Rami Khouri har nylig skrevet i sin spalte i Daily Star, en avis som kommer ut i Beirut, at selv om de arabiske landene har brukt nesten hundre år på å utvikle seg, viser det lite igjen. Det finnes ikke et eneste troverdig demokrati, ikke et eneste arabisk samfunn som kan gjøre krav på et rimelig bærekraftig nivå av sosial og økonomisk utvikling.
På 1400-tallet fant Johann Gutenberg opp boktrykkerkunsten. Den fikk en stor utbredelse i Europa. Den gjorde det mulig å masseprodusere bøker, det førte til det vi nå kaller massekommunikasjon. Det er selve forutsetningen for modernitet.
Den kjente Harvard-professoren David S. Landes har skrevet i boka «The wealth and poverty of nations» at muslimenes største feiltrinn var at de avviste boktrykkerkunsten. For den kunne føre de troende til helligbrøde og kjetteri. Mer enn noe annet avskar mangelen på bøker muslimene fra hovedstrømmen av kunnskap. Muslimene sakket akterut teknisk. De økonomiske kreftene virket mer og mer imot muslimene (den gangen dominert av Det osmanske riket, styrt fra det som i dag er Tyrkia).
I det osmanske riket var måten å oppnå velstand på i stor grad å erobre militært, plyndre og skattlegge undertrykte folk. Muslimene erobret stadig nye områder. I 1453 erobret de Konstantinopel, som siden ble kalt Istanbul.
Gjennom århundrene har muslimene vært styrt på måter som i hvert fall ikke er demokratiske. Det har ikke vært ytringsfrihet, ikke trykkefrihet og ikke forsamlingsfrihet. Alt dette har ført til at de muslimske landene har vært og fremdeles er tilbakestående.
I de senere år har det vært valg i ulike arabiske land. Det har vært valg i Gaza, Vestbredden, Libanon, Irak og Egypt, og flere steder også. Noen, særlig amerikanere, var stolte over valgene. Men det har vist seg at valg og flertallsstyre ikke skaper noe demokrati. Uten ytringsfrihet og rettigheter for individet og for minoriteter blir det ikke demokrati, men flertallstyranni. Det er ikke mye bedre enn andre typer tyranni. Noen ganger kanskje verre for dem som står utenfor gruppene som har makten.
I Iran har det vært valg siden den muslimske revolusjonen i 1979. Det har vært valgfusk i årevis – 2009 var bare det mest sjokkerende eksemplet. Og alle kandidatene må godkjennes av «Den øverste lederen». Det er ikke mye demokrati.
Tyrkia har hatt valg i nesten hundre år. Men friheten er minkende. Og i Egypt kom Muslimsk brorskap til makten ved et valg som gikk greit for seg. Men da brorskapet hadde fått kontrollen, gikk det i gang med å ødelegge alle mulige rivaler. Det førte igjen til militærkupp.
Oljerikdom
Vestlige land har skapt sin velstand ved hardt arbeid, teknologisk utvikling og fri debatt. En av følgene av dette ble forbrenningsmotoren. Den skapte et veldig behov for olje, en vare mange arabiske land hadde mye av.
Så plutselig ble en rekke arabiske land velstående uten å ha modernisert, uten å mestre vitenskapelig arbeidsmåte, uten å måtte oppgi eldgamle holdninger.
Hadde dette vært i tidligere århundrer, ville antakelig andre land uten videre tatt kontrollen militært over de oljerike områdene. Men utover på 1900-tallet ble det uakseptabelt. Derfor har olje-statene kunnet selge oljen og nyte godt av historiens største overføring av velstand, og slik er det fortsatt. De arabiske landene som har lite eller ingen olje, står fattige tilbake.
Det er stor uenighet om hva disse landene bør gjøre. Mange, kanskje de fleste, sekulære intellektuelle i den muslimske verden er en eller annen form for sosialister, sier vår kilde. Vår kilde kan ikke nevne noe land fra den tredje verden som har tatt den sosialistiske veien til utvikling og lykkes. [Derimot har en rekke land lykkes ved å følge mer liberale veier. For eksempel Sør-Korea, Taiwan, Singapore, Hong Kong og Chile.]
Foreløpig er det ikke noe som tyder på at den muslimske verden vil klare å ta de gode beslutningene som er nødvendige for å komme inn i en god utvikling. Det finnes muslimer som går inn for reelle demokratiske og økonomiske reformer. Men de er ennå få og stort sett uten makt.
