Lubrani begynte sin karriere som rådgiver for Israels toppolitikere med å være rådgiver for Moshe Sharett, Israels første utenriksminister. Siden var han rådgiver «i arabiske saker» for statsminister David Ben-Gurion. Han var kontorsjef og rådgiver for statsminister Levi Eshkol. Siden var han leder for det israelske kontoret i Iran (det var tydeligvis ikke formelt en ambassade) i perioden 1973-1978. Han var blant de få vestlige som forutså at sjahen ville falle.
Han har vært Israels ambassadør i Etiopia og Uganda, koordinator for Israels aktivitet i Libanon, han ledet den hemmelige Operasjon Salomo som brakte 15.000 jøder med fly fra Etiopia til Israel på ei helg i 1991. Under statsminister Yitzak Rabin ledet han den israelske gruppen som forsøkte å få brakt hjem savnede israelske soldater.
Han har også vært rådgiver for flere forsvarsministre. Noen har verdsatt ham høyt, andre har så vidt tålt ham. I dag, i en alder av 84 år, arbeider han fremdeles på kontoret til ministeren for strategiske saker, Moshe Ya’alon. Han er uten tvil den eldste aktive tjenestemannen i Israel.
Dagens situasjon
Lubrani vet ikke hva som vil skje i tiden framover i de arabiske land. Men det er rimelig å tro at det som har vært kalt «moderate» regimer vil bli svekket, og at USAs innflytelse blir svekket.
President Hosni Mubarak var ikke en fryktelig diktator. Men Egypt var et diktatur. Men det vil ta år før vi kan se ordentlig hvilken vei utviklingen går, tror Lubrani.
Lære arabisk
Lubrani synes det er trist at Israel i løpet av de nesten 63 årene det har eksistert, ikke har klart å komme inn i regionen og bli en integrert del av den. Han mener at den største feilen Israel har gjort i denne sammenhengen, er at det ikke har lært sine barn arabisk, fra første klasse. Han tror at det hadde endret arabernes holdning til Israel, og Israels holdning til araberne.
Lubrani fortalte at han hadde møtt en kvinne fra Gaza på et sykehus i Israel. Det var mens israelske soldater stod der. Hun sa: «Lær de israelske barna arabisk. Min sønn ble drept fordi de israelske soldatene ikke kunne si på arabisk at det var portforbud. Min sønn visste det ikke, gikk ut av døra og ble skutt.»
Lubrani innser at Israel er nødt til å kontrollere palestinere, nødt til å arrestere folk osv. Han mener ikke at Israel kunne gjort tingene så mye annerledes. Men det kunne vært gjort på en mer høflig måte. Det går an for politiet å spørre: «Unnskyld, kan vi få komme inn» selv om alle vet at «nei» ikke ville bli godtatt som svar.
Som gutt (han vokste opp i det området som siden ble Israel) reiste han en dag med bussen. Ei arabisk kvinne med to kurver kom inn. Faren sa at Uri skulle reise seg for kvinnen. Mannen som satt bak dem, spurte hvorfor faren sa det. Faren sa: «Fordi vi skal bo sammen med henne de neste 2000 år.» Det er noe Lubrani aldri glemmer.
Hvis alle araberne hadde flyktet i 1948, hadde situasjonen vært annerledes og på noen måter kanskje enklere. Men nå må jøder og arabere leve sammen på en så god måte som mulig.
Vestbredden
Uri Lubrani er kjent for å stå på venstresida i Israel. Men han mener selv at det ikke uten videre stemmer. Han er blant annet imot å oppgi hele Vestbredden. Han mener at Israel må beholde kontroll over Jordan-dalen, for eksempel [av militære grunner].
Samarbeid med Egypt
Lubrani håper at det fremdeles er mulig å få til et samarbeid med Egypt, som har store økonomiske problemer. Særlig innenfor turisme ville et samarbeid tjene begge parter. Men også industri-samarbeid burde være mulig.
Sunni og shia
Han mener at kløften mellom sunni- og shia-muslimer er mye større enn vi i Vesten vanligvis tenker oss. Da Lubrani kom til Iran i 1973, ville sjahen ikke treffe ham. Men etter hvert fikk han og sjahen god kontakt. [Sjahen var hersker i Iran, en slags konge med makt.]
En dag i 1976 spurte Lubrani sjahen om hvorfor Iran brukte så mye penger på militæret. Sjahen sa: «Araberne kommer til å angripe meg.» Han hadde da nettopp inngått en avtale med Irak. «Den avtalen er ikke verd papiret den er trykket på,» sa sjahen. Araberne er sunni-muslimer, sjahen og iranere flest er shia-muslimer.
