Benjamin Netanyahu talte til FNs generalforsamling i New York torsdag kveld, dagen etter at palestinernes president Mahmoud Abbas benyttet den samme talerstolen til å erklære at han avlyser Oslo-avtalene og ikke lenger ser seg bundet av inngåtte avtaler med Israel.
Ingenting ved Netanyahus tale bekreftet inntrykket Abbas forsøkte å skape av at Israel ikke ønsker nye fredsforhandlinger. Tvert imot gjentok Netanyahu i tydelige ordelag det han også har sagt ved andre anledninger både i vår og i høst – at han og Israels regjering er klare til å gjenoppta fredsforhandlinger uten forhåndsbetingelser umiddelbart, om bare palestinerne vil sette seg til forhandlingsbordet.
Han kom også med klare advarsler om Irans atomprogram, og refset verdenssamfunnet for ikke å ha tatt på alvor den trusselen regimet utgjør, med sin internasjonale terrorvirksomhet og sitt uttalte mål om utslettelse av Israel. Israel vil forsvare seg selv mot sine fiender, forsikret han. Og han anbefalte FN å stå sammen med Israel i kampen mot islamistenes fanatisme. Majoriteten av talen handlet om Iran-trusselen.
Nedenfor teksten kan du se video av hele talen, i et opptak som Euronews har gjort tilgjengelig på YouTube.
Videoopptak kan også sees på FNs web-tv ved å klikke her.
Her kan du lese hele talen på engelsk.
Her kan du lese vår norske oversettelse av hele Netanyahus tale:
Mine damer og herrer, jeg bringer dere hilsener fra Jerusalem – byen der det jødiske folks håp og bønner om fred for hele menneskeheten har utbredt seg gjennom tidene. For 31 år siden, som Israels ambassadør til FN, sto jeg på denne talerstolen for første gang. Den gangen talte jeg imot et resolusjonsforslag fra Iran om å utvise Israel fra FN. Da som nå var FN besatt av fiendtlighet mot Israel, det eneste sanne demokratiet i Midtøsten. Da som nå var det noen som forsøkte å nekte den eneste jødiske staten en plass blant nasjonene.
Jeg avsluttet min første tale med å si: «Mine herrer, lever inn fanatismen deres ved døren.»
Mer enn tre tiår senere, som statsminister i Israel, har jeg igjen privilegiet av å stå på denne talerstolen. Og for meg har det privilegiet alltid medført et moralsk ansvar for å si sannheten. Så etter å ha lyttet i tre dager til verdensledere som lovpriser atomavtalen med Iran, vil jeg begynne min tale i dag ved å si: Mine damer og herrer, lever inn entusiasmen deres ved døren.
Dere skjønner, denne avtalen gjør ikke fred mer sannsynlig. Ved å belønne Irans aggresjon med milliarder av dollar gjennnom heving av sanksjoner, gjør den krig mer sannsynlig. Bare legg merke til hva Iran har gjort bare i løpet av de siste seks månedene, siden rammeavtalen ble kunngjort i Lausanne: Iran har økt sin tilførsel av ødeleggende våpen til Syria. Iran har sendt flere soldater fra revolusjonsgarden sin til Syria. Iran har sendt tusenvis av afghanske og pakistanske sjiamuslimske jagerfly til Syria. Iran gjorde alt dette for å støtte opp under Assads brutale regime. Iran har også levert tonnevis av våpen og ammunisjon til Houthi-opprørerne i Jemen, inkludert en ny forsendelse for bare to dager siden. Iran har truet med å styrte myndighetene i Jordan. Irans forlengede arm Hizbollah har smuglet SA22-raketter inn i Libanon, for å bruke dem til å skyte ned våre fly, og Yakhont kryssermissiler for å senke våre skip. Iran sender Hizbollah presisjonsstyrte bakke-til-luft-raketter og angrepsdroner, slik at de skal kunne treffe ethvert mål i Israel med presisjon. Iran har hjulpet Hamas og Islamsk Jihad med å bygge væpnede droner i Gaza. Iran har også utviklet planer om å åpne to nye terrorfronter mot Israel: De lover å bevæpne palestinerne på Vestbredden, og å sende sine generaler fra revolusjonsgarden til Golanhøydene, der deres styrker nylig avfyrte raketter mot det nordlige Israel.
Israel vil fortsette å reagere kraftig på eventuelle angrep fra Syria. Israel vil fortsette å aktivt hindre forsendelser av strategiske våpen til Hizbollah fra og gjennom syrisk territorium.
