I helgen sang tusenvis av briter «død over IDF» på Glastonbury-festivalen, ledet an av punk-doen Bob Vylan. New York Times beskrev episoden som slagord «mot Israels militære styrker», men det er en tåpelig beskrivelse, innvender Ayaan Hirsi Ali i en artikkel for The Free Press.
– Det som skjedde i Glastonbury i helgen er en del av et koordinert, ideologisk opprør mot det jødiske folket. Ikke bare mot det israelske militæret. Ikke bare mot Israel. Ikke bare mot sionismen. Mot jøder, påpeker Hirsi Ali.
Nazistenes slagord om lebensraum på 1930-tallet handlet ikke om å få en større hage. Og dagens «Fri Palestina» handler ikke om Palestina.
– Slagordet er et røykteppe. Det vi har å gjøre med er ikke en grasrot som ønsker seg fred, en uavhengig stat. Det er islamisme dynket i maoisme, tilpasset for å bli ekstra giftig i sosiale mediers tidsalder, og spisset av ideologiske krigere som har lest mer Foucault enn Koranen, skriver Hirsi Hali.
Hun innrømmer at for mange kan dette høres ut som en overdrivelse. «Men jeg har forsket på og skrevet om subversive bevegelser i flere tiår, spesielt bevegelser som utgår fra den politiske islams verden.»
Vi gjengir hele siste del av Hirsi Ali artikkel:
Det som gjør dette øyeblikket unikt farlig, er sammensmeltingen av to ideologier som historisk sett har operert på svært forskjellige arenaer: islamisme og maoisme.
Førstnevnte er drevet av absolutistisk teokrati og stammehevn; sistnevnte av klassekrig og ideologisk konformitet. Den ene påkaller det guddommelige; den andre later som om den er sekulær. Begge krever underkastelse. Islamismen søker å gjenopprette et kalifat fra det syvende århundre gjennom bomber, blod og barbari. Maoismen søker å flate ut alle hierarkier under «rettferdighet», håndhevet gjennom overvåking, ydmykelse og frykt. Den ene drømmer om paradis etter døden. Den andre lover utopi etter tilstrekkelige politiske og sosiale utrenskninger.
Men begge deler et kjerneinstinkt: Knus de vantro, rens de urene, ta kontroll over fortellingen. Islamismen bringer ilden – hellig raseri, en fiksering på martyrium og et visceralt hat mot jøder som er århundrer eldre enn staten Israel. Maoismen bringer strategien – den lange marsjen gjennom institusjoner, kulturkampsesjonene, omskrivingen av historien, omformuleringen av virkeligheten gjennom sosiale medier og soundbites.
Når disse ideologiene konvergerer – og det har de gjort – får du noe langt farligere enn en politisk protest. Du får en kulturell bevegelse. Og denne har et klart oppdrag: Slett ikke bare Israel «fra elven til havet», men det jødiske folket fra det moralske kartet.
Maoistiske rammeverk som «avkolonisering» og «privilegier» gir det ideologiske dekket – abstrakt nok til å høres akademisk ut, direkte nok til å rettferdiggjøre ødeleggelse. Islamistisk glød gir den moralske begrunnelsen for vold – pakket inn i frigjøringens språk, men rettet med kirurgisk presisjon mot jødisk identitet. Sammen tilbyr de et enkelt, forferdelig budskap, et som tilbys av både Twitch-influencere og radikale geistlige. Sionisme er ondt. Jøder er undertrykkeren. Derfor må de drives ut av det gode samfunnet.
Strategien er briljant i sin enkelhet: Mal Israel som ondskapens knutepunkt, og mal deretter hver jøde som ikke høylytt fornekter det som medskyldig. Tving dem til å velge mellom sin verdighet og sin sikkerhet.
Se på nettet – på X-kontoer som «Zionister i musikken», som rett og slett er en digitalisert versjon av den typen lister nazistene utarbeidet i sin tid. Tenk på hva som allerede har skjedd i musikkbransjen for å ydmyke, henge ut og stigmatisere jøder.
