Situasjonen på Israels nordfront blir stadig mer spent. Torsdag 15. februar har MIFF sendt brev til statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide hvor vi peker på hva Norge kan gjøre for å bidra til avspenning.
Dersom det ikke kommer et meningsfullt diplomatisk press på Hizbollah og Libanon og at FN-resolusjon 1701 blir etterlevd, vil Israel etter alt å dømme måtte gå inn militært i Sør-Libanon for å fjerne trusselen fra Hizbollahs 150.000 raketter og dødelige geriljastyrker.
Fra 1985 til 2000 hadde Israel en sikkerhetssone i Sør-Libanon. Hizbollahs krigføring etter 7. oktober 2023 har i praksis ført til at denne sikkerhetssonen er flyttet på sørsiden av grensen, og over 60.000 israelere er evakuert sørover til tryggere områder. Men israelske styrker har også stått i deler av Libanon andre ganger. I oktober 1948 vant IDF kontroll over 14 landsbyer i den østlige sektoren. Israel trakk seg tilbake et halvt år senere, som en del av våpenhvileavtalen med Libanons regjering. Landsbyene (og andre deler av Libanon) ble tatt igjen både i 1978, 1982 og 2006. Hver gang trakk Israel seg tilbake.
Dersom IDF blir tvunget til å ta Sør-Libanon (helt eller delvis) en femte gang, må Israel sørge for at det blir siste gang det vokser fram en trussel i dette området, skriver brigader Meir Finkel. Dersom FN-resolusjon 1701 hadde blitt etterlevd, ville denne betingelsen være oppfylt, men Libanon, Hizbollah og Iran har systematisk brutt resolusjonen – like under øynene til en 15.000 personers sterk FN-styrke.
Fra 1990-tallet vokste det fram en tankegang i Israel om at kontroll over landområder var mindre viktig. Å holde på landområder hvor det var en fiendtlig befolkning ble i økende grad sett på som en ulempe i stedet for en fordel. Dette lå bak da Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000 og Gaza i 2005.
Men brigader Finkel lister opp flere fordeler ved ikke å umiddelbart trekke seg tilbake fra erobrede landområder.
- Å beholde kontroll over landområder har en diplomatisk og strategisk verdi. For Israels fiender er kontroll over landområder like viktig som det alltid har vært, og en israelsk okkupasjon og kontroll av fiendens landområder utgjør derfor et stort tap for fienden. Israel kan også bruke dette som et forhandlingskort.
- Kontroll over landområder er også viktig fra et militært operasjonelt ståsted. IDF er den eneste styrken i området som har kapasitet til å erobre et område i et naboland, tømme det for fiendtlige elementer, holde på området og bruke det til å redusere trusselen for infiltrasjonsangrep mot Israel. Finkel mener det er viktig at sivilbefolkning ikke får komme tilbake til sikkerhetssonen før det har blitt en diplomatisk løsning. Det er ikke for å straffe dem, men for å minimere sjansen for at de blir skadet.
- Før 7. oktober tenkte israelske ledere at kostnaden ved å være en okkupasjonsmakt av Gaza var større enn kostnadene knyttet til de kortvarige rundene av konflikt. Men dette endret seg radikalt etter massakren av 1200 israelere. I en påtvunget krig, hvor Iran og deres allierte spiller en farlig rolle, må Israel bruke alle mulige metoder til å forsvare seg selv – noe som inkluderer å okkupere og holde på landområder.
