Her følger en fri og lett forkortet gjengivelse av Ali Rizvis artikkel i Huffington Post 28. juli, da sommernes krig mellom Israel og Hamas allerede hadde rast i noen uker.
—
Holder du med Israel? Eller kanskje palestinerne? Hvorfor stilles ikke et slikt spørsmål om konflikter andre steder i verden? Både israelere og palestinere har en sammensatt bakgrunn og kultur – og to forbløffende like, om enn splittende, religioner. «Det virker irrasjonelt å gi énsidig støtte til bare den ene av partene,» skriver den kanadisk-pakistanske forfatteren, legen og musikeren Ali Rizvi.
Det er naturlig at de fleste muslimer verden over støtter palestinerne og de fleste jøder støtter Israel. Samtidig er det et problem, fordi det innebærer at det handler mer om hvilken stamme eller nasjon du tilhører enn om hvem som har rett.
Stammekonflikter holdes ved like når folk velger side. Slik er det bare. Konflikten blusser opp, og kløften utvides mellom partene. Det verste av alt er at du får blodige hender.
Derfor er det viktig at du tenker gjennom de sju spørsmålene nedenfor før du velger side i konflikten mellom Israel og Palestina som raser for fullt nå om dagen:
1. Hvorfor er alt så mye verre når det dreier seg om jødene?
Over 700 mennesker var drept i Gaza da artikkelen til Rizvis artikkel ble publisert 28. juli, og muslimer over hele verden hadde våknet i protest. Men skyldes det egentlig dødstallene?
Syrias president Bashar al-Assad har drept over 180.000 syrere på to år, de fleste av dem muslimer. Det er flere enn antall drepte i Palestina på 20 år! [I virkeligheten er det mye mer enn antall drepte i alle konflikter mellom zionistiske jøder og naoer siden 1880-tallet. Palestinske dødstall siden 1987 ligger omkring 10.000.] I løpet av de siste to månedene har ISIS myrdet tusenvis av muslimer i Irak og Syria. Titusener er drept av Taliban. Slik kunne vi fortsette.
Gaza får både sunni- og sjia-muslimer verden over til å skrike opp som de aldri ellers gjør. Sosiale medier flommer over av oppdaterte dødstall og skrekkelige bilder av lemlestede palestinske barn hver eneste dag. Det kan ikke bare være antallet det handler om.
«Hvis jeg var Assad eller ISIS nå, ville jeg takke Gud for at jeg ikke er jøde!», skriver Rizvi.
Ifølge en rapport fra BBC er mange av de forferdelige bildene av døde barn fra Syria. Det er Assad som har drept disse barna – med støtte fra Iran, som også finansierer Hezbollah og Hamas. Men Israel anklages for å stå bak – hva kan vel være en bedre utnyttelse av døde barn som er drept av dem som støtter deg, enn å gi fienden skylden?
Dette unnskylder på ingen måte den israelske hærens tidvis hensynsløse uaktsomhet, skriver Rizvi. Samtidig er det et klart uttrykk for at muslimenes motstand mot Israel ikke bare handler om antallet døde.
Rizvi stiller et nærgående spørsmål til dem som er vokst opp i land med muslimsk flertall: Hvis Israel trakk seg tilbake til grensene fra 1967 i morgen og ga Øst-Jerusalem til palestinerne – tror dere virkelig at Hamas ikke ville finne noe annet å slåss for? Har striden virkelig ikke noe som helst med det å gjøre at det er jødene de kjemper mot? Husker dere hva dere så og hørte på TV da dere vokste opp i Palestina, Saudi-Arabia eller Egypt?
Ja visst er okkupasjonen urettferdig og ulovlig og i strid med menneskerettighetene, skriver Rizvi. [Han har ikke fått med seg at okkupasjonen er lovlig inntil det blir inngått en avtale som garanterer Israel sikre og anerkjente grenser.] Samtidig er det et faktum at motparten drives av en dypfølt antisemittisme. Det vet enhver som har bodd noen år i den arabisk-muslimske verden.
2. Hvorfor påstår alle så bastant at dette ikke er noen religiøs konflikt?
Tre seiglivede myter er utbredt om «røttene» til Midtøsten-konflikten:
Myte nummer 1: Jødedom har ikke noe å gjøre med sionisme.
Myte nummer 2: Islam har ikke noe å gjøre med jihadisme eller antisemittisme.
Myte nummer 3: Denne konflikten har ikke noe å gjøre med religion.
«Vær så snill å forklare for meg,» ber Rizvi, «i lys av alle sitatene fra Bibelen og Koranen – som er skrevet hundrevis av år før Israel ble til og noen okkupasjon fant sted – hvordan noen i det hele tatt kan trekke den konklusjon at religion ikke er en nøkkelfaktor bak konflikten?»
