Ideologisk stammet krigen fra at det palestinske lederskapet ikke kunne avslutte konflikten og anerkjenne retten til en jødisk stat til å eksistere med modifiserte grenser fra 1967.
På det praktiske nivået forsøkte terrorkrigen å undergrave Israel som et demokratisk samfunn. Den palestinske terrorkrigen har ikke fokusert på ultra-ortodokse, bosetninger og militære avdelinger. Den fokuserte på busser, kaffeer, nattklubber og handlesentre. Den skulle forstyrre Israels vestlige levemåte, og ikke tillate dette kreative forbrukersamfunnet å gjennomføre sin drøm om å bli et California i hjertet av den arabisk-muslimske verden.
Budskapet
Israelerne forstod palestinernes budskap meget godt. Det dreier seg ikke om Gazastripen, ikke om Vestbredden, ikke en gang om Jerusalem. Det dreier seg om selve det at en jødisk stat eksisterer i Midtøsten, at det finnes et fritt, ikke-arabisk samfunn i noen del av Det hellige landet.
Siden 2000 har et nytt, stort israelsk flertall dannet seg ut fra denne innsikten. Dette flertallet tror ikke at den israelsk-palestinske konflikten vil ende i overskuelig framtid. Det er betenkt over Israels okkupasjon av palestinske områder og mener at den truer Israel moralsk, demografisk og politisk. Men det forstår også at å avslutte okkupasjonen uten videre mens konflikten fortsetter, er problematisk. Det vil lett kunne skape en flodbølge av vold som ryster Israel og setter landets eksistens i fare. Dette flertallet venter derfor at Israels regjering foretar tilbaketrekninger forsiktig, gradvis og uten å sette landets eksistens i fare.
Påvirkning
Sharon ønsket ikke sikkerhetsgjerdet. Og han ønsket ikke å trekke seg tilbake fra noen bosetninger. Men han har lært av det tause flertallet i Israel: Nettopp fordi det ikke er fred, trenger Israel en grense. Fordi konflikten vil fortsette, må folkegruppene skilles. Det må vare inntil israelere og palestinere igjen lærer å leve sammen. Det kan befri Israel fra kolonialisme og palestinerne fra offer-syndromet.
Tilbaketrekningen
Tilbaketrekningen fra Gaza dreier seg ikke bare om å frigjøre 1,4 millioner palestinere fra å være under israelsk okkupasjon, ikke bare om å trekke seg tilbake fra en tredel av okkupert palestinsk område. Det handler om å begynne å gjennomføre prosjektet med å dele landet. Så vil det vise seg om det er mulig å skille de to siamesiske tvillingene, jødene og palestinerne, uten at de blør i hjel.
Ensidig
På dette stadiet er det et ensidig israelsk prosjekt å dele landet. Israel har ikke noen palestinsk partner. Selv etter Arafat klarer ikke det palestinske lederskapet å anerkjenne en jødisk og demokratisk stat innenfor modifiserte grenser fra 1967. De klarer ikke å oppgi drømmen om at de arabiske flyktningene skal vende tilbake til selve Israel.
Midtøsten er låst i en dyp, gjensidig mistenksomhet. En viktig faktor i den videre utviklingen er om det internasjonale samfunnet vil støtte Israel så mye av israelerne kan føle seg trygge hvis de skal trekke seg tilbake fra mer av Vestbredden. Blir det stilt krav som kan sette Israel i fare, vil prosessen med å dele landet også settes i fare.
