen kan brukes på Israels adferd i Gaza.

Jeg vil bare påpeke noen forhold som er åpenbare for alle, uansett hva de later som: Om israelerne ønsket å utslette palestinerne som et folk slik nazistene ønsket å utslette jødene og hutuene ønsket å utslette tutsiene, ville de ikke sendt millioner av SMSer til sivilbefolkningen med advarsler om å evakuere før boligområder ble bombet, de ville ikke vente med militære operasjoner for å skape humanitære korridorer, og de ville ikke sendt sine egne sønner og døtre for å rydde minelagte bygninger når de bare kunne ødelagt alt fra luften. Israel har i flere tiår hatt muligheten til å drepe alle palestinerne. Og likevel har den palestinske befolkningen økt nesten dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. I sannhet et merkelig folkemord. Som jeg nevnte over: Uansett hvilken kritikk du vil rette mot Israel, er påstanden om at det de har gjort som svar på 7. oktober utgjør et «folkemord» intet mindre enn en moderne blodanklage.

Islamister og mange av apologetene deres på venstresiden vet selvsagt at de lyver om alt dette. Noen av dem de lyver til, virker imidlertid oppriktig forvirret. Mange ser ut til å mene at det å fjerne skillet mellom folkemord og krigens generelle grusomhet øker vår følsomhet overfor den siste – og derfor utgjør en form for moralsk fremskritt. Men det gjør det ikke. Det er bare en måte å forspille vår evne til å foreta avgjørende moralske sondringer på. Hvis vi redefinerer «folkemord» til å bety at for mange uskyldige mennesker er blitt drept i en ellers rettferdig krig, eller at krig i seg selv er utålelig, må vi finne opp et nytt navn på de verste formene for menneskelig ondskap.

[4] En leser innvender at jeg kaller Israel «et fritt samfunn» mens millioner av palestinere på Vestbredden lever i en unntakstilstand – uten stemmerett, avhengige av tillatelse til å reise og forbud mot å forsamle seg etc. Fakta er uomtvistelige, og jeg har hele tiden sagt at okkupasjonen av Vestbredden er feil. Men innvendingen benytter seg av en tvetydighet. Spørsmålet er ikke hvorvidt Israel styrer Vestbredden slik landet styrer seg selv. Spørsmålet er hva slags samfunn Israel er. Israel har valg med reell konkurranse som avsetter sittende statsministere, en Høyesterett som overstyrer sin egen regjering, en presse som hudfletter landet hver dag, og arabiske innbyggere i parlament og domstoler. Hamas myrder sine opposisjonelle. Det at et fritt samfunn også utøver en urettferdig okkupasjon er et tragisk faktum ved okkupasjonen. Det er ikke noe bevis på at samfunnet i seg selv er ufritt.

[5] En vanlig innvending her er at jeg like gjerne kunne betraktet dette som en antikolonialistisk bevegelse som tilfeldigvis bærer en religiøs drakt. Nat Turner, Mau Mau og den algeriske FLN nevnes som bevis på at religion bare preger en motstand som uansett ville dukket opp.

Likevel er det avgjørende forskjeller. FLN utkjempet en innbitt strid for å drive Frankrike ut av Algerie. Men de erklærte det ikke som en religiøs plikt å drepe hver eneste franskmann på jorden, heller ikke lærte de sine barn opp til å tro at det var den ytterste hensikt med livet å dø for denne saken. En bevegelse som dreper sivile som en beklagelig kostnad er noe du til slutt kan forhandle med. En bevegelse som dreper både sivile og sine egne medlemmer som et religiøst sakrament er noe helt annet.