Det virker som om avvisningen av religionens rolle skal gjøre det mulig å kritisere politikken, samtidig som man forsøker å være «respektfull» overfor menneskers tro i frykt for å «fornærme» dem. Men er det verd prisen når barn og andre uskyldige drepes?
Vi lever i 2014 og trenger ikke «respektere» religioner noe mer enn en hvilken som helst politisk ideologi eller filosofisk tankerekke. Mennesker har rettigheter. Det har ikke forestillinger. Alle av de abrahamittiske religionene er i seg selv politiske, påpeker Rizvi.
3. Hvorfor skulle Israel bevisst ønske å drepe sivile?
Dette er –og med rette – det ene mest betydningsfulle spørsmålet som gjør alle så opprørt.
Rizvi gjentar at det ikke finnes noe som rettferdiggjør at uskyldige innbyggere i Gaza mister livet. Han maner likevel til et øyeblikks ettertanke:
– Hvorfor i all verden skulle Israel bevisst ønske å drepe sivile?
Israel framstår som et uhyre når sivile dør, og vekker vrede hos selv den ivrigste tilhenger. Stadig mer opphetede anti-israelske demonstrasjoner holdes overalt fra Norge til New York. Og de relativt beskjedne dødstallene på israelsk side underbygger argumentet om en «uforholdsmessig brutal gjengjeldelse». Viktigst av alt er at sivile døde er en uendelig verdifull hjelp for Hamas.
Hvordan kan dette på noen som helst måte være i Israels interesse?
ISIS har drept flere sivile på to dager (over 700) enn Israel i løpet av to uker. Forestill deg at ISIS eller Hamas hadde Israels våpen, hær, flyvåpen, støtte fra USA og atomvåpen. De ville for lengst ha utslettet fienden! Israel kunne utradert Gaza fra luften på mindre enn én dag hvis de virkelig ønsket det.
4. Bruker Hamas virkelig sin egen sivilbefolkning som levende skjold?
Spør palestinernes president Mahmoud Abbas hva han mener om taktikken til Hamas.
«Hva er det dere vil oppnå med å sende raketter?» spør han. «Jeg liker ikke å spekulere i palestinsk blod.»
Og ifølge Rizvi har Hamas-talsmannen Sami Abu Zuhri åpent innrømmet på Gazas nasjonale TV-kanal at strategien med bruk av menneskelige skjold har vist seg å være «svært virkningsfull».
UNRWA fordømte Hamas i rasende ordelag da skjulte raketter ble funnet ikke bare i én, men i to, barneskoler i Gaza.
Hamas sender tusenvis av raketter inn mot Israel. De skytes opp fra tett befolkede områder, også fra skoler og sykehus. Takket være et effektivt israelsk antirakettforsvar gjør rakettene liten skade.
Hvorfor sender Hamas raketter som ikke skader fienden, men i stedet påfører deres egen sivilbefolkning store ødeleggelser ved å plassere dem i frontlinjen når gjengjeldelsen kommer? Hvorfor ber Hamas innbyggerne om å bli værende til og med når IDF advarer om et kommende angrep?
Det skyldes at Hamas er fullstendig klar over hvor mye det tjener saken når sivile blir drept i Gaza, når skoler treffes av raketter og sykehus må evakueres. Hamas utnytter sine barns død for å oppnå verdens sympati!
5. Hva er grunnen til at folk ber Israel om å avslutte «okkupasjonen» av Gaza?
Det er fordi de husker dårlig.
Israel avsluttet okkupasjonen av Gaza i 2005. Hver eneste israelske soldat ble trukket ut. Hver eneste bosetning ble jevnet med jorden, og mange bosettere ble fjernet med makt mens de hylte og sparket.
Dette var et ensidig tiltak fra Israels side, et forøk på å redusere spenningen mellom israelere og palestinere. Perfekt var det ikke, skriver Rizvi – Israel ville beholde kontrollen med grensene, kystlinjen og luftrommet – men med tanke på områdets historie var det et svært viktig skritt i riktig retning.
Israel åpnet grensene etter evakueringen for å lette samhandelen. Og palestinerne fikk 3000 drivhus som hadde produsert frukt og blomster til eksport i mange år.
Hamas valgte imidlertid å ikke investere i skoler, handel og infrastruktur. I stedet bygget terroristorganisasjonen et omfattende nettverk av tunneler til lagring av tusener på tusener av raketter og avanserte våpen fra Iran og Syria. Alle drivhusene ble ødelagt.
Hamas bygget heller ingen tilfluktsrom for befolkningen. De få de bygde, skulle Hamaslederne benytte under luftangrep. Sivile nektes adgang – Hamas ber dem holde seg hjemme når bomberegnet starter.
6. Hvorfor er dødstallene så mye høyere i Gaza enn i Israel?
Årsaken til at så få israelske sivile mister livet, er ikke at landet rammes av færre raketter. Befolkningen er bedre beskyttet av myndighetene.
