Før 2. verdenskrig var det 3,5 millioner jøder i Polen. Det store flertallet ble drept av nazistene. De overlevende ble ofte fiendtlig behandlet av polakker. I juli 1946, for 60 år siden, ble 40 jøder drept i Kielce i Polen, og mange andre ble drept og skadet andre steder. Det førte til at de fleste av de ca. 240.000 jødene som var i Polen da, flyktet fra landet. De overlevende Da de overlevende jødene kom tilbake til sine hjemsteder i Polen etter Holocaust, opplevde svært mange at de ikke var velkomne. Deres eiendommer og boliger var overtatt av andre, og "vennlige" sjeler fortalte dem at det var best de forsvant ut av syne før de ble rammet av en "ulykke". Men noen fant også et sted å bo og forsøkte å gjenoppta et så normalt liv som mulig. De fleste hadde mistet det meste av sin familie i Holocaus.
I Kielce kom 163 jøder tilbake. Etter et granatangrep mot et jødisk hus, oppsøkte en jødisk delegasjon biskopen i området, Katchmark, og bad ham om å motarbeide antisemittismen. Biskopen hadde et forslag til jødene: De burde holde seg til yrkene de hadde hatt tidligere. Polakkene ble sinte på dem når de nå fikk jobb i statsadministrasjonen. Samme jobber som tidligere, ja. Et av problemene var at jødene ofte ble utestengt fra disse jobbene. Mens jødene var borte, hadde andre fått deres plass. Det ble også en konflikt ved at forholdsvis mange jøder sympatiserte med kommunistpartiet som var i ferd med å ta makten under kontroll av Sovjetunionen. Mange polakker på høyresiden regnet Sovjetunionen og kommunismen som enda verre enn tyskerne og nazismen, og regnet med at det snart ville bli krig mellom Vesten og Sovjetunionen.Bortføring 1. juli 1946 forsvant en 8 år gammel gutt, Henryk Blaszczyk, fra sitt hjem i Kielce. To dager etter kom han hjem igjen. Han sa at han var blitt bortført av en jøde som hadde låst ham inne i en kjeller. Ved hjelp av en stol hadde han klart å rømme gjennom vindue.
Dagen etter, 4. juli, gikk gutten sammen med sin far og en bekjent til politistasjonen for å anmelde det som var skjedd. På veien passerte de huset i Plantygaten 7. Det var det huset som noen måneder før var utsatt for granatangrep. Der bodde 40 jøder. De var Holocaust-overlevere og medlemmer av en zionistisk organisasjon. De gikk på jordbrukskurs og skulle til Palestina. Tilbake til de tre som skulle til politiet: Den bekjente pekte på huset og sa at gutten skulle si til politiet at det var der han hadde sittet fanget. (Ifølge et polsk nettsted på engelsk ville tilfeldigheten at dette huset ikke hadde noen kjeller!) Da Henryk ble spurt om han kunne kjenne igjen ham som hadde kidnappet ham, pekte han på en liten mann med grønn hatt som stod de.
Politiet trodde på gutten, og arresterte Kalman Singer, en religiøs jøde som hadde overlevd konsentrasjonsleirene. Samtidig spredte politiet rykter om at gutten hadde vært kidnappet av "jøder". For det er det vanlige: Når én jøde kanskje har gjort noe galt, er det "jødene" som skal straffes. Rykter vokser fort: "Jødene" hadde kidnappet et dusin kristne barn, og ganske snart ble det til at disse barna var drept. Pogromen Pogrom er et russisk ord som betyr ødeleggelse. I sammenheng med jødene betyr det at en mobb går til angrep på et område hvor det bor jøder og herjer, skader og dreper. Nettopp det skjedde i Kielce 4. juli 1946: Ulike grupper kvinner og menn samlet seg utenfor huset, mange ropte antisemittiske slagord. Politistyrker angrep huset, og begynte å rasere inne i det. De jødene som forsøkte å forsvare seg, ble drept. Jøder ble kastet gjennom vinduet og ut i gaten. Mobben gikk amok og brøt seg inn i bygningen. Jødene på innsiden ble slått med planker og jernstenger. Noen ble dradd ut av huset og trukket til en plass i nærheten, hvor de ble drep.
Politiet og hæren fikk gjenopprettet en viss orden, og fikk tatt døde og sårede til sykehuset. Men så kom flere som ville angripe jødene, og pogromen blusset opp igjen. Volden spredte seg også til andre områder i nærhete.
(Det er antakelig grunnen til at man kan se litt ulike tall for hvor mange som ble drept, grensene er trukket litt forskjellig.) På et tog satte togføreren med vilje farten ned, slik at mobben skulle få tid til å slå jøder om bord i hjel. I tillegg til dem som ble drept, ble mange jøder banket opp og skadet på ulike vis. Det gikk også ut over noen ikke-jøder som "så jødiske ut".
Det kom også en rekke angrep andre steder i Polen. Jøder ble drept og skadet flere steder. Jødene drar Det som skjedde i Kielce, sjokkerte de polske jødene dypt, ikke minst at det kunne skje over 5 timer i en by hvor det var rikelig med politi og sikkerhetsstyrker. Og episoder andre steder gjorde at de ikke kunne se det som en isolert hending. Slik jødene opplevde stemningen i Polen, hjalp det ikke stort at 12 polakker ble stilt for retten for det som var skjedd. Av dem ble 9 dømt til døden og henrettet allerede 12. juli 1946, altså bare noen få dager etter pogrome.
I løpet av de tre første månedene etter pogromen forlot ca. 60.000 jøder Polen. På slutten av 1947 var det ca. 100.000 jøder igjen, ifølge et jødisk nettsted. 1968 Nedgangen i antallet jøder i Polen, som var kommunistisk, fortsatte. I 1968 var det 30-40.000 igjen. Etter noen studentdemonstrasjoner ble det satt i gang en stor kampanje mot "zionistene" i Polen. "Zionistene" viste seg å være de samme som jødene. Mange jøder mistet jobbene sine, for eksempel som lærere. I løpet av kort tid flyktet 25.000 jøder fra Polen. Etter hvert var det bare noen få tusen igjen. I dag På 50-års-markeringen i 1996 bad ordføreren i Kielce jødene om tilgivelse. Han sa at man ikke kan overse at folk fra Kielce tok opp jernstenger, steiner og planker og myrdet jøde.
I forbindelse med 60-års-markeringene av det som skjedde i Kielce og ellers i Polen, har presidenten i Polen tatt klart og tydelig avstand fra det som skjedde og bedt jødene om tilgivelse for det. Men han tok også avstand fra "stereotypen av den polske antisemitten". I dag har Israel et godt forhold til Polen, bedre enn til de vest-europeiske landene (det skal ikke så mye til). Mange polakker støtter Israel. Kilder: En artikkel fra Associated Press 4. juli 2006 i Jerusalem Post og en artikkel av Sara Bender 6. juli 2006 i Ha’aret.
