I artikkelen For en kurdisk stat gjengir vi de argumentene Jerusalem Post brukte i en lederartikkel 29. mai 2004 for at kurderne endelig bør få en stat hvor de kan være frie. I dag skal vi gjengi fritt noen punkter fra en artikkel som stod i den israelske avisen Ma’ariv den 25. juni. Artikkelen er skrevet av Jonathan Ariel (som er sjefredaktør i den internasjonale utgaven av avisen) og Shlomo Dror (som er arabist og har vært ansatt i det israelske forsvarsdepartementet)
Mesopotamia var en av sivilisasjonens vogger. Men det har aldri vært en forent stat på egenhånd. Ulike imperier kom og gikk, og noen ganger var hele området en del av samme rike. Men når det ikke ble holdt sammen med våpenmakt, falt det fra hverandre i bystater, stammeområder og provinser. I den eldste tiden vi kjenner, fikk en av bystatene noen ganger makten i hele området (Sumeria, Akkadia, Assyria, Babylon). Siden kom krefter utenfra (Persia, araberne, det ottomanske riket)
1900-tallet Det ottomanske (tyrkiske) riket varte i omtrent 400 år til 1918. I denne perioden var det ikke noe Irak. Det var tre provinser: Det kurdiske Mosul i nord, det shia-muslimske Basra i sør og det sunni-muslimske Bagdad i midten. Etter 1. verdenskrig delte Storbritannia og Frankrike området mellom seg. Frankrike fikk Syria og Libanon. Britene fikk Palestina (som omfattet dagens Israel, Vestbredden og Jordan), Mesopotamia og Arabia. Britene tilpasset området etter sine ambisjoner. Ibn Saud fikk overta hele Arabia, som ble Saudi-Arabia. Det gikk ut over den hashemittiske familien, som hadde styrt Hejaz-området i Arabia og voktet Mekka og Medina. Som plaster på såret fikk hashemittene Irak (kong Feisal) og Jordan (hans bror kong Abdullah I, bestefar til kong Hussein og oldefar til dagens konge, Abdullah II). Det var da ikke noe historisk grunnlag verken for Irak eller Jorda.
De nye kongene var sunni-muslimer. Men det sunni-muslimske området i Irak var for lite og for svakt økonomisk til å bli en levedyktig stat. Britene la derfor også det sørlige Basra og det oljerike området i nord inn under den vennligsinnede kongen. Ingen spurte shia-muslimene og kurderne der om de ønsket å være en del av en slik stat. De fikk bare beskjed om at slik var de.
Under 2. verdenskrig var det et pro-tysk opprør i Irak. Britene måtte slå det ned for kong Feisal II (sønn av den opprinnelige). Den hashemittiske kongen fikk ikke noen egentlig kontroll over det kunstig sammensatte landet. Derfor måtte han innta en meget ekstrem holdning under krigen mot Israel i 1948-49, selv om han egentlig var modera.
Men etter en rekke kuppforsøk ble han drept i et kupp i 1958. Deretter fulgte det ene kuppet det andre. Hovedskillene gikk mellom de tre etniske gruppene. Men innenfor hver av dem var det også dype konflikter mellom ulike samfunn basert på klaner (hammulah) og stammer. Lojaliteten mot slike samfunn er mye sterkere enn mot Irak, særlig på landsbygda. Det ene kuppet etterfulgte derfor det andre. Hvert kupp brakte en ny diktator til makten, hver mer brutal enn forgjengeren. Alle var sunni-muslimer, fordi britene hadde gitt dem makt på bekostning av flertalle.
Resultatet er at Irak alltid har pustet til uforsonlighetens ild. En ustabil regjering har alltid bruk for å piske opp stemningen mot ytre fiender for å avlede oppmerksomheten mot egne feil og mangler
Saddam Hussein Saddam Hussein tok makten i 1979. I løpet av et år var han i gang med en krig mot Iran. Den varte i 8 år og kostet hundretusener av liv. Han var også i gang med å utvikle atombomber. Israel stanset det ved å bombe Tamuz-reaktoren i 1981, til knallhard fordømmelse fra Norge og de fleste andre land. Innenriks i Irak viste Saddam seg å være langt mer brutal enn noen annen arabisk diktator, og det sier ikke lite. Brutaliteten var den eneste grunnen til at hans styre varte helt til amerikanerne avsatte ham
Krigen i 1991 Etter at president George Bush senior hadde slått Saddam Hussein i krigen i 1991, ble shia-muslimene i Sør-Irak oppfordret til opprør mot Saddam Hussein. Det gjorde de. Men da det kom til stykket, gav USA Saddam Hussein frie hender til å slå ned opprøret på sin brutale måte. Grunnen var frykten for at Irak ville falle fra hverandre. I tillegg til all den lidelse og nød som det skapte, førte det til et sterkt hat mot og mistillit til USA fra shia-muslimenes side. Og så varte Saddams terrorregime mer enn ti unødvendige år og kostet et stort antall mennesker livet. Kurderne i Nord, derimot, ble satt under alliert beskyttelse, og har i praksis hatt noe bortimot en selvstendig stat siden. Det ville være en overdrivelse å si at det kurdiske området er demokratisk. Men med den stabiliteten og utviklingen som har vært der, er det tatt flere viktige skritt i retning av demokrati. De israelske forfatterne av kilde-artikkelen tror at kurderne vil lykkes i å skape et ekte demokrati etter hvert
Situasjonen nå Det er ikke mulig å skape et demokratisk Irak, mener forfatterne. Motsetningene mellom folkegruppene er for store, landet vil bli ustabilt og kan bare holdes sammen med våpenmakt – noe som i seg selv umuliggjør en demokratisk utvikling. I virkeligheten har USA i dag valget mellom en illusjon av et "forent Irak" på den ene siden og å la landet bli splittet opp i de naturlige regionene på den andre. Et "forent" Irak vil bli ustabilt, udemokratisk, ekstremistisk og en trussel mot naboene og verden for øvrig. Et Irak oppdelt i de naturlige regionene vil kunne utvikle seg i demokratisk retning, slik kurderne allerede har bevist. Forfatterne mener at shia- og sunni-muslimene er like godt i stand til det som kurderne. Men demokratiet kan bare utvikle seg innenfor det enkelte samfunne.
President George W. Bush er i ferd med å gjøre den samme feilen som hans far gjorde i 1991: Han ofrer demokratiet for å oppnå en ren luftspeiling, et "forent" Irak. Det vil sannsynligvis føre til at USA får en unødvendig fiende i Midtøsten og være til skade for dem som bor der. For president Bush kan det føre til at han ikke blir gjenvalg.