Sirenene uler når Hamas sender sine raketter mot Israel, og sivilbefolkningen iler til tilfluktsrom. Men når israelske raketter sendes mot Gaza, ber Hamas borgerne holde seg innendørs og ta imot det som måtte komme.
Israelske myndigheter oppfordrer sivile til å berge seg unna rakettene som avfyres mot dem, mens de som styrer i Gaza maner sine borgere til å stille seg foran raketter som ikke er siktet inn på dem.
Den vanlige forklaringen på dette er at Hamas er fattig og mangler ressurser til å beskytte borgerne på samme måte som Israel. Den egentlige årsaken er en annen: Det dreier seg om vilje. Alle rakettene og tunnelene er langt fra gratis å fremskaffe. Men de har førsteprioritet. Dessuten har palestinerne mer enn en håndfull styrtrike naboer som kan hjelpe dem, slik USA hjelper Israel.
Problemet er at straks de sivile tapene på Gazastripen synker, taper Hamas det eneste våpenet terroristorganisasjonen har i sin svært så vellykkede PR-krig. Det er i Israels nasjonale interesse å beskytte sine sivile og minimere dødstallene i Gaza. For Hamas er det akkurat omvendt, skriver Rizvi.
7. Hvis Hamas er så ille, hvorfor støtter da ikke alle Israel i denne konflikten?
Det er fordi Israels feil har massiv virkning, selv om det er færre av dem.
Mange israelere har tilsynelatende den samme stammementaliteten som sin palestinske motpart – de feirer bombingen av Gaza på samme måte som mange arabere jublet da tvillingtårnene raste sammen 11. september. En FN-rapport har nylig vist til at israelske styrker torturerer palestinske barn og rundjuler tenåringer. [Les denne artikkelen fra MIFF som drøfter palestinske mindreårige i israelske fengsler.] Og noen israelske akademikere gir uttrykk for at voldtekt kan være det eneste effektive våpenet mot fienden. [Mordechai Kedar skal ha sagt at det kan virke avskrekkende på jihadister å vite at deres mor eller søstre vil bli voldtatt dersom de gjennomfører en selvmordsterrorhandling.]
Slike ting skjer på begge sider. De er en uunngåelig følge av mange generasjoners innpodede hat mot de andre.
Israel fører seg selv mot stadig større internasjonal isolasjon og nasjonalt selvmord forårsaket av to forhold: 1. Okkupasjonen, og 2. Utvidelse av bosetningene.
Det er simpelthen ikke mulig å forstå bosetningspolitikken, ifølge Rizvi. Nesten alle amerikanske regjeringer har hatt innvendinger mot den – fra Nixon til Bush til Obama. Det eneste som kan rettferdiggjøre den, er Bibelen – noe som gjør det svært vanskelig å oppfatte Israels motiver som rent sekulære. [Palestinske ledere nekter å inngå en permanent avtale om grenser og tviholder på politiske krav som vil gjøre slutt på Israel som en jødisk stat. Når det er slik, kan vi likevel fortsette å bygge i de områdene vi har tenkt å beholde, tenker de fleste jødene i Israel. Mange av de første bosetningene ble etablert av militærstrategiske hensyn, påpeker forsker Hanne Eggen Røislien i dette foredraget.]
Litt mer komplisert er det med okkupasjonen. Skal Israel bli en del av alliansen mot det vi kunne kalle religiøs barbarisme, teokratisk eler kanskje kjernefysisk teokratisk aggresjon, er landet rett og slett nødt til å kvitte seg med okkupasjonen. Ingen kan styre et annet folk mot deres vilje. Så enkelt er det, ifølge den avdøde britiske forfatteren og journalisten Christopher Hitchens. [Israel har gjentatte ganger kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen.]
La oss bare innse det, fortsetter Rizvi – landet tilhører både israelere og palestinere nå. Israel ble skåret ut av Palestina til jødene med britenes hjelp sent på 1940-tallet på samme måte som Pakistan ble skåret ut av India til muslimene på omtrent samme tid. Prosessen var smertefull, og millioner av mennesker ble tvangsflyttet i begge tilfeller. Men nesten 70 år er gått, og minst et par generasjoner israelere er født og oppvokst I Israel. For dem er dette deres egentlige hjem, selv om de ofte holdes ansvarlige for historiske overgrep som de ikke kan noe for. I likhet med palestinske barn programmeres de til å opponere «de andre». I sitt vesen er dette en religiøs konflikt mellom stammer som ikke blir løst før mennesker slutter å velge side.
Du trenger egentlig ikke å velge mellom å være for hverken Israel eller Palestina. Hvis du støtter sekularisme, demokrati og en tostatsløsning – og er imot Hamas, utvidelse av bosetninger og okkupasjon – kan du være for begge parter.
