Vi hører således om påtenning av synagoger i Tyskland og Sør-Afrika, samt voldelige demonstrasjoner som må slås ned med makt av politiet både i Oslo og København.
Det har også vært eksempler på grove antisemittiske overtramp i diverse politiske karikaturtegninger, blant annet i Stavanger Aftenblad. Når den gamle kommunisten og NRK-journalisten Knut Olsen flere ganger i løpet av et debattprogram nærmest forlanger at vår utenriksminister skal si at «jødene har skylden», må vår lisensfinansierte rikskringkasting bære noe av ansvaret for at jødehatet øker også i vårt land. Myten om det palestinske folk som er fratatt sitt land kan aldri bli noen sannhet selv om den i beste Josef Goebbels-stil gjentas i det uendelige.
Jødehatets monster har både en «høyrearm» og en «venstrearm». Venstrearmens representanter er «antirasister», internasjonalister og antisionister. De motarbeider aktivt jødenes rett til å bosette seg i sitt eldgamle fedreland Israel. Høyrearmens representanter er rasister, nasjonalister og antisemitter. De vil ha jødene bort fra alle andre land på jorden. Dersom verden ikke våkner i tide, kan det samlede resultat av deres felles anstrengelser lett bli fullførelsen av det som Hitler startet for om lag 60 år siden: «Die Endlüsung der Judenfrage». Selv om disse to armenes representanter ofte ikke tåler synet av hverandre, virker det av og til som om de lever etter filosofien om at «min fiendes fiende er min venn». Representanter for begge leirer ser således ut til å trives utmerket hånd i hånd med Yasser Arafat, som står i spissen for forsøkene på å fjerne tilfluktsstedet for verdens forfulgte jøder, enten de nå har unnsluppet nazismen, kommunismen eller islam.
Det finnes også jødehat med sterke religiøse overtoner. Islam kan aldri godta noen jødisk suverenitet i et område der de en gang har hatt herredømmet. Selv om Jerusalem ikke er nevnt direkte ved navn en eneste gang i Koranen, påstår muslimene at byen representerer det tredje helligste sted på jorden i følge deres religionen. Resultatet ser vi tydelig i form av såkalt «hellig krig». Det finnes ingen respekt for hverken eget eller andres liv når de, beruset av kampropet «Allahu akbar» og løftet om martyrstatus og «72 jomfruer i paradiset» som belønning, gladelig løper inn i folkemengder og detonerer selvmordsbomber.
Også store deler av den historiske kristenheten bærer på en tung byrde av skyld overfor jødene. I Galaterbrevets kap. 4 identifiserer apostelen Paulus jødene med «trellkvinnens sønn», og de kristne med «den frie kvinnens sønn». Selv om det videre heter at trellkvinnens barn forfulgte den frie kvinnens barn, har det likevel i store deler av kirkehistorien vært omvendt, spesielt etter at keiser Konstantin gjorde kristendommen til romersk statsreligion på 300-tallet. Fremdeles er store deler av kristenheten delvis negativt innstilt til jødene og staten Israel. Også langt inn i rekkene av dagens norske protestanter vekker begrepet «gammeltestamentlig» negative følelser med mer eller mindre antisemittiske overtoner.