Lubrani sier at motviljen mellom arabere og iranere er ubeskrivelig. De hater hverandre.
Fram til 1492 styrte muslimer deler av Spania. Folk som president Ahmadinejad regner derfor at Malaga i Spania fremdeles egentlig tilhører muslimene. Han gjør ikke noe forsøk på å skjule det.
For å kamuflere kløften mellom shia og sunni, tar iranerne den palestinske saken og gjør den til nøkkel-konflikten. Derfor støtter Iran Hamas, på tross av motsetningene. Men det er ikke snakk om så veldig mye penger. Iran har antakelig gitt Hamas noe mellom 2 og 3 milliarder kroner til dags dato.
Israelsk Al-Jazeera?
Lubrani ønsker at Israel skal opprette en stor TV-kanal, noe lignende som Al-Jazeera, på arabisk.
Men han har ikke funnet noen som vil betale de 5-600 millionene kroner det vil koste i året.
Erstatning til flyktninger
Lubrani har i mange år gått inn for at Israel skal betale erstatning til araberne som flyktet fra Israel i 1948. I staten Israels tidlige år fikk han faktisk Ben-Gurion med på dette.
Lubrani var i Vatikanet og forhandlet med leder for de palestinske flyktningene i Libanon, både kristne og muslimer. Det ville koste noen milliarder dollar (det var svært mye penger den gangen), men Lubrani mente at Israel kunne klare det. Og den amerikanske utenriksministeren Foster Dulles sa at USA ville hjelpe Israel med pengene.
Det forelå et avtaleutkast som begge parter var innstilt på å undertegne. Palestinerne presiserte at de ville oppgi sine materielle krav hvis de fikk dette beløpet, men ikke de politiske.
Men så trakk Ben-Gurion seg som statsminister. Den neste statsministeren, Levi Eshkol, avviste å betale. [Mange israelere mener at Israel kan betale erstatning for dem som flyktet fra Israel dersom jødiske flyktninger får erstatning etter de samme reglene.]
Iran
Lubrani har altså bodd i Iran, selv om det er lenge siden, og har fulgt utviklingen i landet på avstand. Han tror ikke at regimet vil bli styrtet i nær framtid. Regimet i Iran har hengt 80-90 personer på to-tre måneder. De arresterer, torturerer og sender folk i eksil.
Vesten må støtte den iranske opposisjonen sterkere. Obama må si offentlig at USA vil støtte enhver demokratisk opposisjon aktivt, og stille penger og rådgivere til rådighet. Lubrani mener at det viktigste Vesten kan gjøre, er å oppfordre iranere til å streike. Økonomien i Iran er katastrofal, og Vesten må sørge for at den blir enda verre. Det betyr blant annet sanksjoner mot bedrifter som handler med iransk olje.
Lubrani håper at det iranske styret da skal bryte sammen, med revolusjonsgardister som deserterer, og kanskje hæren til slutt vil gripe inn.
Men det ser ikke ut for at USA vil gjøre det som er nødvendig.
Libanon og Syria
I dag er det Iran som i virkeligheten styrer Libanon [gjennom Hizbollah, som også er shia-muslimsk]. Lubrani mener at Iran også vil få kontrollen over Syria. Det er en prosess som går over lang tid. Iranerne har tålmodighet.
Revolusjonen i 1979
I Iran i 1979 [da sjahen ble styrtet og islamistene overtok] var det ayatollah Khomeini, den muslimske lederen, som var den sentrale. Han var hevngjerrig, han hadde noe han ville gjøre opp med den herskende familien.
Den sekulære opposisjonen slo seg sammen med Khomeini. Det hemmelige politiet hadde god kontroll med hva som skjedde innenfor opposisjonen, og lot ingen få reise hodet. Men det hadde ikke kontroll med det religiøse nettverket. Der var kanskje 60-70.000 landsbyer i Iran. Alle landsbyer hadde en religiøs leder, en mullah. Og hver mullah hadde en større mullah over seg, helt opp til Khomeini. Det var ikke politi i alle landsbyene, men det var en mullah.
Sjahen var syk. Han gjorde avgjørende feil. Kona hans presset ham til å gi kvinnene rettigheter. Det gikk for fort. Mullahene likte det ikke. Han burde ha tatt seg bedre tid på reformene, mener Lubrani.
Kilde: Et stort intervju av Uri Lubrani på jpost.com 11. mars 2011. Intervjuere var sjefredaktør David Horovitz og Yaakov Katz.
