- Denne artikkelen er femte del av artikkelserien Hvorfor støtte Israel? som blir publisert på Miff.no fra og med 21. mars 2014.
Da nazistene kapitulerte sommeren 1945 var 1 av 3 av alle verdens jøder utryddet i løpet av drøye fem år. Tenk hvor mange framtidige Nobelprisvinnere verden mistet! Tenk hvor mye religiøst og kulturelt liv som lå som aske i kremasjonsovnene i utryddelsesleirene, eller som lik i store massegraver i Øst-Europa! Det var historiens største katastrofe for det jødiske folk.
Men noen år senere hadde det jødiske folk opplevd historiens største seier. De hadde opprettet en ny stat i området hvor deres nasjonale og religiøse forfedre hadde sin stat to, tre tusen år tidligere. De hadde holdt stand mot kraftige angrep fra nabostatene og var tatt opp i FN som medlemsstat.
Hvordan Staten Israel ga håp til verdens jøder som hadde mistet alt håp under Holocaust kan ikke undervurderes.
– Helt siden den gang har Israel representert for jødene livets seier over døden, håpets seier over fortvilelsen, muligheten til en framtid hvor en ødelagt fortid truet med å overskygge alt, skriver Daniel Gordis i boken Saving Israel. Israels blotte eksistens roper ut ”Hitler vant ikke!”.
Nye høytidsdager
De siste to tusen år hadde jødene ikke fått noen nye høytidsdager. Etter Holocaust og Israels opprettelse har de fått tre nye. Først kommer minnedagen for seks millioner jøder som ble drept under Holocaust. Én uke senere følger minnedagen for alle soldater som har mistet livet i kamp for den moderne jødiske staten.
Rekken med sørgehøytider blir brutt dagen derpå, med Yom Ha-Atzma’ut, festen for Israels uavhengighet. Symbolbudskapet er krystallklart: Israel handler om å gjenopprette håp i det øyeblikket det så ut som om alt håp var ute.
Israels opprettelse er fortsatt en kraftig vitamininnsprøytning for jødisk liv i diasporaen. ”Kan det jødiske folk overleve uten ankeret Israel? Det er nesten ingen sjanse for det,» mener Gordis. Derfor er moderne antisemitter nesten alltid også antisionister. De forstår hvor viktig staten Israel er for jødisk liv!
Balfour-erklæringen fra 1917 lovte jødene ”et hjemland” i landområdet Palestina. ”Hjemmet er hvor vi drar for å kunne være oss selv. Hjemme er hvor vi går for å bli helbredet, for å bli friske. Hjemme er hvor vi definerer en verden hvor vi tror vi kan trives, et sted hvor vi, og ikke andre, er de som avgjør hvordan vi vil leve,” skriver Gordis.
Israel er blitt et hjem for jøder. Et hjem kan gjøre for et folk, en nasjon, det et hjem kan gjøre for et individ, en familie.
Derfor har den moderne statsdannelsen endret jødisk liv på i hvert fall tre grunnleggende måter.
1) Et folk har kommet tydelig til syne
For det første har opprettelsen av en jødisk stat klart gitt uttrykk for et jødisk folk. Før statsdannelsen hadde amerikanske jøder og jemenittiske jøder hver sin oppfatning av hvordan jøder så ut og hva jøder er og bør være. Alle som har besøkt Israel har fått slike fordommer knust. Jødene kommer i alle utgaver, lyse, mørke og alle kroppsfasonger. Noen har vokst opp i demokratier, men de fleste kommer fra land uten noen demokratisk tradisjon. Noen er Nobelvinner i fysikk, andre er analfabeter. Gordis skriver «Samfunnene jødene kom fra i sine tidligere land hadde nesten ingenting til felles, bortsett fra en uforklarlig følelse at de var del av et større hele. Staten har omformet dette fra en følelse til en kompleks realitet.”
