Palestinian Media Watch sin egyptiske oversetter Meira vokste opp i Alexandria i Egypt uten å være klar over at hun var jøde. Først da ekstremistiske muslimer rev ned familiens hjem mens de ropte «Ut med jødene!», avslørte foreldrene familiehemmeligheten.
Meira gikk på en skole drevet av Det muslimske brorskap i oppveksten. Der lærte hun at «jødene er etterkommere av aper og svin, og de har horn, hale og en stor nese». Da det gikk opp for Meira at hun selv var jøde og måtte flykte til Israel, endte hun hodestups i en alvorlig personlighetskrise og følte at hele livet var en svær løgn. Da hun kom til Israel i tenårene, så hun seg omkring for å oppdage hvor jødene skjulte horn og haler.
«I Egypt bodde vi i en svær privat villa med hage, basseng og hester. Vi bodde samen med familien til min onkel, og my bestemor og bestefar.»
De glade minnene kaller fram smilet i ansiktet hennes.
«Familien eide en svær møbelfabrikk der de lagde spesielle garderobeskap, kommoder og bord til velstående mennesker. Dørene var inngravert med navnet på husholdningen. Familien vår var spesiell og sammensveiset – min fars bror giftet seg med min mors søster, og jeg vokste opp sammen med tre brødre og søskenbarna mine. Bestemor og bestefar begynte tidlig å undervise oss, og hjemmet var åpent og liberalt. Vi levde som muslimer, men blandet oss ikke med naboene.»
Meira husker at merkelige seremonier fant sted i hjemmet:
«Hver fredag gikk bestemor til et bord i hjørnet av rommet. Der tente hun to lys og skjulte ansiktet. Etterpå samlet vi oss til et stort familiemåltid. Noen ganger sa bestefar fram noen ord jeg ikke skjønte over et særskilt beger som han sendte rundt så alle kunne drikke av det. For meg var det en familietradisjon. Først på vinteren ble et smakfullt eple dyppet i honning sendt rundt. Jeg hverken klaget eller stilte unødige spørsmål. Vi barn lekte, vi vokste opp sammen og ble undervist ved barneskolen til Det muslimske brorskap i Alexandria».
Hun rusker opp i det lange håret sitt og leker mye med det i løpet av intervjuet. Kanskje er det et uttrykk for den nyvunne friheten hun nyter, som hun ikke visste av tidligere. I skolen bar hun – som alle venninnene – hijab (et religiøst hodeplagg) som dekket håret hennes, og lyttet til undervisning om religion og islam, om Egypts historie og profeten Muhammed. «Hver dag når jeg kom hjem, selv mens jeg ennå var ute i gaten, tok jeg av meg hijaben og løsnet håret. Jeg avskydde skolen og religionsundervisningen. Vold var vanlig der – slag fra læreren vanket for hver minste lille ting. De forklarte oss ikke hva som var tillatt eller forbudt, i stedet slo de oss og trakk oss i håret eller ørene. De kastet til og med stoler etter elevene! Barna tok etter lærerne, og i friminuttene slo de i stedet for å snakke sammen i et forsøk på å løse problemer. Jeg gikk der til fjerde klasse. Jeg fortalte foreldrene mine om den brutale behandlingen, men hadde ikke egentlig noe valg, det var den skolen som lå nærmest hjemmet, og foreldrene mine var opptatt med fabrikken.»
Alexandria ble grunnlagt i 334 e.Kr. av Aleksander den store av Makedonia, og byen har vært en viktig handelsby i årtusener. Det var fra gammelt av et pulserende jødisk miljø i byen, som beskrives i gamle jødiske skrifter. Med årene forvitret det, men på 1800-tallet blomstret det opp på ny. I 1940-årene levde rundt 15.000 jøder i Alexandria, men i årene etter opprettelsen av staten Israel, emigrerte de fleste til den nye staten. I strøket der Meiras familie bodde var det nesten ingen jøder tilbake, og de som ble boende i byen, bodde alene. Da Meira vokste opp på 1990-tallet, sto den berømte Eliyahu Hanavi-synagogen og skolen til det jødiske samfunnet tomme.
