I forbindelse med at Krystallnatten, eller Novemberpogromene, markeres den 10. november har Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund, skrevet en kronikk i Aftenposten om hvordan antisemittismen er et virus.
«Angrepene var koordinerte over hele Tyskland og Østerrike. 1400 synagoger ble brent. 7000 forretninger ble ødelagt. 200 jødiske tyskere ble drept, og 20.000 ble internert i den første konsentrasjonsleiren Dachau», skriver han om den mørke dagen 10. november 1938, og fortsetter:
«Det er viktig å minne om to ting. Enkelte ser på markeringene av Novemberpogromene som én i rekken av holocaustmarkeringer. Det er helt feil. I november 1938 var det ikke krig i Europa. Nazistene hadde på dette tidspunktet ennå ikke bestemt seg for hva de skulle gjøre med jødene sine, eller de europeiske jødene.»
Dette skjedde i fredstid, påpeker Kohn. Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne det tyske folk og det internasjonale samfunn tillate og akseptere det? Kohn viser til jødehatets flere hundre år lange og dystre historie i Europa.
Se for øvrig MIFFs sending om jødehatets historie i Europa her.
Videre skriver Kohn at 32 land i juli 1938 var samlet til en konferanse i den franske byen Evian. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt stod bak invitasjonen. Det var en stor konferanse, hvor det i tillegg til deltakerlandene deltok 63 ikke-statlige organisasjoner, 200 internasjonale journalister og to representanter for Det tredje riket. Målet med konferansen var å fordele jøder på flukt fra Det tredje riket. Etter Anschluss, Østerrikes tilslutning til Tyskland, bodde det 700.000 jøder i Det tredje riket.
«Alle land, med unntak av Den dominikanske republikk, stengte sine grenser for jødene fra Det tredje riket. Norge med sin restriktive innvandringspolitikk ga asyl til politiske flyktninger fra Tyskland. Jødene ble ikke anerkjent som politiske flyktninger. De to representantene fra Tyskland reiste hjem til Berlin og fortalte Hitler at han trygt kunne gjøre hva han ville med jødene, ingen brydde seg», skriver Kohn.
Videre skriver han hvordan antisemittismen omtales som verdens mest fleksible fordom.
«Jødene er blitt ansvarliggjort for det moderne, storbykulturen, intellektualismen, liberalismen, kapitalismen, sosialismen, bolsjevismen og kommunismen.»
Kohn skriver at man i dag deler antisemittismen i fire kategorier: den religiøse antisemittismen, den konspiratoriske antisemittismen, den biologiske (rasistiske) antisemittismen og den politiske antisemittismen.
«Den siste blir i dag omtalt som den nye antisemittismen. Den retter seg mot staten Israel. Det er viktig å si at all Israel-kritikk ikke er antisemittisk. De sterkeste kritikerne finner vi i Israel selv», påpeker han og fortsetter:
«Det er vel så viktig å si at all Israel-kritikk heller ikke er fri for antisemittisme. Det er ikke så vanskelig å merke når det er det ene eller det andre. Grensen mellom de to går ved delegitimering og demonisering av Israel og israelske ledere. Det er da jødiske elever i norsk skole gruer seg til neste skoledag», skriver forstanderen i DMT om antisionismen.
Antisemittismen er på fremmarsj i både Europa og USA, og det er nok mest den politiske antisemittismen som er driveren, skriver Kohn. Denne kommer gjerne fra venstresiden, mens den konspiratoriske antisemittismen er stabil på den ekstreme høyresiden. Også den religiøse antisemittismen stikker av og til sitt stygge hode frem.
«Hvorfor venstresiden? Det er nok blant annet fordi de ser feilaktig på Israel som et imperialistisk/kolonialistisk prosjekt. Og i forlengelsen av denne forestillingen, også kapitalistisk. Og det er man jo grunnleggende skeptiske til på venstresiden», påpeker han.
Det man «glemmer» at det var Folkeforbundet (FNs forløper) som allerede i 1922 gjorde de folkerettslige vedtakene om et jødisk hjemland i området.
«Israel er fremfor noe et land bestående av flyktninger og deres etterkommere. Jøder levde i 2,5 år i DP-leire (displaced persons) i Europa etter krigen. Etter lange og skammelige debatter vedtok Stortinget å ta imot 600 «erstatningsjøder» til erstatning for de 800 som ble deportert i 1942/43», skriver Kohn.
Men til slutt kom det bare 400 jøder til Norge. 600.000 reiste til Israel. Men det var ikke bare fra Europa jødene måtte flykte. I dag utgjør 53 prosent av den jødiske befolkningen i Israel etterkommere av jødiske flyktninger fra de arabiske land og Iran. 13 prosent er flyktninger fra det tidligere Sovjetunionen. Rundt 23 prosent av befolkningen i Israel er arabere.
«Når man ved markeringer av Novemberpogromene enes om slagordet «never again», må konsekvensen være at vi stadig revaksineres mot antisemittismens virus. Viruset muterer, og vi må være på vakt. Vi må se, gjenkjenne og passe oss for å bagatellisere antisemittismen», avslutter han.
Den nå avdøde rabbineren Jonathan Sacks laget i 2019 denne informative videoen om hvordan antisionismen er en mutert utgave av antisemittismen:
