I juni la regjeringen «lov om handelsforbud med israelske bosetninger i Palestina» ut på høring. Regjeringen har oppgitt over 60 høringsinstanser, blant dem er MIFF den eneste pro-israelske grupperingen. Allerede i desember 2025 sendte MIFF en advarsel om handelsforbud til regjeringen, og vi kommer til å sende inn et høringssvar innen fristen 19. september.
Hvem som helst står fritt til å sende inn respons til regjeringens forslag, og denne uken har Det jødiske samfunn i Trondheim (DJST) sendt inn et syv siders høringssvar.
Et enstemmig styre i DJST uttrykker «undring over at norske jødiske trossamfunn og organisasjoner ikke er blant de inviterte høringsinstansene».
– Lovforslaget berører spørsmål av særlig betydning for jødiske miljøer i Norge. Landet Israel har for jøder en religiøs, historisk og kulturell betydning som skiller seg fra andre lands betydning for andre tros- og livssynssamfunn. Når et lovforslag kan få særlige konsekvenser for en nasjonal minoritet, tilsier forsvarlig utredning at representanter for denne minoriteten trekkes inn i høringsprosessen, skriver DJST.
Selektiv anvendelse av folkeretten
Jødene i Trondheim kritiserer regjeringen for «selektiv anvendelse av folkeretten». Hvorfor er det slik at økonomisk kontakt med israelske bosettere skal straffes, mens det ikke er tilsvarende lover for tyrkiske, marokkanske og kinesiske bosettere?
– Etter vårt syn reiser dette spørsmål om hvorvidt folkerettslige prinsipper anvendes konsekvent. Svaret mener vi gir seg selv, skriver DJST.
Høringssvaret påpeker norske jøders «generelle følelse av utrygghet aldri har vært mer påtagende siden mai 1945». De frykter at «lovgivning som særskilt retter seg mot Israel, kan påvirke opplevelsen av likebehandling og trygghet blant nordmenn som tilhører minoriteten».
– Vi hadde forventet at man hadde brukt langt mer tid på å drøfte dette i forbindelse med et lovforslag som kriminaliserer forbindelser til landområdet som er arnestedet for vår kulturelle og religiøse selvforståelse. Særlig når man tilsynelatende ikke ser noe behov for å sette lovgivning knyttet opp mot staten Israels okkupasjon av Israels land, i sammenheng med andre lands okkupasjonspolitikk. Vi snakker ikke her om geopolitiske gråsoner, men om okkupasjoner som er definert av FN som ulovlige. Mangelen på helhetlig tilnærming til problematikken framstår derfor for oss som problematisk, og reiser spørsmål vi helst hadde sett at vi ikke var nødt til å forholde oss til, skriver DJST.
Frykt for jødisk dagligliv
Høringssvaret opplyser at mange norske jøder kjøper produkter de trenger til sin religionsutøvelse og dagligliv enten direkte fra Israel, eller via amerikanske bedrifter som importerer varer fra Israel. Etter teksten i regjeringens lovforslag vil jøder kunne risikere fengsel dersom det viser seg at noen av disse varene er produsert i Judea og Samaria eller Øst-Jerusalem. Jødene i Trondheim stiller spørsmålet: «Vil norske jøder risikere å bli straffeforfulgt dersom de via amerikanske nettbutikker handler judaica (gjenstander knyttet til jødisk trosutøvelse) som viser seg å stamme fra den historiske delen av Jerusalem?»
Regjeringen får beskjed i klartekst: Vi «frykter at alminnelig jødisk dagligliv kan bli gjenstand for strafferettslig forfølgelse.»
Konsekvenser for jødiske samfunn og organisasjoner
Over en drøy side i høringssvaret skisserer DJST hvilke konsekvenser et handelsforbud vil kunne få for jødiske samfunn og organisasjoner. MIFF gjengir dette i sin helhet:
«For jøder verden over representerer Israel mer enn en stat. Landet har en sentral plass i jødisk historie og identitet. Den jødiske kalenderen, som ble fastsatt på 350-tallet fvt, er bygd på jordbrukssyklusen i de historiske jødiske kjerneområdene, som før begrepet Palestina ble skapt ble omtalt som Judea, Samaria og Galilea – samlet Erez Israel – eller på norsk; Israels land. For ordens skyld nevner vi at i den perioden det eksisterte to uavhengige jødiske land, med hvert sitt politiske system i området mellom Jordanelven og kyststripen mot Middelhavet, var Israel navnet på nordriket, mens Judea var navnet på sørriket. Ut over dette har begrepet «Israel» i historisk forstand først og fremst beskrevet det jødiske folk. Det er verd å nevne at de etiopiske jødene, som kan spore sin historie mer enn 2000 år tilbake, kaller seg selv «Beta Israel» – Israels hus. Ettersom vi representerer den jødiske minoriteten i Trondheim, tillater vi oss å henvise til begrepet Trøndelag, som ifølge språkforskere og historikere betyr «trøndernes lovområde». Israel er bokstavelig talt «israelittenes lovområde» – fordi det speiler landområdet hvor Israels lov, altså de ti bud med påfølgende forordninger, var gjeldende. I likhet med Trøndelag har Israel med andre ord fått sitt navn etter folket – og ikke omvendt. Den israelittiske menighet i Oslo, som ble opprettet tidlig i forrige århundre, understreker denne forståelsen av begrepet i norsk kontekst.