I den muslimske skolen lærte Meira at jødedom og sionisme var toppen av ondskap. «Vi lærte at jødene var etterkommere av aper og svin, og at de har horn, hale og en stor nese. Dette trodde jeg fullt og fast på. Selv da jeg ble eldre og dro for å studere ved en koptisk kristen skole som var mer vidsynt, var og ble jødene for meg den inkarnerte djevel. Jeg ante ikke at mine foreldre og bestefar og bestemor var knyttet til de få jødene i Alexandria. Det skjulte de så vi ikke skulle si det til venninner ved skolen og utsette oss selv for fare».
En mørk natt
I 2005 endret Maisas liv seg etter at farens yngre bror i hemmelighet emigrerte til Israel, studerte jødedom ved en yeshiva og vervet seg som fallskjermjeger i det israelske forsvaret. Dette ante hun ingenting om helt til den dagen fanatiske muslimer kom for å gjøre opp med den jødiske familien.
«På et eller annet vis nådde ryktene om onkelen min salafistene, en ekstremistisk muslimsk bevegelse med stor innflytelse i Egypt. Hele familien var samlet hjemme tidlig på kvelden, da vi plutselig hørte rop utenfra. Jeg husker tydelig ennå at jeg så dem gjennom vinduet – tretti hvitkledde mennesker med skjegg og store, hvite kalotter. De holdt brennende fakler og skrek: «Død over jødene!» mens de nærmet seg huset. Bestefar, far og onkel løp ut gjennom en bakdør, mens mine brødre og søskenbarn gjemte seg på loftet. Vi kvinner ble igjen nede fordi vi ikke trodde at de ville skade oss som tilhørte «det svake kjønn».
De opphissede salafistene hamret løs på døren med stokker og alt de kunne oppdrive til de knuste den, og de ødela alt i huset da de kom inn. De knuste glass og bord, stoler og skap og herjet vilt mens de skrek: «Ut med jødene!» Vi var sikre på at de kom til å lynsje oss. Mor prøvde å snakke med dem og forklare dem at mennene ikke var hjemme, men de slo henne i hodet så hun besvimte. Oppe fra andre etasje så jeg henne ligge på gulvet med hodet i en blodpøl og var sikker på at hun var død.
Så gikk de opp på loftet og fant brødrene og søskenbarna mine. Skrikende tok de dem med ned. Jeg hadde gjemt meg i et rom, da jeg hørte skudd. Jeg var sikker på at de også var døde og gråt lydløst så ingen skulle høre meg og finne meg. Etter noe som virket som en evighet forlot oppviglerne huset. Jeg kom fram fra skjulestedet og så at de hadde det bra. Salafistene hadde slept moren min ut i gården og etterlatt henne der, så jeg begynte å rope på hjelp. Mennene kom hjem igjen sammen med politiet, som lyttet til klagene våre og undersøkte saken, men naturligvis fant de aldri gjerningsmennene.
Mot slutten av den mørke kvelden samlet bestefar alle oss barna i det kaoset som øyeblikket før hadde vært det vakre hjemmet vårt og forklarte oss grunnen til forfølgelsen. Han avslørte for oss at vi var jøder, og jeg følte hele min verden rase i grus. All utdannelsen jeg hadde mottatt i skolen, i samfunnet der jeg bodde og i sangene jeg hørte på radio og fjernsyn, var at jødene var dyr og ikke mennesker. Jeg husker at vi deltok i demonstrasjoner for palestinerne under Den andre intifadaen – terroren som de palestinske selvstyremyndighetene – terroren som de palestinske selvstyremyndighetene fikk satt i gang i 2000–2005 etter at Ariel Sharon gikk opp på Tempelplassen. Vi sang den sangen som ble skrevet til Muhammad Al-Dura fra Gaza, den palestinske gutten som angivelig ble skutt i Gaza i september 2000, og gråt sammen med ham. Og så var jeg plutselig jøde! Jeg kjente på nesen min for å finne ut om den var lang. Jeg så på meg selv i speilet og fattet ikke at dette skjedde meg – ei 15 år gammel jente som får klart for seg at hele livet er en løgn!»