Med få ukers mellomrom oppretter Iran og Hizbollah hele tiden nye terrorceller i byer over hele verden. Tre slike celler ble nylig avdekket i Kuwait, Jordan og Kypros.
I mai aksjonerte kypriotiske sikkerhetsstyrker mot en leilighet på Kypros. Beboeren var en Hizbollah-agent, og de fant fem tonn ammoniumnitrat, som er omtrent den samme mengden som ble brukt til å sprenge den føderale bygningen i Oklahoma City. Og det var bare i én leilighet, i én by, i ett land. Men Iran oppretter dusinvis av terrorceller som dette rundt om i verden, mine damer og herrer. De oppretter slike terrorceller også på denne halvkulen. Jeg gjentar: Iran har vært engasjert i å gjøre alt dette, alt som jeg nettopp har beskrevet, bare i løpet av de siste seks månedene – mens de prøvde å overbevise verden om å fjerne sanksjonene.
Bare forestill deg hva Iran vil gjøre etter at disse sanksjonene blir opphevet. Når bånd og munnkurv er tatt av, vil Iran være på jakt, og sluke mer og mer bytte.
I kjølvannet av atomavtalen bruker Iran milliarder av dollar på våpen og satellitter. Tror dere at Iran gjør det for å fremme fred? Tror dere at tilførsel av hundrevis av milliarder av dollar gjennom hevede sanksjoner og fete kontrakter vil forandre denne griske tigeren til en kattunge? Hvis dere gjør det, bør dere tro om igjen.
I 2013 innledet president Rouhani sin såkalte sjarmoffensiv her i FN. To år senere henretter Iran flere politiske fanger, de har eskalert sin regionale aggresjon, og de utvider raskt sitt globale terrornettverk.
Man sier at handlinger taler høyere enn ord. Men i Irans tilfelle taler ordene like høyt som handlingene. Bare hør på nestkommanderende i revolusjonsgardens Quds-styrker. Her er hva han sa i februar:
«Den islamske revolusjonen er ikke begrenset av geografiske grenser ….» Han skrøt av at Afghanistan, Irak, Libanon, Syria, Palestina og Jemen er blant de landene som «er erobret av den islamske republikken Iran».
Erobret.
Og til de av dere som tror at avtalen i Wien vil medføre en endring i Irans politikk: Bare lytt til hva Irans øverste leder Ayatollah Khamenei sa fem dager etter at atomavtalen ble inngått: «Vår politikk overfor den arrogante regjeringen i USA vil ikke endres.» USA, lover han, vil fortsette å være Irans fiende.
Det å gi mullaene mer penger vil sannsynligvis føre til mer undertrykkelse inne i Iran. Og det vil definitivt føre til mer aggresjon utenfor Iran.
Som leder for et land som hver dag må forsvare seg selv mot Irans økende aggresjon, skulle jeg ønske jeg kunne trøste meg med påstanden om at denne avtalen blokkerer Irans vei til atomvåpen. Men jeg kan ikke det, fordi den gjør ikke det.
Avtalen legger flere begrensninger på Irans atomprogram. Og med rette, fordi det internasjonale samfunnet anerkjenner at Iran er farlig. Men haken er dette: Hvis ikke Iran endrer sin adferd, hvis Iran faktisk blir enda farligere de kommende årene, vil de viktigste begrensningene i atomprogrammet bli automatisk opphevet etter ti og 15 år. Det ville posisjonere et militant islamsk terrorregime på bare noen ukers avstand fra å ha nok spaltbart materiale til et helt arsenal av atombomber. Det gir bare ikke noen mening.
Jeg har sagt at hvis Iran ønsker å bli behandlet som et normalt land, så la de oppføre seg som et normalt land. Denne avtalen vil behandle Iran som et vanlig land, selv om det fortsatt er et mørkt teokrati som erobrer sine naboer, sponser terrorisme over hele verden og taktfast roper «Død over Israel», «Død over Amerika».
Er det noen som seriøst mener at det å tilføre en strøm av våpen og kontanter vil få et radikalt teokrati til å dempe sin appetitt for aggresjon? Tror noen av dere virkelig det er sannsynlig at et teokratisk Iran vil endre sine striper når de får enda skarpere klør og skarpere hoggtenner?
Jeg har lært meg en generell regel, og dere har sikkert lært det samme: Når dårlig oppførsel belønnes, blir den bare verre.
