Søk

En lang rekke ganger, lenge før Gaza-krigen i 2023, er Israel blitt anklaget for folkemord mot palestinerne. Anklagen er blitt framsatt for å demonisere verdens eneste jødiske stat.

Da PA-president Mahmoud Abbas besøkte Tyskland i 2022, anklaget han for eksempel Israel for å ha «begått 50 Holocaust» mot palestinerne. I Holocaust ble to tredeler av Europas jødiske befolkning drept av nazistene. Som kontrast har antallet arabiske innbyggere i Gaza og Vestbredden (Judea og Samaria) økt med fire hundre prosent etter 1948. Folkeveksten skjøt fart etter at Israel fikk kontroll over områdene i 1967.

Les mer på temasiden Løgnanklagene mot Israel om folkemord og etnisk rensning og artikler relatert spesielt til Gaza

I over 1400 år er det jødiske folket blitt undertrykt og forfulgt av arabiske og muslimske grupper i Midtøsten. Helt fra jødene begynte å gjenoppbygge en stat i sitt historiske og religiøse kjerneland, ble de møtt med avvisning, hatkampanjer, vold og terror.

Etter at arabiske land ble selvstendige fra europeiske kolonimakter, kom forfølgelsen av jødene tilbake med full styrke. Jødene som var en minoritet på omlag 2 prosent spredt omkring i Nord-Afrika og Midtøsten for hundre år siden, har etablert en stat på mindre enn 0,2 prosent av landområdet.

Selv om jødenes fiender har drevet dem ut av 99,8 prosent av området, fortsetter de krigen mot jødene i Israel. 7. oktober-massakren var en del av denne krigen. Det er også palestinske myndigheters hatopplæring og belønningssystem for terror.

Denne krigen MÅ ta slutt NÅ!

Dessverre er det sterke krefter i Norge som støtter kampen for å undergrave verdens eneste jødiske stat. Israel er i flere tiår blitt  demonisert av NRK, nyhetsbyrået NTB og andre medier. Norske skolebøker og den statsfinansierte elevsiden fn.no er fulle av feil om Israel. LO og andre mektige motstandere har helt bensin på bålet. Etter 7. oktober 2023 har også regjeringen, med Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide i spissen, markert seg som noen av de mest anti-israelske politikerne i Europa. 

Denne propagandakrigen må ta slutt nå!

Hvis du er enig, bli medlem av MIFF nå!

Dersom du ikke vet hva du skal tenke om Israel

Dersom du støtter det jødiske folkets rett til sitt nasjonale hjemland i Israel

Dersom du allerede er medlem av MIFF

Det var alltid riktig å støtte Israel. Gjennom århundrer ble det jødiske hjemlandet okkupert av romerske, bysantinske og ulike muslimske imperier [se tidslinje]. Jødene beholdt hele tiden sin sterke tilknytning til landet.

Dersom flere hadde støttet en jødiske statsdannelse for hundre år siden, kunne jødene hatt et tilfluktssted da nazistene startet med sin utryddelse. Men arabiske nasjonalister, inspirert av nazistisk antisemittisme, og islamistiske jihadister, skremte britene bort fra å oppfylle løftet om et jødisk nasjonalhjem. De brukte terror for å skremme, da som nå.

Dersom flere hadde støttet Israel på 1950- og 1960-tallet, ville kanskje ikke Egypt og Syria ha våget å mobilisere til krig. Men sovjetisk propaganda ble pumpet ut over Europa, og sakte, men sikkert er resultatene av Israels forsvarskrig blitt fordømt som «okkupasjon».

Dersom flere hadde støttet Israel, ville kanskje ikke Yasser Arafat ha klart å lure Nobelkomiteen og mange andre. Men Amnesty og andre humanitære organisasjoner har tatt opp arven etter Sovjets propaganda, og anklager ordningene som israelere og palestinere avtalte seg i mellom på 1990-tallet for «apartheid».

7. oktober 2023 ble det klart at jødehatende jihadister fortsatt dominerer i kampen mot Israel. Hvis du ikke støtter Israel etter massakren – hvor 1200 israelere ble drept, tusenvis skadet og over 250 tatt som gisler – vil du aldri støtte Israel. Da er det stor fare for at du alltid vil fortsette å være likegyldig.

Du bør støtte Israel fordi hatet som skapte Holocaust fortsatt lever, skrev MIFF i 2014. Du bør støtte Israel fordi Norge står overfor de samme fiender som Israel.

7. oktober 2023 ble det overtydelig hvor korrekt det var. Massakren ble begått av unge palestinske menn som er lært opp til jødehat og jihad på skoler finansiert av Norge.