«De kalte meg Farao!»
I kjølvannet av pogromen bestemte Meiras foreldre seg for å forlate Egypt og immigrere til Israel. De følte seg ikke trygge på et sted der mennesker ville drepe dem bare fordi de var jøder.
«Vi sluttet på skolen av frykt for at de ville skade oss,» fortsetter hun beretningen.
«Min onkel nevnte tanken om å emigrere til Israel, og bestefar og far var enig. Vi barn, og særlig kusinen min og jeg, var imot det. Vi var sinte på dem for at de ikke hadde fortalt oss det lenge før dette skjedde. Vi ønsket å bli hjemme. Vi ønsket det livet vi hadde hatt før vi visste at vi var jøder. Jeg så for meg det aller verste da de sa «Israel» til meg – hjelmkledde mennesker som gikk omkring i grønne uniformer og våpen, eller mennesker med de tradisjonelle sidelokkene peot, lange neser og sort skjegg. Jøder som gikk på gaten med horn og haler mellom bena. Så tåpelig det enn er at dette kunne være virkelig, var hjernevasken jeg ble utsatt for så sterk at jeg virkelig trodde at det var slik jødene så ut.»
Oppbruddet var hastig. Ettersom det ikke var mulig å ta med seg eiendeler ut av Egypt, tok hvert familie-medlem med seg ulike gjenstander i kofferten på flyet. Første stopp var Tyrkia. «Vi trodde at foreldrene våre ville dra tilbake og hente resten, så vi tok bare med oss noen få ting og gikk om bord på flyet til Tyrkia. Der var vi i fire måneder uten å gå særlig mye ut av huset. Vi fikk hjelp av en rabbi som hadde kontakt med onkelen min».
Fra Tyrkia kom de til Jerusalem, og her skiftet hun navn til Meira.
«Vi leide et hus i Armon Hanatziv-området sørøst i Jerusalem, og derfra flyttet vi fra sted til sted i byen. Det var en svært vanskelig overgang fra en tilværelse der man hadde alt og kunne be foreldrene kjøpe noe og straks få det til å bo i en trang leilighet i fattigdom. Jeg ønsket virkelig å reise tilbake til Egypt, og sverget at jeg kom til å gjøre det når jeg ble voksen. Jeg likte ikke folket i Israel og betraktet dem som fremmedartede. Den eneste normale tida var ved den hebraiske språkskolen, ulpan, for der var det mennesker som snakket all verdens språk. Det ga meg en følelse av å være utenlands. Jeg ble redd når jeg hørte hebraisk og så religiøse. Jeg husker at jeg så en ultra-orthodoks jøde rett etter at vi kom til Israel. Han gikk med den tradisjonelle pelshatten shtreimel og lang, svart frakk. Livredd krysset jeg gaten mens jeg så etter hans horn og hale – jeg var sikker på at han skjulte dem under hatten og frakken.
Foreldrene mine plasserte kusinen min og meg i en religiøs skole, og det var svært vanskelig for meg. Ikke snakket jeg hebraisk, og jentene lo av oss hele tida. De kalte oss Farao, og jeg ble veldig ergerlig. Mn eneste trøst var at de ikke slo i israelske skoler. Jeg husker at jeg den første dagen stilte meg i giv akt straks læreren kom inn. Jentene så på meg og brast i latter: «Vi gjør ikke slikt her, Farao».