Mine damer og herrer, jeg har lenge sagt at den største faren vi står overfor i vår verden er koblingen av militant islam med atomvåpen. Og jeg er alvorlig bekymret for at atomavtalen med Iran vil vise seg å være nettopp en vigsel av denne uhellige foreningen.
Jeg vet at noen velmenende mennesker oppriktig tror at denne avtalen er den beste måten å blokkere Irans vei til bomben. Men en av historiens viktigste, og samtidig minst lærte leksjoner er denne: De beste intensjoner kan ikke hindre de verste resultater.
Det store flertallet av israelerne mener at atomavtalen med Iran er en svært dårlig avtale. Og det som gjør saken enda verre, er at vi ser en hel verden feire denne dårlig avtalen, ved at man forter seg med å omfavne og gjøre forretninger med et regime som åpent har forpliktet seg til å ødelegge oss.
Forrige uke proklamerte generalmajor Salehi, sjefen for Irans hær: «Vi vil helt klart utslette Israel.» «Vi er glade for at vi ligger godt an til å gjennomføre den øverste lederens ordre om å ødelegge Israel.»
Den øverste lederen ga selv ut sin nyeste bok bare noen dager etter at atomavtalen ble inngått. Det er en 400 sider lang detaljert presentasjon av hans plan for å ødelegge staten Israel. I forrige måned gjorde Khamenei igjen sine intensjoner om folkemord klare, da han snakket til Irans lverste prestelige organ, ekspertrådet. Han snakket om Israel, hjemmet til over seks millioner jøder, og lovet: «Det blir ingen Israel om 25 år.»
Sytti år etter drapene på seks millioner jøder, lover Irans herskere å ødelegge landet mitt. Myrde mitt folk. Og responsen fra denne institusjonen, samt responsen fra nesten alle de regjeringer som er representert her, har vært absolutt ingenting! Absolutt stillhet! Øredøvende stillhet.
(På dette punktet tok Netanyahu pause og var stille i 44 sekunder.)
Kanskje dere nå forstår hvorfor Israel ikke blir med på å feire denne avtalen. Hvis Irans herskere jobbet for å ødelegge deres land, ville dere kanskje være mindre begeistret for avtalen. Hvis Irans terror-partnere avfyrte tusenvis av raketter mot deres byer, ville dere kanskje være mer avmålte i deres ros. Og hvis denne avtalen innebar at et atomkappløp startet i deres nabolag, ville dere kanskje være mer tilbakeholdne med å feire.
Men tro ikke at Iran bare er en fare for Israel. I tillegg til Irans aggresjon i Midtøsten og terror rundt om i verden, bygger Iran også interkontinentale ballistiske missiler som kun har til funksjon å bære atomstridshoder. Husk en ting: Iran har allerede raketter som kan nå Israel. Så de interkontinentale ballistiske missilene som Iran nå bygger – de er ikke ment for oss – de er ment for dere. For Europa. For Amerika. For at de skal kunne la det regne masseødeleggelsesvåpen når som helst, hvor som helst.
Mine damer og herrer, det er ikke lett å motsette seg noe som er omfavnet av de største maktene i verden. Tro meg, det ville være langt enklere å forholde seg taus. Men gjennom hele vår historie har det jødiske folket lært den tunge prisen av stillhet. Og som statsminister i den jødiske staten, som en som kjenner historien, nekter jeg å være stille. Jeg sier det igjen: Dagene da det jødiske folk forholdt seg passive i møte med folkemord fra fiender – de dagene er over.
Å ikke være passive betyr å stå opp og snakke om disse farene. Vi har gjort det, vi gjør det og vi vil gjøre det.
Å ikke være passiv betyr også å forsvare oss mot disse farene. Vi har gjort det, vi gjør det og vi vil gjøre det.
Israel vil ikke tillate Iran å verken bryte seg inn, snike seg inn eller gå inn i atomvåpen-klubben. Jeg vet at det internasjonale samfunnets offisielle politikk fortsatt er å hindre Iran fra å utvikle atomvåpen. Men ingen bør stille spørsmål ved Israels vilje til å forsvare seg mot de som søker vår ødeleggelse.
I hver generasjon har det vært noen som har stått opp for å ødelegge vårt folk. I antikken møtte vi trusselen om ødeleggelse fra de gamle imperiene i Babylon og Roma. I middelalderen møtte vi inkvisisjon og utvisning. Og i moderne tid møtte vi pogromene og Holocaust. Likevel har det jødiske folk holdt ut.