Israelsk liv er fullt av øyeblikk hvor man forstår, på tross av alle mangler, at statsdannelsen har blåst nytt liv inn i jødene som folk. Israel har gjort noe mer enn å føre jødene sammen, det har endret deres følelse av å høre sammen som et hele – som et folk. I en verden, i et Europa, i et Norge, hvor vi har vært mestere på å holde jødene ute av det gode selskap – er deres pågående familiegjenforening noe som er vel verdt å støtte! Hvem vil stanse en familiegjenforening?
2) Et språk fra oldtiden er vekket til live
Det var ingen automatikk i at hebraisk ble hovedspråket i Israel. Engelsk ble nasjonalt språk i India, til tross for at språket ble importert til området i nyere tid. Engelsk var administrasjonsspråket i mandatområdet, og kunne gjerne ha fulgt med inn i den nye staten Israel. Jødene som flyttet til området fra hele verden, en stor andel fra arabiske land, kunne også valgt å gjøre arabisk til sitt felles språk.
Godis skriver: «Men det var klart for zionister over alt – i Europa, Palestina og andre steder – at alt annet enn hebraisk ikke ville slå an. Hebraisk var det eneste språket som alle de jøder de håpet snart skulle bli samlet i Palestina, hadde en felles tilknytning til. Mer enn det – hebraisk var språket til den boken som de alle hentet sin selvfølelse fra. Og hebraisk hadde vært språket til jødene da de [sist] hadde sin stat, da nasjonalstaten til David og Salomo var på sitt høydepunkt. Hebraisk var for disse zionistene språket til jødene før eksilet, språket de hadde brukt i sitt eget land.»
Uten staten Israel kunne ikke hebraisk fornyet seg selv og blitt et moderne språk som kan kommunisere jødisk kultur og tanke. I USA er det nesten like mange jøder som i Israel, men det utgis nesten ingenting skriftlig på hebraisk, bortsett fra religiøse skrifter. Israel har revitalisert et språk i dagligtale som har vært jødenes felles rituelle språk gjennom tusener av år. Hvem vil stanse god kommunikasjon?
3) Israel har igjen gjort jødene til en spiller i historien
For det tredje har Israel ført ”jødene tilbake i historien”, ikke bare som innbyggere i ulike land i utlendighet, men som jøder i sitt eget land. I Israel kan jøder handle og tenke som jøder, og representere jøder.
– Det er ved å leve i historien, ved å være en spiller i historien, at jøder kan gi uttrykk for ideene som de lenge har dyrket, men aldri har hatt mulighet for å uttrykke i handling. Nå blir valgene – og konsekvensene av valgene – noe de selv må ta og bære. Det er også en kritisk dimensjon av å være et folk, skriver Gordis.
”Jeg kommer aldri til å tro at jeg har hørt hva jødene egentlig mener før de har sin frie stat. Først da vil vi vite hva de har å si,” skrev Rousseau i 1762. Et av Israels største bidrag til jødisk liv, og til verden, er at staten skaper et sted hvor [jødisk tilnærming til verdens problemer] kan bli debattert med iver, kunnskap og kjærlighet, påpeker Gordis.
I Israel kan jøder ta jødiske avgjørelser.
Israels fiender er godt klar over det som er skapt i landet gjennom de siste hundre årene, og virkningen det har hatt. Det er viktig at også alle Israels venner forstår betydningen. I en situasjon hvor jødene eventuelt skulle komme i mindretall i sin egen stat vil livshåpet som Israels opprettelse ga verdens jøder hurtig eller langsomt bli sugd ut fra dem.
Vi er Med Israel for fred. Vi håper at landet skal få fred fra sine naboer. Men selv om Israel ikke skulle få fred i overskuelig framtid, må vi ikke tro at opprettelsen var feilslått. Opprettelsen av Israel har skapt jødisk suverenitet, revitalisert språk og et samlet folk. Det er vel verdt å støtte.
Denne artikkelen bygger på manuset til foredraget Hvorfor i all verden støtte Israel? av Conrad Myrland, daglig leder i MIFF. Se foredraget her:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=GbFLUiGktEM[/youtube]