Identitetskrise
Meira gikk på studielinjen for arabisk ved den religiøse pikeskolen. En dag kom en medarbeider fra Palestinian Media Watch forskningsinstituttet til skolen for å undervise på arabisk. «Han ga oss en tekst å lese, og sperret øynene opp da han kom til meg og hørte meg lese på arabisk. Etter timen spurte han hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Jeg fortalte ham at jeg var fra Egypt, og da tilbød han meg straks jobb ved instituttet. Kusinen min og jeg begynte der nesten med det samme. Senere vervet hun seg i hæren, og jeg fortsatte å arbeide ved instituttet, siden jeg var for gammel til å verve meg. Nå har jeg vært der i 11 år».
The Palestinian Media Watch-instituttet oppsporer provokasjoner fra offisielle og uoffisielle palestinske kilder og samler innsamlede data i rapporter som oversendes beslutningstagere i Israel og verden for øvrig. Det er et omfattende arbeid, for man må saumfare aviser, offisielle uttalelser i media, sosiale medier og nettsteder for å oppnå tilstrekkelig materiale.
«Jeg var oppe i en alvorlig identitetskrise da jeg begynte her. Det var en forlengelse av den allmenne identitetskrisen jeg hadde opplevd, men da jeg ble konfrontert med palestinske fjernsynsprogrammer her som gjaldt fanger – eller rettere, terrorister – i israelsk fengsel, gråt jeg. Et av programmene heter «I en slåsskjempes hjem». En del av programmet består i at de oppsøker fangenes hjem og intervjuer familien. Tanken er at fangene ser programmet i fengslet og på den måten mottar hilsener, kjærlighet og styrke fra familien der hjemme. Når moren til en fange begynte å gråte, så gråt jeg sammen med henne. Jeg tørket tårene og skjulte følelsene mine når Itamar Marcus, lederen for instituttet kom til arbeidsstasjonen min.
Etter ei tid da jeg ble mer frimodig, fortalte jeg dette til en fra instituttet, og han ble sjokkert over hvor tett knyttet jeg var til det palestinske narrativet. Han rådet meg til å se mer på israelske medier, og jeg fulgte rådet hans. Ved instituttet viste de meg hvilke forbrytelser disse fangene hadde gjort, og jeg forsto grunnen til at de aldri sier noe om hvorfor de er i fengsel på palestinsk fjernsyn. Jeg så artikler som beskrev hvordan Israel behandler sårede fra Syria, og det beviste for meg at alt jeg hadde lært om hvor brutale jødene er, ganske enkelt var feil. Jeg forsto hva staten Israel er og hvordan den hjelper dem som har behandlet den som en fiende. For aller første gang i livet hørte jeg den andre versjonen – de jødiske og israelske argumentene. Jeg fikk tilgang til det sanne bildet i stedet for den løgnen som palestinerne selger til verden».
Hvordan ser du for deg framtiden i Israel?
«Inntil nylig var jeg i et forhold, men jeg brøt det. Fremdeles sliter jeg med den israelske mentaliteten – den endeløse friheten som er så uvant for meg. Samtidig strever jeg med foreldrene mine og min 86 år gamle bestefar som stadig følger med på meg, når jeg går ut og kommer hjem. Nylig flyttet jeg til min kusine i en bosetning nær ved Jerusalem, og jeg forsøker stadig å få klart for meg selv min identitet og personlighet som jøde og israeler og finne min egen vei», forteller hun.
Drømmen om å dra tilbake til Egypt er holdt ved like, men ifølge Meira blir den neppe virkeliggjort med det første.
«Jeg håper jeg kan dra tilbake til Egypt, men jeg tror jeg venter til araberlandene slutter å provosere jødene og Israel og vi alle lever fredelig sammen. Dessverre ser jeg hver dag hvordan drømmen blir stadig fjernere».
Denne artikkelen ble publisert på nettsidene til Palestinian Media Watch 27. juli 2018. Den er oversatt til norsk av Lars Hoem.
