Visste du i løpet av de tre siste ukene har Tyrkia vært involvert i et militært angrep på irakisk Kurdistan? Det har vært brutalt. Tyrkerne, som har et av de mektigste militærene på jorda, har brukt F-16, F-4 Terminator og andre fryktinngytende høyteknologiske våpen for å bombe kurdiske posisjoner i det nordlige Irak, skriver Brendan O’Neill i magasinet The Spectator.
Familier har måtte flykte fra sine hjem i terror. Levebrød er ødelagt.
– Hver dag, hver natt blir vi bombet. Landet vårt blir ødelagt. Vi kan ikke dyrke avlingene våre, sier en kurdisk bonde som opplevde bomberegnet.
«Det er uklart hvor mange som er drept. Ifølge Tyrkia skal flere titalls kurdere, for det mest militante – angivelig – være drept eller fanget. Men har denne asymetriske krigføringen ført til store protester verden over?»
Har du sett noen fotballspillere som har viftet med det kurdiske flagget i solidaritet med fordrevne og livredde kurdere? Har du sett sosiale medier blitt oversvømt av rasende fordømmelser av «blodtørstige» tyrkere eller flomme over av kjærlighet og bekymring for de brutaliserte kurderne? skriver O’Neill og fortsetter:
Det har ikke jeg. Men jeg har sett masse slikt i forhold til Israel, konstant, hvert minutt av hver eneste dag – høylytte og stadig mer selvrettferdige fordømmer av Israel for å være en avskyelig, ond, forbryternasjon – en verkebyll for verden. Men når det kommer til tyrkernes siste angrep på kurder? Ingenting. Ikke et pip. Bare fortsett Tyrkia – det er ingen som bryr seg, skriver spaltisten i det britiske magasinet.
«Det er ett spørsmål som henger som en lang, mørk skygge over vestlige venstreorientertes og liberales rasende motstand mot Israel, og som jeg har aldri fått et tilfredsstillende svar på det. Det er dette:
Hvorfor hater du Israel mer enn noen annen nasjon?»
Hvorfor er du mer rasende på israelsk militarisme enn tyrkisk militarisme, eller saudiarabisk militarisme, eller amerikansk eller britisk militarisme for den saks skyld? Hvorfor er det «folkemord», «krigsforbrytelser» og «blodbad» når Israel handler overfor palestinske militante, men ikke når Tyrkia gjør det mot kurdiske militante? Seriøst – hva er svaret? spør O’Neill.
Tyrkias inntrengen i irakiske Kurdistan kalles for Operasjon Claw-Lightning. Den startet 23. april og er en del av Tyrkias langvarige krig mot Kurdistans arbeiderparti (PKK), den militante kurdiske organisasjonen dedikert til å skape et uavhengig Kurdistan, hovedsaklig basert i sørøstlige Tyrkia og nordlige Irak.
Operasjon Claw-Lightning er en forlengelse av Operasjon Claw, et tyrkisk angrep mot irakiske Kurdistan som varte fra mai 2019 til juni 2020. Hundrevis av mennesker ble drept eller skadet i den operasjonen. Disse operasjonene er selvfølgelig bare de siste oppblussingene i Tyrkias 40-årige krig med kurdiske militante, som har ført til at over 20.000 sivile kurdere er drept og mellom 2500 og 4000 kurdiske landsbyer er blitt ødelagt.
«Så hvor er de kurdiske flaggene i de sosiale mediene til omsorgsfulle mennesker? Hvorfor har ikke [mediene] sjokkerte reportere i irakiske Kurdistan som snakker med familier som har blitt drevet på flukt av det tyrkiske bombardementet? Hvorfor går ikke titusenvis av mennesker i gatene for å vise sitt raseri mot Tyrkia, slik de har gjort mot Israel i forbindelse med deres siste konflikt med Hamas på Gaza?»
Det er ingenting rasjonelt eller normalt ved hatet mot Israel
Woke-bevegelsens besettelse av Israel er virkelig ekstraordinær. Vi er så vant til det nå at vi ser på det som normalt. Men det er ikke normalt. Det er militære spenninger og konflikter verden over som forårsaker store lidelser – i Kurdistan, Jemen, Xinjiang – men ingen av disse utløser raseri-refleksen hos dydige mennesker i Vesten noe i nærheten av det Israels handlinger gjør, skriver O’Neill.
Saudi-Arabia kan bombe en skolebuss og drepe 40 barn, som en del av deres brutale krig i Jemen, og de fleste aktivister i Vesten mister ikke et sekund nattesøvn. Men Israel trenger bare å rulle et militært fly ut av hangeren før de står opp grytidlig, vifter støv av sine palestinske flagg, lager plakater om at «Israel er onde» og tar til gatene i tusentalls for å fordømme «den verste, morderiske apartheidstaten».
«Ved noen sjeldne anledninger forsøker de å rettferdiggjøre deres besettelse med Israel, men det rimer bare ikke. Israel-Palestina-konflikten har pågått i flere tiår og det er virkelig tragisk, sier de. Og Israel støttes av våre regjeringer, så vi har et ansvar for å handle, insisterer de. Dessuten okkuperer Israel palestinsk land og det må utfordres, argumenterer de.»
Men alle disse tingene kan sies om Tyrkia mot Kurdistan også. Det er en veldig gammel konflikt. Tyrkia er en vestlig alliert; vi snakker om et medlem av Nato. Og Tyrkia okkuperer det som mange, mange mennesker mener er kurdisk land. Så igjen, svar på dette spørsmålet: Hvorfor fornærmer Israel deg mer enn Tyrkia gjør? utfordrer O’Neill.
Bare for å være klar: Jeg sammenligner ikke Israel med Tyrkia. Israel, i motsetning til Tyrkia, står overfor en eksistensiell trussel. De er omgitt av fiender. Hamas er en ekstremistisk islamistisk bevegelse som har et grunnleggende charter fullt av antisemittisme. Hamas sitt mål er mindre å bygge en uavhengig nasjonalstat enn å straffe jødene. Akkurat nå avfyrer de hundrevis av raketter direkte mot Israel, skriver O’Neill i teksten som ble publisert like før våpenhvilen mellom Israel og Hamas trådte i kraft.
«Uansett hva man måtte mene om PKK, så gjør de ingenting av disse tingene akkurat nå. Og likevel er det Israel som kritiseres for å forsvare seg selv mot raketter avfyrt av en anti-jødisk terrororganisasjon, mens Tyrkia ignoreres til tross for sin lange, stygge krig mot kurdiske styrker.»
Det blir mer og mer klart for meg at det ikke er noe veldig rasjonelt eller normalt ved hatet mot Israel som sporadisk feier over Vesten. Snarere har Israel blitt en hoggestabbe for eliten, en nasjon som kynisk er blitt omgjort til legemliggjort ondskap av godhetsposerende masser i Vesten, som har et desperat behov for et utløp for sitt raseri og indignasjon, skriver O’Neill før han avslutter med dette:
«Hvis det finnes en annen, mer overbevisende forklaring på dagens rasende anti-israelske sentimentalitet, så vil jeg gjerne høre den. Men inntil den kommer, vil vi med rette kunne lure på om det ikke er et gammelt, mørkt hat – enten man er klar over det eller ikke – som ligger bak det maniske hatet mot Israel.»