  • I tredje klasse lærte de å «ofre blodet» for å «eliminere maktrøverne» og «utrydde restene av utlendingene».
  • I femte klasse har de lært at martyrdød og jihad er «den mest viktige mening med livet» og at jøder er «fiender av islam».
  • Terroristene fra 7. oktober lærte i syvende klasse at Israel er «Satans tjener». Da fikk de også lære at «å ofre livet i kamp er det største». Året etter ble de fortalt at barn som deltar i jihad er «sikkerhetsventilen i samfunnet».
  • I tiende klasse ble de fortalt at døden er skjebnebestemt og at jihad er deres kall. «Og vårt rene blod, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare,» blir det messet i en annen skolebok.
  • I tolvte klasse har de lært om å «returnere» med våpen i hånd. Elevene har lært at det betyr at Israel blir borte.

Du må støtte Israel – nå mer enn noen gang. Israel er i en forsvarskrig for å hindre at 7. oktober 2023 aldri mer skal gjenta seg. Hamas skal bli vingeklippet, slik at de aldri mer har militær kapasitet. Iran og Hizbollah skal bli avskrekket. Nå må du støtte Israels forsvarskamp!

Med Israel for fred samler Israel-venner med ulikt politisk ståsted, ulik tro og livssyn. Vi har også forskjellig syn på israelsk politikk. Når det gjelder saker som er omstridt internt i det israelske samfunnet, formidler vi de store gruppenes ulike hovedsyn, uten som organisasjon å ta stilling til spørsmålene.

MIFF sprer informasjon gjennom nettsider, sosiale medier (se over), møter i lokalforeninger og nasjonale konferanser m.m. MIFF forsvarer også Israel i mediene og har aktuelle kampanjer. Etter 7. oktober-massakren er vårt innhold sett mange millioner ganger rundt på de ulike plattformene.

Les mer om MIFF og bli medlem nå!

Les artikkelen hvor MIFF korrigerer feil som stadig blir framsatt om Gaza og Hamas.

De generelle teknikkene som mediene bruker for å skape et falskt bilde av Israel

1. Konflikter hvor Israel er involvert blir dekket ekstremt mye mer enn andre konflikter som krever mange ganger flere menneskeliv.

2. Israels forsvarskamp blir ikke sammenlignet med andre lands krigføring.

3. Palestinske flyktninger blir nevnt ustanselig, selv om det har gått 75 år siden arabisk side tapte i forsøket på å utrydde den jødiske staten i 1948.

4. Levekårene til palestinerne blir ikke sammenlignet med arabiske naboland.

5. Folkeretten blir manipulert til kun å ramme den jødiske staten, og Israels rettigheter blir nesten aldri nevnt.

Les mer på temasiden Mediedekningen og bestill MIFFs bok Det falske bildet av Israel. 

Det skapes falske bilder av Israel i norsk skole, ikke bare på grunn av mange feil i læreverkene, men også fordi viktige elementer i det israelske narrativet er helt borte eller svært nedtonet. Klikk her for å lese faktasjekker og for å bestille MIFFs bok Opplært til fordommer.

Ingen verk nevner jødiske flyktninger fra arabiske land, og bare ett læreverk nevner Iran som en aktør i konflikten. Sterke anklager mot Israel blir framsatt, uten at Israels svar får komme fram

Mange skoleelever blir henvist av lærere til FN-sambandets infosider om Israel, Palestina og konflikten. Mange tror fn.no er en «nøytral og god» kilde.

Dette stemmer ikke. MIFF avdekket sommeren 2023 hvordan FN-sambandet misbruker skattepenger til å gi norske barn et falskt bilde av Israel. Organisasjonen er på ingen måte objektiv eller nøytral i forhold til Israel. FN-sambandet gjorde noen rettinger etter MIFFs første faktasjekk, men reagerte deretter med sjikanerende omtale av MIFF.

Selv etter 7. oktober-massakren er FN-sambandet uvillig til å kalle Hamas en terrororganisasjon.

Hva er det som har hindret tostatsløsning?

Nobels fredsprisvinnerne i 1994, under utdelingen i Oslo. Fra venstre: Avdøde PA-president Yasser Arafat, daværende israelsk utenriksminister Shimon Peres (nå president) og den avdøde israelske statsministeren Yitzhak Rabin. (Foto: Sa'ar Ya'acov, GPO)
Nobels fredsprisvinnerne i 1994, under utdelingen i Oslo. Fra venstre: Avdøde PA-president Yasser Arafat, daværende israelsk utenriksminister Shimon Peres (nå president) og den avdøde israelske statsministeren Yitzhak Rabin. (Foto: Sa'ar Ya'acov, GPO)
Når de dominerende palestinske gruppene vil ha et «Palestina» som går «from the river to the sea», bli tostatsløsning umulig.