En annen og beslektet grunn til bekymring: Den palestinske motstanden hadde noen sekulære (vanligvis marxistiske) og kristne røtter: George Habash fra PFLP, Edward Saïd, Hanan Ashrawi – ingen var jihadister. Som paraplyorganisasjon hadde også PLO (dominert av Fatah etter at Arafat overtok som leder i 1969) sekulær-nasjonalistisk karakter, i skarp kontrast til den islamistiske visjonen som Hamas senere skulle formulere i sitt stiftelsesdokument fra 1988. Det stemmer at palestinsk nasjonalisme ga oss en bølge av flykapringer og mordet på israelske idrettsutøvere i München. Dette var ondsinnet, men det var den formen for ondsinnethet som ønsket en stat – derfor kunne den i prinsippet forhandles med. Det som endret seg da Hamas stilte Fatah i skyggen, var ikke fjerningen av ethvert politisk klagemål – det var ankomsten til en gruppering som helliggjør ethvert klagemål, skrev hadithen om steinene og treet inn i sitt stiftelsesdokument, og gjorde avvisningen av enhver form for jødisk stat til en religiøs rettesnor heller enn en forhandlingsposisjon. Den palestinske motstandens sekulære tradisjon er et bevis på at dette kunne ha forblitt en strid om grenser – fremveksten av den jihadistiske forklarer hvorfor det ikke ble det.

Det er ellers verdt å merke seg at selv om selvmordsbombing under den annen intifada ikke begrenset seg til islamistiske grupper – både Fatahs Al-Aqsa-martyrenes brigader og den marxistiske PFLP brukte det – så var de faktiske utøverne på tvers av alle grupperinger muslimer. Kritikere av Robert Pape har påpekt at teorien hans ikke forklarer hvorfor det ikke har vært noen kristne selvmordsbombere, til tross for at palestinske kristne er ofre for den samme brutale okkupasjonen. (Jeg påstår selvsagt ikke at kristendommen ikke kan bli en moderne kilde til martyrdyrking og bli brukt i striden på denne måten. Det er bare det at dette ville kreve en nokså energisk lesing mellom linjene i Skriften. Med islam – gitt det faktiske innholdet i Koranen, hadithene og profetens biografi – trenger man bare lese selve linjene.)

[6] Mange påpeker at Den palestinske selvstyremyndigheten i stor grad avviste bruk av vold, samarbeidet med IDF om sikkerhet og ikke fikk noen stat for det, mens bosetningene fortsatte å ekspandere. Om ikkevold ble belønnet med mer okkupasjon, hvorfor da tro på min kontrafaktiske historie? Den palestinske selvstyremyndigheten som avviser bruk av vold mens Hamas sender av gårde raketter er selvsagt ingen test av mitt premiss. Alle de bevæpnede aktørene ville måtte legge ned sine våpen – Hamas, Islamsk jihad, Hezbollah og også deres beskyttere i Teheran.

Dessuten er det klart at det å avslutte okkupasjonen ikke alene vil være nok til å skape fred. I 2005 forlot Israel Gaza fullstendig. Landet trakk ut hver eneste soldat, rev bosetningene og slepte 9.000 av sine egne innbyggere ut med tvang, i noen tilfeller også ved å tømme graver. Dette var det verden sa at den ønsket, gjort unilateralt, uten at landet kunne be om noe til gjengjeld. Det som utviklet seg over grensen i Gaza var ikke Midtøstens Singapore. Det var Hamas, et tiår med rakettangrep, hundrevis av kilometer med terrortunneler og 7. oktober.

Her er enda et kontrafaktisk bilde: Hvis Israel forsvant fullstendig, hva ville skje? La oss si at jødene forlot Det hellige land enten ved å gå frivillig ut i havet eller ved å svinne hen i en annen diaspora, og at Jerusalem blir en muslimsk by. Israels kritikere ser ut til å mene at islamsk ekstremisme dermed på magisk vis ville forsvinne, eller i hvert fall bli betraktelig redusert. Jihadister ville tvert imot ha oppnådd sin største triumf på tusen år, og deres rekker ville bare bli større. Livet for frie mennesker i London, Paris, Sydney og New York ville bli verre, ikke bedre, om Israel sluttet å eksistere. Det er i hvert fall min påstand, og jeg håper jeg ikke lever og får se at jeg hadde rett.