Og nå har et annet regime oppstått, som sverger på å ødelegge Israel.
Det regimet ville gjøre klokt i å ta dette i betraktning: Jeg står her i dag og representerer Israel, et land som er 67 år ungt, men som er nasjonalstaten til et folk som er nesten 4.000 år gammelt. Imperiene i Babylon og Roma er ikke representert i denne salen blant verdens nasjoner. Heller ikke ”det tusenårige riket” [nazi-regimet]. De tilsynelatende uovervinnelige imperiene er forlengst borte. Men Israel lever! Israels folk lever!
Am Yisrael chai! [Hebraisk uttrykk som betyr ”Leve Israel!”]
Gjenfødelsen av Israel er et vitnesbyrd om mitt folks ukuelige ånd. Gjennom hundre generasjoner drømte det jødiske folket om å vende tilbake til landet Israel. Selv i våre mørkeste timer, og vi hadde så mange, ga vi aldri opp håpet om å gjenoppbygge vår evige hovedstad Jerusalem. Etableringen av Israel gjorde det mulig å realisere den drømmen. Det har gjort oss i stand til å leve som et fritt folk i vårt fedreland. Det har gjort oss i stand til å omfavne jøder som har kommet fra de fire verdenshjørner for å finne tilflukt fra forfølgelse. De kom fra et krigsherjet Europa, fra Jemen, Irak, Marokko, fra Etiopia og Sovjetunionen, fra over hundre andre land. Og i dag, når en voksende bølge av antisemittisme igjen feier over Europa og andre steder, kommer mange jøder til Israel for å bli med oss å bygge den jødiske framtiden.
Så her er mitt budskap til herskerne i Iran: Deres plan om å ødelegge Israel vil mislykkes. Israel vil ikke tillate noen makt på jorden å true sin framtid.
Og her er mitt budskap til alle landene som er representert her: Uansett hvilke resolusjoner dere vedtar i denne bygningen, og uansett hvilke vedtak dere gjør i deres hovedsteder, vil Israel gjøre det vi må gjøre for å forsvare vår stat og for å forsvare vårt folk.
Ærede delegater, når denne avtalen med Iran settes i verk, håper jeg dere vil håndheve den … hvordan kan jeg uttrykke dette? Med litt mer fasthet enn dere viste med de seks resolusjonene fra sikkerhetsrådet som Iran systematisk har krenket og som nå i praksis har blitt kasserte.
Sørg for at inspektørene faktisk inspiserer. Kontroller at tilbakeføring av sanksjoner faktisk blir gjennomført. Og sørg for at Irans avtalebrudd ikke blir feid under et persisk teppe.
En ting kan jeg forsikre dere om: Israel vil følge nøye med.
Det er klart hva det internasjonale samfunnet nå må gjøre: Først må man få Iran til å holde alle sine forpliktelser i atomavtalen. Hold Irans føtter ved ilden. Så må man legge merke til Irans regionale aggresjon. Man må støtte og styrke dem som kjemper mot Irans aggresjon, og begynne med Israel. For det tredje må man bruke sanksjoner og alle tilgjengelige verktøy for å rive ned Irans globale terrornettverk.
Mine damer og herrer, Israel arbeider tett med våre arabiske fredspartnere for å løse våre felles sikkerhetsutfordringer fra Iran og også sikkerhetsutfordringer fra ISIS og fra andre. Vi jobber også med andre stater i Midtøsten, samt land i Afrika, i Asia og utover i verden. Mange i vår region vet at både Iran og ISIS er våre felles fiender. Og når dine fiender kjemper mot hverandre, bør du ikke styrker den ene, men svekke begge.
Felles farer er helt klart med på å bringe Israel og våre arabiske naboer nærmere hverandre. Og mens vi jobber sammen for å motarbeide disse farene, håper jeg vi vil bygge varige partnerskap for sikkerhet, velstand og fred.
I Israel er det en ting vi aldri glemmer. Vi glemmer aldri at Israels viktigste partner alltid har vært, og alltid vil være, USA. Alliansen mellom Israel og USA er urokkelig. President Obama og jeg er enige om behovet for å holde våpen borte fra Irans terror-partnere. Vi er enige om behovet for å stoppe Iran fra å destabilisere land over hele Midtøsten. Israel setter stor pris på President Obamas vilje til å styrke vår sikkerhet, hjelpe Israel å opprettholde kvaliteten militært og hjelpe Israel å konfrontere de enorme utfordringene vi står overfor. Israel er takknemlig for at denne oppfatningen deles av brede lag av det amerikanske folket og dets representanter i Kongressen, både av dem som støttet avtalen, og av dem som motarbeidet den.