«Tostatsløsning» har i flere tiår vært det internasjonale samfunnets svar på konflikten mellom israelere og palestinere. Vestlige diplomater har sett for seg at Israel skal bestå innenfor våpenhvilelinjene fra 1949 (som ofte feilaktig blir omtalt som 1967-grensene), mens en palestinsk stat etableres i Gaza og på Vestbredden.

Dette har aldri blitt noen løsning, fordi de dominerende palestinske organisasjoner aldri har akseptert det. Hver gang Israel har akseptert en palestinsk stat, har palestinerne avvist tilbudet, ofte med vold. Se videoklippet Syv ganger palestinerne har avvist å opprette en palestinsk stat, og temasiden om det samme.

PLO i 1964: Vestbredden var ikke en del av «Palestina»

Da PLO ble grunnlagt i 1964, var det Jordan som kontrollerte Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem). Gaza lå under egyptisk administrasjon. For å unngå direkte konflikt med disse arabiske statene – særlig Jordan – formulerte det opprinnelige PLO-charteret fra mai 1964 en klar begrensning.

Artikkel 24 i 1964-charteret slo eksplisitt fast: «Denne organisasjonen utøver ingen territorial suverenitet over Vestbredden i Det hashemittiske kongeriket Jordan, over Gazastripen eller over Himmah-området.» PLO definerte dermed ikke Vestbredden som en del av det Palestina de kjempet for å «frigjøre». Målet var det området som hadde blitt staten Israel i 1948. Å gjøre krav på Vestbredden ville ha utfordret jordansk suverenitet, noe de arabiske regimene ikke ville tillate.

Først etter Seksdagerskrigen i 1967, da Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza, ble charteret revidert. I 1967-versjonen ble artikkel 24 fjernet, og kravet ble utvidet til hele det tidligere britiske mandatområdet. Fra da av ble «Palestina» definert som hele regionen fra Jordanelven til Middelhavet.

«From the river to the sea» som vedvarende prinsipp

Denne maksimale definisjonen har preget den palestinske nasjonale fortellingen siden. Sloganet «from the river to the sea» – eller tilsvarende formuleringer – brukes ikke bare av Hamas, men går igjen hos Fatah-ledere, PLO-representanter og i offisiell retorikk. Det uttrykker at det historiske Palestina omfatter hele området, ikke bare Gaza og Vestbredden. Ingen betydningsfull palestinsk organisasjon eller parti definerer den endelige staten som begrenset til 1967-linjene. Det kommer også tydelig fram i partilogoene.

En avtale som bare omfatter Gaza og Vestbredden vil for mange palestinere fremstå som et midlertidig kompromiss, ikke et endelig oppgjør. Historien viser at når den ene parten beholder det fulle territorielle kravet i bakhodet, blir forhandlinger om grenser, sikkerhet og flyktninger ekstremt vanskelige.

Jordans beslutning i 1988 og statsborgerskapet som forsvant

Mellom 1948 og 1967 ga Jordan statsborgerskap til innbyggerne på Vestbredden. I juli 1988, etter den første intifadaen, kunngjorde kong Hussein at Jordan brøt alle juridiske og administrative bånd til Vestbredden. Statsborgerskapet til dem som bodde der den 31. juli 1988 ble trukket tilbake. Hundretusener ble over natten gjort til de facto statsløse, eller avhengige av midlertidige dokumenter.

Beslutningen ble tatt for å styrke PLOs posisjon som den eneste legitime representanten for det palestinske folket, og for å hindre at Vestbreddens befolkning permanent skulle bli integrert i Jordan. Resultatet er at store deler av Vestbreddens innbyggere i dag mangler fullt statsborgerskap i noen eksisterende stat – et forhold tostatsløsningen skulle løse, men som forutsetter en klar palestinsk avgrensning av kravene.

Kjernen i problemet

Tostatsløsningen krever at begge parter godtar at den andre har rett til en suveren stat side om side i fred med den andre. Når den dominerende palestinske fortellingen – fra det opprinnelige PLO-charterets fokus på Israel, via utvidelsen etter 1967, til dagens «river to the sea»-retorikk – konsekvent opererer med hele området som referansepunkt, forblir formelen mer en internasjonal ambisjon enn en realistisk politisk mulighet for partene selv.

Historien viser at territorielle krav som ikke aksepteres som endelige sjelden skaper varig stabilitet. Gapet mellom det internasjonale samfunnets definisjon av en tostatsløsning og den faktiske palestinske definisjonen av Palestina er fortsatt det sentrale uløste problemet.

–

Artikkelen er skrevet av et anonymt MIFF-medlem, og redigert og kvalitetssjekket av MIFF.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart