Det har vært et stort antall massakrer i historien. Det er sjelden vi hører om dem når det har gått noen år etter at de skjedde. Det er et par unntak fra dette:
Deir Yassin, hvor 107 palestinere ble drept av jødisk milits 9. april 1948 (en drøy måned før staten Israel ble opprettet). Det er ulike versjoner av i hvor stor grad det var kamphandlinger som krevde sivile tap og i hvor stor grad det var rene massakrer.
Uansett var det på 1940-tallet mange massakrer av langt større omfang. For eksempel da India ble delt i Pakistan (muslimsk) og India (hinduistisk), ble hundretusener av mennesker som var i «feil» område etnisk-religiøst sett drept. Franske soldater drepte minst 500.000, antakelig over én million, innfødte algeriere under uavhengighetskrigen der fra 1954 til 1962. Vi hører nesten aldri om det. Det er bare når jøder kan få skylda at massakreanklager gjentas og gjentas.
Den andre massakren som stadig nevnes, er kommet opp igjen nå i og med at Ariel Sharon er død. I 1982 var han forsvarsminister da libanesiske kristne massakrerte et stort antall palestinere og noen shia-muslimer i flyktningleirene Sabra og Shatilla. (Tallene er omstridte. De var ikke nødvendigvis så høye som Israelhatere i NRK og andre steder legger fram.)
Deir Yassin i 1948 og Sabra og Shatilla i 1982. Uten å ha noe forskningsmessig belegg vil jeg tro at disse to massakrene blir omtalt minst 10 ganger så ofte i norske medier som alle andre «gamle» massakrer i verden (fra før 1985) til sammen. Det er i seg selv et tegn på den sterke overdekningen av det gale den eneste jødiske staten i verden kan gis skylda for.
Ansvarlig for massakrer
Journalist Tomm Kristiansen i NRK sa på et innslag i NRK (publisert på nrk.no kl. 14.48 lørdag 11. januar 2014) at Ariel Sharon var «ansvarlig for» massakrene i Sabra og Shatilla i 1982. Da må vi se litt på begrepet «ansvarlig for».
Hvem var «ansvarlig for» massakren på Utøya 22. juli 2011? – Etter alt som er kommet fram hittil, var det bare én som hadde det direkte ansvaret, Anders Behring Breivik. Han var den som planla. Han var den som egenhendig skjøt dem som ble drept og såret.
Var det også noen som var indirekte ansvarlig? Vi skal ikke forsøke å gå nærmere inn på hvem som kunne ha stanset massakren tidligere eller på andre måter ha begrenset tapene og altså spart noen av livene.
Men tenk deg at da massakren var over, var det ingen som tenkte på å arrestere Breivik. Det man derimot var opptatt av, var å få dømt dem som kunne ha forhindret dette, helt eller delvis.
Dette er så sykt at det selvsagt er hundre prosent umulig. Men det var det som skjedde etter Sabra og Shatilla, massakren som Sharon blir gitt ansvaret for av NRK!
Drapsmennene ikke straffet
Nå er det forskjell mellom Utøya 2011 og Beirut 1982. Kristne falangister utførte massakren. De hadde koordinert innmarsjen med israelerne. Men det var ikke for å utføre massakrer. Det var for å avvæpne de PLO-soldatene de trodde var der, med den makten som var nødvendig.
Det er kjent hvem som etter all sannsynlighet ledet operasjonen som utartet til massakrer. Han het Elie Hobeika. Man kjenner rimeligvis også navnene på mange av dem som deltok i myrderiene. Altså dem som direkte var ansvarlige, som gjorde dette.
Ingen av dem er stilt for retten, for ikke å si straffet. Og dette var ikke stakkarer som ikke var tilregnelige. Hobeika ble valgt inn i det libanesiske parlamentet («Stortinget») i 1992 og 1996, altså lenge etter massakrene. Mange av de andre deltakerne var sikkert også ressurssterke.
Men ingen av dem er altså tiltalt. I Norge og verden ellers regnes de tydeligvis ikke som «ansvarlige». For noen år siden var det på tale at Hobeika, og vel andre av dem som utførte drapene, skulle møte for retten i Belgia – ikke som tiltalt, men som vitner mot Sharon!
Indirekte ansvar
De som eventuelt kunne ha forhindret massakren eller redusert omfanget av den, har et indirekte ansvar for massakren. Det kan selvsagt ikke på noen måte sammenlignes med ansvaret til dem som utførte drapene.
I rettssaken blir de som gav ordre til og de som gjennomførte massakrene, dømt. Det kan være naturlig i etterkant å vurdere dem som kan ha et indirekte ansvar. Kanskje noen må slutte i en stilling, kanskje (etter hva som er skjedd) vil noen få en bot på noen tusen kroner. Men å omtale en massakre om igjen og om igjen uten å vektlegge dem som gjorde det, og legge så godt som hele skylda på dem som kunne ha redusert skaden, er helt hinsides.
Tenk deg et mord i Norge hvor morderen går helt fri og siden er aktiv samfunnstopp og stortingsrepresentant. Tenk om morderpolitikeren senere ble innkalt til rettssak, ikke som tiltalt, men som vitne mot den eneste tiltalte i saken: En politimann som kanskje burde ha kunnet forhindre mordet. Ariel Sharon var i en tilsvarende rolle som politimannen i 1982, men det var bare han som mange i Norge og internasjonalt ville ha tiltalt for krigsforbrytelser.
Så sykt slår jødehatet ut når Israel og en israelsk leder er part i saken.
Jeg viser ellers til den utmerkede artikkelen Ariel Sharon og massakrene i Sabra og Shatilla Morten Fjell Rasmussen skrev i 2002. Den gir en utførlig gjennomgang av hva som skjedde. Siden har forfatteren blitt styreleder i MIFFs hovedstyre.
Se også dokumentaren Mediamakt, som kritisk gjennomgår NRKs dekning av Libanon-krigen i 1982.
