2. september 2012 forteller journalist Nir Hasson i Ha’aretz om noe som hender av og til: En jødisk familie flyttet inn et sted hvor det tidligere bodde arabere (palestinere). I dette tilfellet skjedde det i området Ras al-Amud i Jerusalem. Men i motsetning til det som ofte skjer i norske medier, står det litt om bakgrunnen. I Norge gis det knapt noen grunn. Jødene bare kommer og tar arabernes eiendom.
Den arabiske familien har bodd i huset siden 1952. Men konflikten om eiendommen er eldre enn det. Før Israel ble opprettet og staten Jordan overtok kontrollen over Øst-Jerusalem, hadde en jødisk gruppe kjøpt eiendommen av de arabiske eierne. Da Jordan overtok kontrollen i 1948, fikk ingen jøder bo i Øst-Jerusalem lenger. Og arabere bare overtok eiendommen. Hamdallah-familien, som fremdeles bor i deler av bygningen, har altså bodd der siden 1952.
I 1990 kjøpte Irwin Moskowitz, som støtter jødiske bosettere med store beløp, eiendommen av de jødene som eide den før 1948. Araberne som bodde der, nektet å flytte. Så da ble det rettssak, som har pågått mer og mindre siden 1992.
Advokaten for Hamdallah-familien, Shlomo Lecker, har klart å bevise at det jødiske kravet på det meste av huset er foreldet. Men i 2005 dømte distriktsretten i Jerusalem at de delene av bygningen som er bygd etter 1989, tilhører de jødiske eierne. Det dreier seg om et rom på 15 kvadratmeter. Det er også dom på at jødene eier en gårdsplass i tilknytning til bygningen. Etter en rekke nye runder i rettsvesenet er nå disse dommene rettskraftige.
Så det palestinske paret og deres barn som bodde i det rommet jøder eier etter loven, måtte altså flytte ut.
Komplisert
Disse sakene er ikke enkle. Det er altså flere faktorer: Hvem som eide bygningen før 1948, ofte jøder. Om bygningene ble forlatt ved vanlig flytting eller som følge av krig. Om det er et utbyggingsområde (mange gamle hus blir revet i Norge også når det skal bygges en vei eller en skole, for eksempel). Om huset er bygd ulovlig og hvor skadelig det i så fall er for miljøet.
Mange synes også det er naturlig å trekke inn eiendommer jødene hadde i arabiske land. Ifølge israelske beregninger er de verd mer enn de eiendommene araberne forlot i 1948.
Arabisk eiendom
En av tingene som gjør disse sakene vanskelige, er at mange vil trekke sammenligning med arabisk-eide hus fra 1948 som jøder overtok og bruker. Et betydelig antall jøder i Israel bor i slike hus. Argumentet går da gjerne slik: Når jøder overtok arabernes hus og ikke slipper araberne tilbake eller lar dem få tilbake sine eiendommer, må man gjøre det likt angående eiendommer jøder eide.
Her er det mye finjuss. Sakene kan vel egentlig bare løses i forbindelse med en fredsavtale. Hensikten med denne artikkelen er ikke å bevise at jødene alltid har rett, men at sakene er kompliserte og ikke så ensidige som de ofte blir framstilt.
Arabisk syn
Men det er jo litt rart at etter arabisk syn, som de fleste meningsdannerne i Norge støtter, er det opplagt at jøder ikke skal få tilbake eiendommer de eide fram til 1948. Samtidig er det like opplagt for disse folka at arabere skal få tilbake det de eide fram til 1948. Derfor støtter de «rett til å vende tilbake».
Som sagt: Sakene er kompliserte, og kan vel bare løses i et helhetsoppgjør, en varig fredsløsning.
