Nøyaktig én måned tidligere hadde PLO-leder Yasser Arafat i Algerie proklamert etableringen av staten Palestina og utropt seg selv som «President av Palestina». Det var Yasser Arafats erklæring FNs generalforsamling gav støtte.
Grenser for en palestinsk stat ble ikke definert i Arafats erklæring. Men på andre områder var erklæringen tydelig. Jerusalem skal være hovedstad i Palestina, og staten skal være arabisk. «Staten Palestina er en arabisk stat, en integrert og uadskillelig del av den arabiske nasjon.» Erklæringen slo også fast at «staten Palestina er staten for palestinere samme hvor de befinner seg».
FNs resolusjon 45/177 fra 1988 slo fast at det palestinske folk må få «utøve suverenitet over deres territorium som har vært okkupert siden 1967». Siden 1974 hadde Palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO) hatt observatørstatus i FN. Nå ble betegnelsen endret til Palestina, selv om statusen og funksjonen til PLO i FN ikke dermed ble endret.
Norge avstod
Ingen vest-europeiske land av betydning støttet resolusjonsteksten. Australia, Østerrike, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland [Vest], Hellas, Island, Irland, Italia, Japan, Nederland, New Zealand, Portugal, Spania, Sverige og Storbritannia var blant de 36 land som avstod å gi sin stemme. Det gjorde også Norge.
15 medlemsland var fraværende ved avstemningen. USA og Israel var de eneste land som stemte imot.
Yasser Arafats erklæring fra 15. november 1988 var tidligere vedtatt i Palestinernes nasjonale råd, det lovgivende organ i PLO. 253 delegater stemte for, 46 imot og 10 avstod.
Forandret lite
Yasser Arafats Palestina anno 1988 oppfylte på ingen måte kriteriene for å være en stat etter folkeretten. Likevel stemte østblokk-landene, de arabiske land og deres allierte i den tredje verden for den fiktive staten. 20. september ser det ut som om de vil få følge av enda flere land.
1988-resolusjonen, og heller ikke andre resolusjoner fra FN før og siden, har skapt en ny juridisk realitet, eller endret situasjonen på bakken, påpeker Israels tidligere FN-ambassadør Dore Gold.
Likevel velger palestinerne FN-sporet på ny. Gold tror det er et forsøk fra PA-president Mahmoud Abbas på å endre situasjonen uten å ta ansvar for den. Abbas tror han kan få en palestinsk stat servert på sølvfat i FN. Selv frykter han å komme med en ensidig erklæring av en stat. I 1998 ble daværende statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu, presentert med en plan som Yasser Arafat hadde om å erklære en stat det påfølgende år. Den israelske regjeringen kom da med skarpe advarsler, og truet blant annet med å innføre israelsk lov i bosetningsblokkene og sikkerhetssonene på Vestbredden. Også nå står Abbas overfor Netanyahu som regjeringssjef i Israel.
Gold stiller også spørsmål ved Arafats plan fra slutten av 1990-tallet. Hvis 1988-erklæringen i virkeligheten hadde noen betydning, hvorfor planla Arafat en annen uavhengighetserklæring i 1999? 1999 gikk over i historien uten at det kom noen erklæring fra Ramallah.
Dersom Palestina blir anerkjent uten at Abbas kommer med noen egen erklæring, slipper han selv å ta ansvar for følgene. Det er imidlertid normal praksis at stater bare anerkjenner nye stater etter en uavhengighetserklæring. Derfor er det palestinske talsmenn som nå begynner å pusse støvet av Arafats gamle erklæring fra 1988.
