Det som skjedde, var i korthet følgende:
Kl. 14.00 den 6. oktober 1973 gikk Syria og Egypt til angrep på Israel på Golan og ved Suez-kanalen (som den gangen var våpenhvile-linje mellom Israel og Egypt). Israel hadde bare innkalt noen ganske få reservesoldater, og de få israelske soldatene klarte ikke å stå imot angrepet.
Det israelske forsvaret fikk vite først samme morgen at angrepet ville komme, til tross for at etterretningsorganisasjonene hadde fått materiale som forutsa krigen. Blant hadde kong Hussein av Jordan advart Israel noen dager før. – På Golan nådde denne opplysningen fram til kampavdelingene noen få timer før angrepet. I Sinai visste de israelske soldatene ingenting da angrepet kom, noen var opptatt av å vaske klær da det smalt.
Angrepet kom på Jom Kippur, jødenes helligste dag da alle biler står og de fleste jødene faster. Egyptere har siden insistert på at det var rent tilfeldig, dagen var valgt av militære grunner uten at de visste at det var en spesiell dag for jødene. Noen israelere mener at det reddet Israel at det var på den dagen. For med tomme veier i utgangspunktet kunne reservesoldatene komme raskere fram til fronten enn det som ellers hadde vært mulig.
Ut fra erfaringene under Seksdagerskrigen i 1967, da israelerne med letthet knuste de arabiske hærene, hadde israelerne undervurdert de arabiske soldatene. Araberne hadde fått bedre trening. De fulgte en plan og visste hva de skulle gjøre. Og de hadde fått særlig ett nytt våpen som israelerne nok visste om, men ikke tok hensyn til: En bærbar rakett som gjorde det mulig for fotsoldater å sette tanks ut av spill. Det førte til at israelerne måtte legge om taktikken og blant annet bruke tanks mindre og artilleri mer. Det førte til at israelerne trengte etterfylling av ammunisjon fra amerikanerne.
Araberne hadde også fått luftvernraketter som i første omgang skjøt ned mange israelske fly.
Syria
På Golan var situasjonen desperat. Syrerne brøt gjennom i den sørlige delen og klarte nesten å krysse hele Golan og komme inn i Galilea.
Etter hvert som reservesoldater nådde fronten, ble situasjonen stabilisert. Langsomt snudde den militære stillingen seg. Israelerne hadde fått mobilisert hele hæren, og var ikke lenger så underlegen i antall soldater. Israelske soldater hadde holdt stillingen i den nordlige delen, noe som muliggjorde et angrep som i stor grad avskar de syrerne som hadde trengt inn på Golan. Etter hvert fant israelske fly ut hvordan de kunne nøytralisere luftvernrakettene.
Da våpenhvilen kom, stod israelske styrker et stykke inne i Syria på veien mot Damaskus. 867 syriske tanks var etterlatt på Golan, 1150 ble ødelagt i alt. Et stort antall israelske tanks var truffet, men bare 100 kunne ikke repareres.
Egypt
Ved Suezkanalen krysset de egyptiske soldatene med letthet kanalen og gikk inn i Sinai. Israelerne forsøkte å angripe med tanks, men de ble ødelagt av de bærbare panservernrakettene. Men da krigslykken begynte å snu på Golan, satte egypterne inn et stort panserangrep mot israelerne. Det førte til store tap for egypterne.
Under harde slag klarte israelske styrker å ta seg fram til Suezkanalen og krysse den, under ledelse av nåværende statsminister Ariel Sharon. Egypterne hadde små styrker på vestsiden, nesten hele hæren var flyttet over på østsiden. Israelerne kunne ødelegge utskytningsrampene for luftvernraketter. Det gav de israelske flygerne større spillerom.
Da krigen sluttet, var store deler av den egyptiske hæren omringet og avskåret, og for de israelske soldatene hadde veien ligget åpen til Kairo om de hadde ønsket å angripe byen.
Konklusjon
Objektivt sett var krigen en stor seier for Israel. Men i Israel ble krigen opplevd som meget traumatisk, rett og slett fordi den viste at selve Israels overlevelse var truet. Som det framgår av artikkelen Hva Irak-krigen kostet Israel, har krigen i oktober 1973 preget israelsk tankegang siden. 2.522 israelske soldater, og enda flere arabiske, ble drept under krigen. – Men i Egypt feires krigen fremdeles med en årlig fridag, og mediene forteller ingenting om at Egypt egentlig ble grundig slått.
