«Tostatsløsning» har i flere tiår vært det internasjonale samfunnets svar på konflikten mellom israelere og palestinere. Vestlige diplomater har sett for seg at Israel skal bestå innenfor våpenhvilelinjene fra 1949 (som ofte feilaktig blir omtalt som 1967-grensene), mens en palestinsk stat etableres i Gaza og på Vestbredden.
Dette har aldri blitt noen løsning, fordi de dominerende palestinske organisasjoner aldri har akseptert det. Hver gang Israel har akseptert en palestinsk stat, har palestinerne avvist tilbudet, ofte med vold. Se videoklippet Syv ganger palestinerne har avvist å opprette en palestinsk stat, og temasiden om det samme.
- Les artikkelen Syv ting å merke seg om «tostatsløsningen» etter 7. oktober
PLO i 1964: Vestbredden var ikke en del av «Palestina»
Da PLO ble grunnlagt i 1964, var det Jordan som kontrollerte Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem). Gaza lå under egyptisk administrasjon. For å unngå direkte konflikt med disse arabiske statene – særlig Jordan – formulerte det opprinnelige PLO-charteret fra mai 1964 en klar begrensning.
Artikkel 24 i 1964-charteret slo eksplisitt fast: «Denne organisasjonen utøver ingen territorial suverenitet over Vestbredden i Det hashemittiske kongeriket Jordan, over Gazastripen eller over Himmah-området.» PLO definerte dermed ikke Vestbredden som en del av det Palestina de kjempet for å «frigjøre». Målet var det området som hadde blitt staten Israel i 1948. Å gjøre krav på Vestbredden ville ha utfordret jordansk suverenitet, noe de arabiske regimene ikke ville tillate.
Først etter Seksdagerskrigen i 1967, da Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza, ble charteret revidert. I 1967-versjonen ble artikkel 24 fjernet, og kravet ble utvidet til hele det tidligere britiske mandatområdet. Fra da av ble «Palestina» definert som hele regionen fra Jordanelven til Middelhavet.
- Les artikkelen: For palestinske ledere er det viktigere å ødelegge den jødiske staten enn å løse situasjonen for palestinske flyktninger
«From the river to the sea» som vedvarende prinsipp
Denne maksimale definisjonen har preget den palestinske nasjonale fortellingen siden. Sloganet «from the river to the sea» – eller tilsvarende formuleringer – brukes ikke bare av Hamas, men går igjen hos Fatah-ledere, PLO-representanter og i offisiell retorikk. Det uttrykker at det historiske Palestina omfatter hele området, ikke bare Gaza og Vestbredden. Ingen betydningsfull palestinsk organisasjon eller parti definerer den endelige staten som begrenset til 1967-linjene. Det kommer også tydelig fram i partilogoene.
En avtale som bare omfatter Gaza og Vestbredden vil for mange palestinere fremstå som et midlertidig kompromiss, ikke et endelig oppgjør. Historien viser at når den ene parten beholder det fulle territorielle kravet i bakhodet, blir forhandlinger om grenser, sikkerhet og flyktninger ekstremt vanskelige.
Jordans beslutning i 1988 og statsborgerskapet som forsvant
Mellom 1948 og 1967 ga Jordan statsborgerskap til innbyggerne på Vestbredden. I juli 1988, etter den første intifadaen, kunngjorde kong Hussein at Jordan brøt alle juridiske og administrative bånd til Vestbredden. Statsborgerskapet til dem som bodde der den 31. juli 1988 ble trukket tilbake. Hundretusener ble over natten gjort til de facto statsløse, eller avhengige av midlertidige dokumenter.
Beslutningen ble tatt for å styrke PLOs posisjon som den eneste legitime representanten for det palestinske folket, og for å hindre at Vestbreddens befolkning permanent skulle bli integrert i Jordan. Resultatet er at store deler av Vestbreddens innbyggere i dag mangler fullt statsborgerskap i noen eksisterende stat – et forhold tostatsløsningen skulle løse, men som forutsetter en klar palestinsk avgrensning av kravene.
Kjernen i problemet
Tostatsløsningen krever at begge parter godtar at den andre har rett til en suveren stat side om side i fred med den andre. Når den dominerende palestinske fortellingen – fra det opprinnelige PLO-charterets fokus på Israel, via utvidelsen etter 1967, til dagens «river to the sea»-retorikk – konsekvent opererer med hele området som referansepunkt, forblir formelen mer en internasjonal ambisjon enn en realistisk politisk mulighet for partene selv.
Historien viser at territorielle krav som ikke aksepteres som endelige sjelden skaper varig stabilitet. Gapet mellom det internasjonale samfunnets definisjon av en tostatsløsning og den faktiske palestinske definisjonen av Palestina er fortsatt det sentrale uløste problemet.
–
Artikkelen er skrevet av et anonymt MIFF-medlem, og redigert og kvalitetssjekket av MIFF.









