Arabere fra Kaukasus
I Stavanger Aftenblad for 19. januar 1995 kommenterer journalisten Kjell Gjerseth russiske påstander om at det var leiesoldater fra bl. a. arabiske land med i krigen i Tsjetsjenia. Gjerseth har bodd i Amman i Jordan. Overskriften er Propaganda om leiesoldater:
«Islams soldater har utover det religiøse, eller forretningsmessige, ofte en historisk tilknytning til frontene de kjemper ved. Det er for eksempel 150.000 jordanere som har familiebakgrunn i Kaukasus,… De flyttet derfra, kanskje via Aserbadsjan, Iran eller Tyrkia, og bygde et nytt hjem i Jordan.
Men de har røtter, og det at noen med jordansk pass nå har valgt å risikere livet i Tsjetsjenia, det er vel omtrent som at utflyttede nordmenn meldte seg frivillig for å forsvare Norge under den annen verdenskrig, sier en jordaner med armenske forfedre.» Så langt Gjerseth.
Innvandring av arabere
En betydelig del av de araberne som flyktet fra Israel i 1948, og som angivelig skulle ha bodd i Palestina «i uminnelige tider», var temmelig nye i landet.
I midten av 1800-tallet var Palestina temmelig folketomt, kanskje var det bare 200-250.000 mennesker der. Det har ikke minst sammenheng med krigshandlinger i forbindelse med at Egypt noen få år okkuperte Palestina.
Samtidig med at den jødiske innvandringen begynte på slutten av 1800-tallet, startet også en arabisk innvandring. Det er påfallende å se befolkningsstatistikker: Den største økningen i antall arabere (og andre ikke-jøder) skjedde akkurat i det vesle området hvor også jødene innvandret. Jødenes metoder og initiativ skapte muligheter også for andre.
Et betydelig antall kom fra Kaukasus-området, utenfor «det arabiske hjemland». Vi tar neppe mye feil når vi går ut fra at de aller fleste «jordanerne» som Gjerseth nevner, egentlig er palestinere som flyktet fra Israel i 1948 (palestinerne utgjør 60-70 % av befolkningen i Jordan). Det er sikkert palestinere med bakgrunn fra Kaukasus både i Israel, på Vestbredden, i Libanon osv. også. – Balkan var urolig også den gangen, og et betydelig antall kom fra Bosnia og andre områder. I tillegg kom mange fra Sudan (noen av dem var svarte, deres etterkommere har fremdeles negroide trekk), fra Egypt, fra Libya og enda lenger vestover, fra Saudi-Arabia, fra Irak, fra Syria…
«Minst to år»
UNRWA er den FN-organisasjonen som tar seg av de araberne (palestinerne) som flyktet fra Israel i 1948. Det er ingen tilfeldighet at denne organisasjonen definerer sin målgruppe slik: «… personer eller etterkommere av personer som var bosatt i Palestina i minst to år før den arabisk-israelske konflikten brøt ut i 1948, og som på grunn av denne konflikten mistet både sine hjem og sine midler til livsopphold.» Denne definisjonen er oppsiktsvekkende. Den betyr jo at blant dem som smykker seg med betegnelsen «palestinere», og skal ha bodd i landet «gjennom alle tider», er det folk med ned til bare to års ansiennitet i landet!
Denne netto-innflyttingen av arabere til det som siden ble Israel, varte nesten til Israel ble opprettet i 1948.
Normal flytting
Men flytting i dette området er ikke noe nytt, verken inn eller ut. Selv i perioder da det arabiske folketallet i Palestina var nokså stabilt, skiftet personene (familiene) i stor grad.
I århundrer var det ingen grenser i dette området. Tyrkerne styrte, og Palestina var en del av Syria. (Araberne kalte det Sør-Syria.) Svært få bønder eide sin egen jord, de var leilendinger. Det var vanlig å betale halve avlingen i leie til godseieren. De skulle også betale skatt. Og så var det tidvis ganske lovløse tilstander, med røverbander som streifet omkring. Det skulle derfor ikke så mye til at det gikk galt, slik at de ikke ble i stand til å greie sine forpliktelser. Da var det ganske vanlig at man rett og slett stakk av og fant seg et ledig bruk et annet sted. Ofte krysset man underveis det som i dag er landegrenser.
Det er derfor ingen tilfeldighet at selveste erkepalestineren, Yasser Arafat, ble født i Kairo, som Vidar Landsverk påviste i nr. 4/94 av denne avisa. En meget stor del av de araberne som flyktet fra Israel i 1948, hadde allerede på forhånd nære slektninger i andre arabiske land. Og en betydelig del av dem hadde selv kommet derfra få år før flukten, i tillegg til de som kom fra Kaukasus, Balkan og andre steder.
Den store bløffen
Det er derfor en bløff når palestina-flyktninger er blitt holdt i leir siden 1948 fordi de angivelig ikke kan leve noe annet sted enn i Israel, hvor de skal ha bodd «i uminnelige tider». Andre flyktningeproblemer er løst ved at flyktningene etter hvert ble integrert der de kom, og i andre land. Det burde vært enda lettere for palestinerne, som hadde samme språk og kultur.
Men palestina-flyktningene er blitt brukt som et politisk våpen mot Israel. Dette er desto mer grotesk fordi ca. halve den israelsk-jødiske befolkningen selv er flyktninger fra arabiske land, slik at det som har skjedd, er en befolkningsutveksling. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.