Se nøye på gatene i Amerika og Europa i dag – og spesielt våre eliteinstitusjoner. Jødiske studenter blir trakassert på campus. Synagoger, jødiske samfunnshus, til og med kosher-delikatesser blir vanhelliget. En jødisk familie spiser ute i Los Angeles eller New York, og plutselig står en fremmed rett foran dem, med telefonkameraet i gang: «Hva synes du om Palestina?»
Dette er ikke en protest, det er et grunnlag for vold. I beste fall blir disse menneskene filmet og hengt ut på nettet. I verste fall? Bare se på hva som skjedde utenfor det jødiske museet i Washington D.C. eller i Boulder, Colorado, dager senere.
Det skumleste er at det ikke finnes noen sentralisert kommando, ingen imam som utsteder dekreter, ingen partileder som utarbeider strategi. Det er organisk nå. Algoritmen er akseleratoren. Jo mer aggressive opptakene er, desto mer viral blir saken. Du trenger ikke en prekestol eller et politbyrå – du trenger bare en telefon og et mål.
En dag er det en video. Den neste er det en kniv eller en pistol eller en Molotov-cocktail som slynges gjennom et synagogevindu – fordi den digitale applausen ikke bare tillater volden, den krever den praktisk talt.
Du kan le av det som en ytterlighet, eller forestille deg at jeg er hysterisk. Men det er jeg ikke. Jeg vokste opp i islamismens klør, og jeg vet hvor den og dens avledninger fører. Vent til det er din venn. Vent til sangene runger gjennom nabolaget ditt. Til du innser at det som en gang krevde en uniform, et manifest eller en moské, nå trenger lite mer enn en emneknagg og en trendfane. At radikaliseringsmaskineriet ikke lenger lever i huler eller leirhus – men på glassbiten inni hver og en av lommene våre.
Jeg er ikke jøde. Jeg er kristen, noe som betyr at jeg akkurat nå ikke har den umiddelbare bekymringen for at mine egne barn skal bli trakassert, eller at mitt gudshus skal bli vanhelliget (i de fleste deler av Vesten, forresten). Men jeg tviler ikke på at hvis denne ideologien sprer seg, vil de komme for oss også.
Ikke tro det ender med Israel. Israel er bare påskuddet. Målet er større. Det jødiske folket har alltid representert noe større: et folk som nektet å assimilere seg til sitt omkringliggende samfunn, som skapte en identitet gjennom ritualer, lov, hukommelse og motstandskraft. I en verden som i økende grad er allergisk mot forskjeller – mellom mann og kvinne, borger og utlending, virkelighet og fiksjon – gjør det jøden til en eksistensiell trussel mot den nye orden.
Og mens jøder i det uendelige tvinges til å fornekte dette, fordømme det, bevise sin anstendighet – går den andre siden frem, uhindret. Ikke behov for fakta eller logikk. Bare rå makt og moralsk hysteri.
Så hva gjør vi?
Vi henger bjellen på katten. Vi avslører det. Og vi slukker det. Det betyr å avvise løgnen om at «Fritt Palestina»-bevegelsen er et harmløst uttrykk for solidaritet med undertrykte mennesker. Det er det ikke. Det er en politisk krigføringsoperasjon drevet av maoistiske prinsipper og islamistiske klager.
Vi må stå sammen med det jødiske samfunnet. Ikke stille, ikke betinget, men utvetydig. Fordi alternativet er et absolutt helvete på jord. Jøder blir nok en gang trengt inn i et hjørne, fremmedgjort og isolert. Ikke i skyggene, men i klasserom, styrerom og brunsjbord – maskert av høflighet, innhyllet i fremgang og møtt med applaus.
Historien gjentar seg ikke. Den utvikler seg. Den neste pogromen vil ikke starte med en storm-soldat. Den vil starte med et blikk over rommet, en hvisking i gangen, et spørsmål som egentlig ikke er et spørsmål. Den vil starte med et meme. «Aldri igjen» var aldri ment å være symbolsk. Det var et løfte.
