En juridisk analyse av Avraham Russell Shalev publisert i Israel Law Review slår fast at Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023 tilfredsstiller kravene til definisjonen av folkemord i henhold til den internasjonale folkeretten. Studien legger særlig vekt på to hovedelementer som må være til stede for at noe skal klassifiseres som folkemord: selve handlingene og intensjonen bak dem.
Over 1200 israelere ble drept på brutalt vis under massakren. Mange ble utsatt for tortur, voldtekt, seksuelle overgrep og kidnapping. Dette utgjør det fysiske elementet. Samtidig har Hamas gjentatte ganger uttrykt et mål om å utslette Israel og drepe jøder, både i sitt charter og gjennom offentlige uttalelser fra ledelsen. Dette dekker det andre elementet – folkemordets særskilte intensjon.
Folkemordets to hovedelementer
Folkemord defineres i internasjonal rett som handlinger begått med hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Ifølge analysen må man vurdere både den faktiske volden og bakgrunnsutsagnene for å avgjøre intensjonen.
Studien peker på at massakren 7. oktober 2023 ikke var vilkårlig, men målrettet og ideologisk forankret. Ofrene var overveiende sivile. Flere hundre ble drept i sine hjem, på festivaler og i kibbutzer. Vitneutsagn og dokumenterte hendelser viser at angrepet var planlagt på en måte som tok sikte på å ramme jøder som gruppe.
Uttalelser fra Hamas-ledelsen
I analysen vises det til en rekke dokumenterte utsagn fra Hamas-ledere både før og etter 7. oktober, der målet om å utslette jøder uttrykkes eksplisitt. Dette inkluderer videoopptak, intervjuer og interne dokumenter. Slike utsagn ble brukt som bevis i tidligere folkemordssaker, blant annet Bosnia-Herzegovina mot Serbia og Gambia mot Myanmar.
Forfatteren viser til at Den internasjonale domstolen (ICJ) i slike saker har godtatt mønster i handlingene og offentlige uttalelser som bevis på folkemordshensikt. Shalev argumenterer for at den samme tilnærmingen bør anvendes på Hamas.
Reverse accusations – retorisk våpenbruk
Et sentralt poeng i artikkelen er at folkemordanklager i økende grad brukes som politisk retorikk i moderne konflikter. I stedet for å forholde seg til egne handlinger, vender aktører som Hamas og deres støttespillere anklagen mot Israel.
Et eksempel på dette er Sør-Afrikas søksmål mot Israel i Den internasjonale domstolen (ICJ), der Israel anklages for folkemord i Gaza. Shalev beskriver denne strategien som en bevisst retorisk omdirigering som har til hensikt å svekke ofrenes rett til anerkjennelse og rettferdighet. Dette omtales som «weaponisation of reverse accusations» – en tendens som også ble observert i Myanmar-saken.
Terrorisme kontra folkemord i folkeretten
Selv om mange omtaler 7. oktober som terrorisme, påpeker analysen at dette kan være en utilstrekkelig betegnelse sett med juridiske briller. Terrorisme rammer bredt og brukes ofte for å skape frykt, men folkemord er definert ved en intensjon om å ødelegge en bestemt gruppe som sådan.
Shalev hevder at når Hamas spesifikt søker å utslette jøder, ikke bare bekjempe staten Israel, bringer det angrepet over i en annen kategori. Det reiser krav om at rettslig etterforskning og mulig tiltale også må vurderes ut fra folkemordlovgivningen.
Viktigheten av anerkjennelse
Forfatteren fremhever tre grunner til at det er avgjørende å klassifisere 7. oktober som et folkemord. For det første har det en preventiv effekt ved å signalisere at slike handlinger får rettslige konsekvenser. For det andre gir det ofrene anerkjennelse og historisk rettferdighet. For det tredje bidrar det til å synliggjøre Hamas som mer enn en terrorhær – som en aktør med en reell folkemordshensikt, i tråd med det de selv har erklært.
