Historien er et utdrag fra en bok som ble utgitt på Flekkerøya i Kristiansand i 2013. Forfatter er Steinar Kristiansen. Gjengitt med tillatelse av tidligere aviskorrespondent i Fedrelandsvennen Else Helene Larsen. (Historien står gjengitt i en noe mer utførlig versjon i Flekkerøy Historielags årsskrift nr 10, side 18-22.
Sakarias Johansen fra Berge på Flekkerøya var født i 1899. Han ble kalt for Sakki. Han hadde sammen med broren Georg Kristiansen ei skøyte og de var kjent som djerve fiskere.
En uværsdag med landligge og sterk kuling med regntykke i begynnelsen av november 1938 fikk Sakki for seg at han måtte gå til sin bror, for de måtte ruste seg ut til en tråletur på Revet. (Revet er et trålefelt i Skagerrak der Norskerenna skrår opp mot Danmark, ca. 4-4,5 times kjøring fra Norge.) Sakki slo tanken fra seg som vanvidd. – Igjen kom tanken for ham, og enda en gang slo han det vekk, for uværet var blitt verre. –Men, da ideen kom til ham for tredje gang som en tydelig stemme, gikk Sakki til sin bror. «Er det slik, da må vi dra,» svarte Georg.
Snart etter stampet ei lita 42 fots skøyte med en ca. 45 HKs maskin ut Vestergapet mot trålerevet. Vinden kulte på fra kuling til stor, ja sterk storm.
Dagene er korte i november, når det i tillegg til sterk høststorm striregner fra lavt skydekke, blir sikten minimal. Og timene gikk! Georg Kristiansen stod til rors på tur til Revet. Han fortalte at han prøvde å snu flere ganger, men rattet lystret ikke. Det stod bom fast.
Uværet var så heftig at det ikke var rådelig å snu båten, derfor sto brødrene i styrehuset og mente de fikk kaste drivankeret og legge skøyta bi. Just da fikk de øye på ei knekt stormast og et flerret seil. En havseiler holdt på å bli brukket ned. Skøyta kom seg bort til havaristen, som viste seg å være en tysk havseiler med en familie om bord. Det ble pumpet ut olje, og etter hvert ble barna og moren deres reddet. Da familiefaren ble halt over rekka og kom om bord i skøyta, reiste havseileren baugen og gikk ned–. Akkurat i det øyeblikket sprang vinden som ved et trylleslag. (Selv om vinden sprenger, kan sjøen være grov i flere døgn, men uværet har kulminert.)
Det viste seg at det var en tysk/jødisk familie som var reddet. Familiefaren var professor i medisin ved et universitet i Tyskland, men de hadde hatt en anelse om at det «brant under føttene» og besluttet å flykte til England, slik at han kunne slutte seg til det medisinske miljøet der.
Det hører med til historien at Sakki i ungdommen hadde reist over til Amerika og fått jobb hos en farmasøytisk industribedrift i Chicago som hette Park & David’s Pharm Ltd. Sakki jobbet i den avdelingen som produserte vaksine mot rabies (hundegalskap). En dag kom to nye menn som ikke var kjent med hvordan hundene ble håndtert. Den ene var professor i medisin og den andre professor i kjemi. Just den dagen skulle prøven tas fra en kjempesvær hund – den største hunden Sakki hadde sett – kanskje en irsk ulvehund eller en grand danois. Hunden slet seg og gikk til angrep på de tre mennene. Sakki var spenstig og sterk og klarte på utrolig vis å komme seg opp på et høyt skap. Her klarte han å dra de to professorene også opp og reddet dem dermed. Resultatet av denne opplevelsen ble et livslangt vennskap mellom en professor i medisin, en professor i kjemi og en fisker fra Flekkerøya.
Den jødiske familien endte ikke opp i England, men ble tatt imot med åpne armer av Sakkis venner i Chicago. Kontakten dette «trekløveret» imellom, ble holdt helt til krigen brøt ut i 1940 og all kontakt med Amerika og de allierte ble brutt.
Et viktig moment er at denne redningsdåden i Skagerrak skjedde 2-3 døgn før Krystallnatten 9.-10. november 1938.
Årene gikk. Etter krigsutbruddet og okkupasjonen av Norge i 1940, ble et nettverk av motstandsgrupper etablert. De representerte sterke krefter mot tyskerne og nazistyret, noe som appellerte til ungdommen. Sønnen i et av nabohusene til Sakki ble arrestert og etter hvert sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland. Dit kom Folke Bernadotte med sine «hvite busser» og fikk blant annet reddet denne Flekkerøyungdommen som var aldeles utmagret, samtidig som han var sterkt angrepet av tuberkulose. Via Røde Kors fikk hans mor vite at sønnen levde, var på sykehus i Sverige og hadde fått penicillin, uten effekt. Denne nyheten gikk «som ild i tørt gress» i nabolaget og via Røde Kors fikk Sakki kontaktet sine venner i Chicago og spurt om det fantes en nyere og bedre medisin enn penicillin.
Det viste seg da at streptomycin nylig var fremstilt og ble sendt til Sverige. Denne medisinen hadde effekt, og den dødssyke ble reddet. Etter freden, da forholdene ble stabilisert og kontakten med Amerika gjenopptatt, viste det seg at den tysk/ jødiske medisinprofessoren som sammen med sin familie ble reddet fra sin havarerte havseiler i 1938 hadde vært med i det teamet som fremstilte streptomycin.
At Sakarias fulgte impulsen til å dra ut på Skagerak ble dobbel redning.
