Slike ord kunne lett bli tolket ille ute i verden, så han sendte et telegram til en annen generalsekretær, Trygve Lie i FN; der forsikret han at de arabiske statene «ble tvunget til å intervenere i den hensikt å gjenopprette fred og sikkerhet og etablere lov og orden i Palestina.»
Over 30.000 soldater fra nabostatene stod klare til å invadere Israel. Dessuten var 5-10.000 arabiske geriljasoldater alt i Palestina. Arméene var velutstyrt etter 1948-standard, med artilleri, fly og stridsvogner, men de var dårlig samordnet. I særstilling stod den transjordanske hæren, opplært av britene og utgjorde eliten blant araberne. Mot dem stod den nye staten parat med 15-20.000 mann på selvstendighetsdagen, med en forvirrende blanding av håndvåpen, noen hjemmelagede panserbiler, men uten artilleri og stridsvogner. Men de var godt samordnet, kunne mobilisere flere, skulle slåss på hjemmebane og hadde ikke råd til å tape.
 Sjefen for de egyptiske styrkene, general Muhammed Haidar, regnet med en lett seier: Det ville ikke bli noen særlig krig med jødene, men nærmest en parademarsj slik at Tel Aviv ville være inntatt etter to uker. 15. mai begynner invasjonen. Kong Faruks tropper strømmer inn i Gaza. Motstanden blir snart betydelig, for israelerne får forsterkninger av både våpen og menn og begynner å presse egypterne tilbake. Men selv om det går dårligere, melder egyptisk presse om store seirer i Gaza. 12. juni inntrer den første våpenhvilen. Kong Faruk benytter den til å feire seieren: Frimerket fra 15. juni viser troppenes parademarsj inn i Gaza, overvåket av kongen. Et halvt år senere hersker det uorden og panikk blant de egyptiske styrkene, og de begynner å trekke seg ut. Ved våpenhvilen 24. jan. 1949 behersker kong Faruk bare en strimmel av Gaza. Transjordan har gjort det langt bedre og erobret store deler av Judea og Samaria, siden kalt Vestbredden. |
 I 1955 så Egypts president Nasser seg tilbake og fastslo: «Vi ble ikke slått i Palestina i 1948, for den egyptiske arméen kjempet ikke i 1948… Det var ikke på noen måte Israel som var seierherre i 1948; seieren ble oppnådd ved Sikkerhetsrådet, som var Israels allierte.» 15. mai, dagen da sionistene viste aggressivitet mot fem fredsskapende arméer, er blitt til Palestinadagen. De første merkene for og på dagen kom ut i Egypt og den okkuperte Gaza-strimmelen, som ble kalt Palestina på merkene. Bak piggtråden skuer en mor og barn ut over kartet over PALESTINA på merkene fra 1961. Til høyre og venstre på merket, bak piggtråden, skimtes telt: De avbildede personene er arabiske flyktninger, som vel lever i en leir i Gaza, okkupert av Egypt. |
 Syrias merke for PALESTINADAGEN 1961 avbilder også kart, men i stedet for påskriften Palestina en araber – landet er arabisk. |
 Så lenge Egypt og Jordan var herrer over Gaza og Vestbredden, var flyktningenevanlige motiver på arabiske Palestina-relaterte merker. Etter opprettelsen av Fatah, PFLP og PLO og Israels erobringer i 1967 skifter fremstillingen i retning av kamp for gjenvinne det tapte, ikke bare Gaza-Vestbredden, men hele Palestina/Israel. Syrias tre like merker for PALESTINADAGEN 1968 har kartet felles med det fra 1961, men araberen er byttet ut med frihetens fakkel og fredens olivengren. |
 Motivet på Kuwaits merker fra samme år er identisk med det syriske, men teksten oppgir også anledningen for utgivelsen, 20 års okkupasjon av Palestina: 15. MAI 1948 – 1968. |
 15. mai 1970 markerte det marxistiske Syd-Jemen Palestinadagen. På den laveste verdien (15 f) blir tanks og fly nedkjempet av en veldig geriljasoldat med PLO-flagg. Teksten lyder: VÆPNET PALESTINSK MOTSTAND. VI ER ETTER FIENDEN OVERALT. |
 På mellomverdien (35 f) er budskapet: DINE RETTIGHETER SKAL IKKE BLI GLEMT. DU HAR FØDT FRIHETSKJEMPERE. Over det brennende vraket av et (kapret?) fly stiger frihetskjemperen som ånden i lampen i «1001 natt». (Den første flykapringen skjedde 23. juli 1968 da det marxistiske PFLP kapret et El Al-fly. 6. sept 1970 kapret PFLP tre fly og sprengte dem etter at passasjerene var evakuert.) |
 Den høyeste verdien (50 f) har ikke noe skriftlig budskap, men viser resultatet av kampen: Fred i en ramme av olivengrener; det kjempende og seirende folk, menn, kvinner, barn på palestinsk jord; hverken folk eller flagg er lenger rotløse. |
