I 2000 trakk Israel seg ut av en sikkerhetssone som landet hadde hatt i Sør-Libanon siden 1980-tallet. Israelerne håpet at tilbaketrekningen ville skape sikkerhet og fred, men Hizbollah tok raskt over i området og startet krig mot Israel med et infiltrasjonsangrep og kidnapping av israelske soldater 12. juli 2006. Deretter raste Den andre Libanon frem til 14. august 2006.
Det var FN-resolusjon 1701 (vedtatt 11. august 2006) som banet veien fram til avslutning av Den andre Libanon-krigen. Alle 15 medlemmer av sikkerhetsrådet stemte for resolusjonen, inkludert Danmark som da var medlem.
Resolusjonsteksten var full av løfter som skulle garantere Israels sikkerhet, men som har vist seg å være tomme.
- Libanon lovet å hevde myndighet over hele sitt territorium. Løftet er brutt, Hizbollah er herre i områdene de kontrollerer.
- Libanon lovet at det ikke skulle være noen våpen uten godkjenning fra Libanons myndighet og at grensene skulle sikres så våpen ikke kunne innføres til Hizbollah. Løftet er brutt, Hizbollah har bygd opp et rakettlager på minst 150.000, og en formidabel geriljastyrke.
- FN-resolusjonen krevde at Libanon holdt området mellom «blue line» (grensen til Israel) og Litani-elven fri fra «væpnet personell, militære anlegg og våpen» som ikke tilhører myndighetene eller FN-styrken UNIFIL. Løftet er brutt, Hizbollah har et stort antall militære stillinger helt opp til grensen.
- FN-resolusjonen lovet at en forsterket FN-styrke (opp til 15.000 personer) skulle bistå Libanon i å holde Sør-Libanon fri fra våpen og militærstyrker som ikke tilhørte Libanons forsvarsstyrker. Løftet er brutt. MIFF rapporterte om noen av de første mange bruddene allerede i 2008 og 2009. UNIFIL patruljerer ikke landsbyene i området for å stanse opprustningen til terrororganisasjonen Hizbollah, skrev MIFF i oktober 2009. Allerede i 2010 var Hizbollah tilbake med en formidabel styrke, som bare har vokst iden.
- Til slutt krevde FN-resolusjonen av alle stater å forhindre salg av våpen og militært utstyr til militsgrupper i Libanon. Dette løftet er brutt, særlig av Iran, men også av andre land.
MIFF har i dag sendt utenriksminister Espen Barth Eide følgende tre spørsmål:
1. Anser utenriksministeren løftene i FN-resolusjon 1701 å være oppfylt?
2. Når var sist gang Norge kritiserte Libanon og UNIFIL/ FN for ikke å oppfylle sine forpliktelser på FN-resolusjon 1701?
3. Støtter Norge Israels krav om en full tilbaketrekning av Hizbollahs styrker til bak Litani-elven?
Spørsmålet er når krigen vil starte
De israelske forsvarsstyrkene vil «veldig snart» gå til handling mot Hizbollah i Sør-Libanon, sa Israels forsvarsminister Yoav Galant 29. januar. Israel håper i det lengste at diplomatisk press skal virke mot Hizbollah, men optimismen er ikke stor. Norge og andre europeiske land har ignorert bruddene på resolusjon 1701 de siste 18 årene.
– Dersom folk virkelig forstår hva krig med Hizbollah vil bety, ville alle gjort alt som står i sin makt for å finne en diplomatisk løsning, sa en israelsk offiser til journalist Matti Friedman denne uken.
8. oktober, dagen etter at Hamas stod bak en massakre på 1200 israelere i Sør-Israel, gikk Hizbollah til angrep mot Israel i nord. Den Iran-støttede terrorgruppen skal ha mistet minst 170 mann, og 15 er drept på israelsk side i kamphandlingene som har fulgt de neste månedene. Men hva Hizbollah har oppnådd uten fullskala krig blir klart når du kjører rundt i grenseområdet, rapporterer Friedman.
Mer enn 60.000 israelere er evakuert fra nord. Trusselen fra Hizbollah har i realiteten flyttet Israels sikkerhetssone fra nordsiden av grensen til sørsiden, påpeker Friedman. Et område tilsvarende 2,5 prosent av Israels areal er fraflyttet av sivile og omgjort til en militærsone – landet er i realiteten blitt forminsket av Hizbollah. «I evakueringssonen føles det som en slags merkelig bombe har eksplodert – en bombe som lar bygningene stå intakt, men som fjerner menneskene,» skriver Friedman.
Avslutningen på hans artikkel er dyster.
«Jeg har snakket med reservesoldater, noen fortsatt i uniform, andre har nylig kommet ut fra smugene og bombefellene i Gaza by. De vet hva det vil bety å gå til krig i Libanon. Men de sier ikke «om», de sier «når», og forventer å være der til våren.»