President Obama og jeg har begge sagt at vår uenighet om atomavtalen er en uenighet innen familien. Men vi har ingen uenighet om behovet for å arbeide sammen for å sikre vår felles framtid. Og for en stor framtid det kan bli.
Israel er på en unik måte i stand til å gripe det 21. århundrets muligheter. Israel er en av de verdensledende nasjonene innen vitenskap og teknologi, innen web, programvare, vann, landbruk, medisin, bioteknologi og mange andre felt som blir revolusjonert av israelsk oppfinnsomhet og israelsk innovasjon. Israel er en innovasjons-nasjon.
Israelsk ekspertise finnes overalt – i datamaskiner, mikroprosessorer og minnepinner. Det finnes i smarttelefonene deres, når dere sender direktemeldinger og navigerer biler. Det finnes på gårder, når dere dryppvanner avlingen og slik holder den sunn og frisk. Det finnes i deres universiteter, når dere studerer nobelprisvinnende oppdagelser innen kjemi og økonomi. Det finnes i deres medisinskap, når dere bruker legemidler til å behandle Parkinsons sykdom og multippel sklerose. Det finnes til og med på tallerkenen din, når du spiser deilige cherrytomater – som også ble utviklet i Israel, i tilfelle du ikke visste det.
Vi er så stolte i Israel av de store skrittene landet vårt har gjort i løpet av kort tid. Vi er så stolte over at vårt lille land gir et så stort bidrag til hele verden. Likevel vil vårt folks drømmer, som er nedfelt for evigheten av de store profetene i Bibelen, bare blir realisert fullt ut når det er fred.
Mens Midtøsten synker ned i kaos, er Israels fredsavtaler med Egypt og Jordan to av hjørnesteinene for stabilitet. Israel er fortsatt forpliktet til å oppnå fred med palestinerne også. Israelerne vet hva som er krigens pris. Jeg vet hva som er krigens pris. Jeg ble nesten drept i kamp. Jeg mistet mange venner. Jeg mistet min kjære bror Yoni.
De som kjenner krigens pris, kan best sette pris på de velsignelsene fred ville bety – for oss selv, våre barn, våre barnebarn. Jeg er klar til å umiddelbart – umiddelbart – gjenoppta direkte fredsforhandlinger med de palestinske selvstyremyndighetene uten forutsetninger overhodet. Dessverre sa president Abbas i går at han ikke er klar til å gjøre det. Vel, jeg håper han ombestemmer seg. For jeg er fortsatt forpliktet på en visjon om to stater for to folk, der en demilitarisert palestinsk stat anerkjenner den jødiske staten.
Som dere vet, begynte fredsprosessen for mer enn to tiår siden. Men til tross for at seks israelske statsministere har gjort sin beste innsats – Rabin, Peres, Barak, Sharon, Olmert og meg selv – har palestinerne konsekvent nektet å avslutte konflikten og inngå en endelig fred med Israel. Og dessverre har dere hørt hvordan denne avvisningen bare fortsetter fra president Abbas. Hvordan kan Israel slutte fred med en palestinsk partner som nekter til og med å sette seg ned ved forhandlingsbordet? Israel forventer at de palestinske myndighetene skal overholde sine forpliktelser. Palestinerne bør ikke gå bort fra freden.
President Abbas, jeg vet det er ikke lett. Jeg vet det er vanskelig. Men vi skylder våre folk å prøve, å fortsette å prøve, fordi sammen, hvis vi faktisk forhandler og slutter å forhandle om forhandlingene, hvis vi faktisk sitter ned og prøver å løse denne konflikten mellom oss, anerkjenner hverandre, og ikke bruker en palestinsk stat som et springbrett for enda et islamistisk diktatur i Midtøsten, men som noe som vil leve i fred ved siden av den jødiske staten, hvis vi faktisk gjør det, kan vi gjøre bemerkelsesverdige ting for våre folk.