Det er åpenbart viktig å understreke dette, fordi vår tilknytning til landet ikke er historisk omtvistet og ikke kan avgrenses til politiske grenser trukket i vår tid, selv om vi ikke bare anerkjenner – men sterkt ønsker – at det skal bli fastsatt internasjonalt anerkjente statsrettslige grenser som ikke utfordres av noen parter som motarbeider en varig fredsslutning. Dette inkluderer selvfølgelig også krefter i det israelske samfunnet som ikke ønsker en fredsløsning som alle kan leve med.
For oss oppleves det nødvendig å understreke at uavhengig av politikken, må vi skille mellom staten Israel og landet Israel for å forstå betydningen som denne tilknytningen har for vår grunnleggende identitet. Når vi gjennom hele diasporaen har holdt fast ved den opprinnelige jordbrukskalenderen fra det gamle hjemlandet, er det alt annet enn praktiske grunner som ligger bak. Årsaken er at denne kalenderen representerer vår historiske og kulturelle identitet. Hele vår skapelsesberetning som folk, kultur og trosutøvelse har sitt utgangspunkt i utvandringen fra slaveriet i Egypt til landområdet man i dag kaller Israel og Palestina. Mange av høytidene som fortsatt markeres og feires av jøder i diaspora, herunder Norge, er knyttet til jordbrukskulturen i det gamle Israel. Vi nevner særlig Pesach, Shavuot, Sukkot og Tu B´Shevat, men også selve årsskiftet kan knyttes til jordbrukssyklusen. Og hvert år avslutter man påskemåltidet med ordene L´shana habaáh b´Yerushalayim – neste år i Jerusalem. Det føles smått absurd at den norske regjeringen fremmer et lovforslag som, slik det fremstår, vil kriminalisere kontakt med den delen av Jerusalem hvor hjertet i den jødiske kulturen befinner seg.
Norske jødiske organisasjoner samarbeider med israelske utdanningsinstitusjoner, kulturinstitusjoner, hjelpeorganisasjoner, dialog- og menneskerettighetsorganisasjoner og religiøse institusjoner. Vi har også tett kontakt med jødiske organisasjoner i de andre nordiske landene, i Europa og Nord-Amerika, som ikke er omfattet av tilsvarende lovreguleringer som nå er planlagt i Norge, og som sannsynligvis ikke kommer til å bli det. Dette samarbeidet er helt essensielt for å bevare og videreføre en såpass marginal minoritet som jødene er i Norge. Det framstår som høyst uklart hvorvidt samarbeid med jødiske institusjoner og organisasjoner utenfor Norge kan bli rettslig risikofylt dersom loven skulle bli vedtatt. Slike forbindelser omfatter forskning, undervisning, kulturutveksling, humanitært arbeid, innkjøp av religiøse artikler og støtte til ideelle formål. Israelske bistandsorganisasjoner og organisasjoner som er involvert i dialog- og fredsarbeid arbeider på tvers av grensene, og innvevd i dette er det bortimot umulig å vite om det finnes noen som har næringsmessige bindinger utenfor 1949-grensene.
Når det blir uklart hvilke forbindelser som er lovlige, vil mange naturlig nok avstå fra samarbeid som i utgangspunktet er fullt lovlig. Denne såkalte «nedkjølende effekten» er velkjent innen menneskerettighetene og innebærer at usikkerhet om regelverket fører til at lovlige handlinger oppgis av frykt for å begå lovbrudd.
Vi frykter derfor at lovforslaget i praksis kan føre til en betydelig begrensning av ordinære forbindelser mellom jødiske miljøer i Norge og jødiske organisasjoner og institusjoner i den øvrige diaspora – for ikke å snakke om i Israel, uten at dette synes å være vurdert i høringsnotatet.»
