21. januar 2014 hadde Erik Hillestad et innlegg for kulturboikott av Israel i Dagsavisen. Hillestad er daglig leder i Kirkelig Kulturverksted og blant annet kjent som den norske produsenten for sangeren Carola Häggkvist. Han innrømmer at Israel ikke er verre enn Iran, Egypt og alle andre land som man ikke vil boikotte. Men det israelske samfunnet er slik at man kan anta at boikott virker på befolkningen.
Hillestad forutsetter med dette at dersom Israel oppfyller en del krav, vil det bli fred. Israel er det viktigste, kanskje eneste, hinderet for fred. Dette er grunnleggende feil. De avgjørende hindringene for fred er på palestinsk side.
Det viktigste hinderet for fred er at palestinerne opprettholder kravet om «rett til å vende tilbake». Det vil si at alle de palestinerne som flyktet da Israel ble opprettet i 1948, og alle deres etterkommere i hele verden, individuelt skal kunne avgjøre om de vil flytte til Israel. Tallet for hvor mange som har denne «retten», veksler, jeg har sett opptil 10-11 millioner.
Så lenge palestinerne står på dette kravet, blir alt annet egentlig irrelevant. Det betyr at Israel får arabisk flertall i løpet av få år. Israelerne er uenige om mange ting. Men i dette står de praktisk talt samlet: De vil ikke begå nasjonalt selvmord ved å åpne for flyktningenes etterkommere.
På FNs levekårsindeks (HDI), hvor Norge ligger på toppen, ligger Israel på plassen bak Danmark. Palestinerne vil strømme til Israel hvis de får sjansen. De arabiske landene vil pushe på «flyktningene» ved å nekte dem statsborgerskap i arabiske land. Det gjelder også «flyktninger» som har bodd på Vestbredden siden 1948 eller fra de ble født. De skal ikke få statsborgerskap i den palestinske staten.
Så godt som alle jødene som hadde bodd i arabiske land i århundrer, ble fordrevet i årene etter at Israel var opprettet. Det var på lignende måte som de kristne fordrives i dag. – Flertallet av jødene i Israel har bakgrunn i muslimske land. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Jødene kan ikke for sitt bare liv tenke seg å komme tilbake til den situasjonen de hadde, som minoritet overalt, diskriminert og forfulgt. De ser hvordan de ulike etnisk-religiøse gruppene behandler hverandre i Irak, Syria, Jemen, Libanon, Egypt og andre arabiske land. Jødene i Israel har ingenting å «vende tilbake» til der de kom fra.
Det sies at palestinske forhandlere har gått med på å gi opp «retten til å vende tilbake». Men senest nå i januar gjentok Mahmoud Abbas kravet. De palestinske lederne har ikke forberedt sitt folk på slike innrømmelser. Da er det umulig å avtalefeste det, folket vil ikke tillate det.
Det kommer stadige drypp til den palestinske befolkningen fra toppfolk innen PA om at krigen ikke er over før hele landet, inkludert hele Israel, er «befridd». Med Israel For Fred (MIFF) har utgitt ei bok som heter «Dobbeltspill» om hvordan de palestinske lederne taler om fred til verden, men om vold og krig på arabisk til sine egne.
Og nå har vi ikke en gang nevnt at det er Hamas som styrer i Gaza og skal være med og styre den palestinske staten.
Palestinerne tar alle former for tiltak mot Israel fra Europas side som støtte for sin egen harde linje. De tror at de gjennom folk som støtter dem kan tvinge Israel til å godta «retten til å vende tilbake». Alle former for boikott mot Israel styrker nei-fronten blant palestinerne. Hillestads linje garanterer at det ikke blir fred hvis mange følger den.
Hvilket tilbud Israel har gitt og palestinerne har avslått, kan du se her. Ifølge Norsk Folkehjelp og Fagforbundet utgjør de mye omtalte israelske bosetningene på Vestbredden bare 3 %.
