Dette innlegget er skrevet av sosiolog og skribent Halvor Fosli. Det ble først publisert i Klassekampen. Vi gjengir det med forfatterens tillatelse.
Yohan Shanmugaratnam intervjuet Adam Schatz, som har skrevet biografi om Frantz Fanon, som er mest kjent for boka «Jordens fordømte». I intervjuet legger Shanmugaratnam opp til en parallell mellom Algerie og Palestina.
Shanmugaratnam stiller spørsmålet: «– Da jeg leste om Philippeville, tenkte jeg på det Hamas-ledede angrepet mot Israel 7. oktober. Er Fanon relevant i denne sammenhengen?
– Jeg mener det, fordi han bidrar til å belyse hvorfor et slikt angrep kunne finne sted. Fanon er til hjelp hvis man vil skjønne hvordan folk som brutaliseres og ikke gis noen politiske utsikter, vil gjøre opprør på voldelig vis, svarer Shatz og sikter til Israels langvarige okkupasjon, kolonisering og apartheid i Palestina.»
Men jødene i Israel er ikke som franskmenn i Algerie.
Om man graver i gamle dokumenter og arkeologiske funn i Algerie, finner du ikke franskmenn, fransk språk og kultur.
Gjør du det samme i Israel (inkludert palestinske områder), finner du massevis av bevis på sammenhengende jødisk tilstedeværelse i flere tusen år.
Man kan faktisk hevde at Israel selv er et postkolonialt prosjekt: Jødene er beviselig et innfødt folk i Midtøsten, som en gang hadde sitt eget kongedømme, men fikk sin selvstendighet knust; først erobret av romerne, deretter av arabere, korsfarere og sist av tyrkere og briter.
Men så, og nokså mirakuløst vil mange si, gjenoppsto Israel i 1948 som en jødisk stat, slik Algerie gjenoppsto som en arabisk nasjon og stat i 1962. Av de to, er Israel etter de fleste parameter den mest vellykkede. Begge er tatt opp i FN.
Palestinere lærer dessverre at jødene er europeiske settlere, og de ser det som sin hellige plikt å fjerne Israel som stat og jage de uverdige jødene på sjøen. Forakten for jøder går tilbake til koranen og andre grunnleggende tekster i islam. Brutaliteten – og gleden over voldsutøvelsen – 7. oktober må ses i lys av islams antisemittisme.
Men jødene i Israel har ikke som franskmenn i 1962 et hjemland å dra tilbake til. De er snarere flyktninger fra hele verden som endelig er hjemme. Det er dette historiske faktum palestinere må forstå, og som ekte Palestina-venner bør bistå med å formidle. Da blir det fred, og partene vil finne fram til trygge, endelige grenser.