FN kan hjelpe til med å fremme fred ved å støtte direkte, ubetingede forhandlinger mellom partene. FN vil absolutt ikke hjelpe til med å fremme fred ved å prøve å påtvinge løsninger eller ved å oppmuntre palestinerne til å fortsette å være avvisende. Og FN, ærede delegater, bør gjøre en ting. FN bør endelig kvitte seg med besettelsen av å fordømme Israel. Her er bare ett absurd eksempel på denne besettelsen: I løpet av fire år med forferdelig vold i Syria har mer enn en kvart million mennesker mistet livet. Det er mer enn ti ganger antallet israelere og palestinere som til sammen har mistet livet i løpet av et århundre med konflikt mellom oss. Likevel vedtok FN i fjor 20 resolusjoner mot Israel og bare en om den ville nedslaktingen i Syria. Snakk om urettferdighet. Snakk om uproporsjonalitet. Tjue mot oss. Én mot Syria.
Vel, ærlig talt er jeg ikke overrasket. For å låne et sitat fra Yogi Berra, den avdøde store baseball-spilleren og deltidsfilosofen: ”Når det kommer til den årlige fordømmelsen av Israel i FN, er det déjà vu hver gang.”
Nå er det nok!
31 år etter at jeg sto her for første gang, spør jeg fortsatt: Når vil FN endelig levere fra seg sin anti-israelske fanatisme ved døren? Når vil FN endelig slutte å baktale Israel som en trussel mot fred og faktisk begynne å hjelpe Israel til fred? Og det samme spørsmålet bør stilles til palestinske ledere. Når vil dere begynne å jobbe med Israel for å fremme fred og forsoning og slutte med anklagene mot Israel, slutte å fremme hat og vold?
President Abbas, her er et godt sted å begynne: Slutt å spre løgner om Israels påståtte intensjoner på Tempelhøyden. Israel er fullt ut forpliktet på å opprettholde status quo der. Det president Abbas bør tale imot er handlingene til militante islamister som smugler sprengstoff inn i al-Aqsa moskeen og som prøver å hindre jøder og kristne fra å besøke de hellige stedene. Det er den virkelige trusselen mot disse hellige stedene.
Tusen år før kristendommens fødsel, mer enn 1.500 år før islams fødsel, gjorde kong David Jerusalem til vår hovedstad og Kong Salomo bygde tempelet på høyden. Likevel vil Israel alltid respektere alles helligdommer. I en region plaget av vold og ufattelig intoleranse, der islamske fanatikere ødelegger de gamle skattene i sivilisasjonen, står Israel som et ruvende fyrtårn av opplysning og toleranse. Israel er langt fra å sette de hellige stedene i fare. Tvert imot er det Israel som sikrer deres sikkerhet. Fordi i motsetning til de kreftene som har hersket i Jerusalem i det siste, respekterer Israel de hellige stedene og trosfrihet for alle – jøder, muslimer, kristne, alle sammen.
Og det, mine damer og herrer, vil aldri endre seg. For Israel vil alltid være tro mot sine verdier. Disse verdiene er synlige hver dag: Når Israels spenstige parlament kraftig debatterer ethvert tema under solen. Når Israels [kvinnelige] høyesterettsdommer sitter i stolen sin i vår sterkt uavhengige Høyesterett. Når vårt kristne samfunn fortsetter å vokse og trives fra år til år, mens kristne samfunn desimeres andre steder i Midtøsten. Når en strålende ung israelsk muslimsk studine består sin embetseksamen ved ett av våre beste universiteter. Og når israelske leger og sykepleiere – leger og sykepleiere fra det israelske militæret – behandler tusenvis av sårede fra slagmarkene i Syria og enda tusenvis flere i kjølvannet av naturkatastrofer fra Haiti til Nepal. Dette er det sanne ansiktet til Israel. Dette er Israels verdier.
I Midtøsten er disse verdiene under ville angrep av militante islamister som tvinger millioner av skrekkslagne mennesker til å flykte til fjerne kyster. Noen kilometer fra ISIS, noen få hundre kilometer fra Irans morderiske partnere, står Israel imellom – stolt og modig, og forsvarer frihet og framgang. Israel er sivilisasjonens frontlinje i kampen mot barbariet.
Så her er en ny idé for FN: I stedet for å fortsette den skammelige rutinen med å fordømme Israel, stå med Israel. Stå med Israel mens vi leverer inn fanatismen ved døren. Stå med Israel mens vi forhindrer at fanatismen får nå døren din.
Mine damer og herrer, stå med Israel fordi Israel ikke bare forsvarer seg selv. Mer enn noen gang, forsvarer Israel dere.
