Den israelske forfatteren Manfred Gerstenfeld har satt opp en oversikt over ulike lands reaksjoner på de to hendelsene i en kommentarartikkel i Yedioth Aharonoth. Konklusjonen er klar: Israel fordømmes, mens USA hylles for å ha begått målrettet drap.
Norge ikke noe bedre
Gerstenfeld nevner ikke Norge i sin oppstilling, men vi følger det samme mønsteret. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har beskrevet drapet på bin Laden som «gledelig».
Tonen fra den utenrikspolitiske ledelsen i Norge var en helt annen i 2004.
– Denne handlingen vil bidra til å øke spenningen i området og vanskeliggjøre iverksettingen av veikartet for fred, sa daværende utenriksminister Jan Petersen (Høyre) etter Yassin-likvideringen. Han fordømte også aksjonen.
Torbjørn Jagland (Ap), som den gang var leder for utenrikskomiteen på Stortinget, sa at han fryktet drapet på terroristen ville føre til «en opptrapping av konflikten i Midtøsten.»
Yassins historie
Hvem var Ahmed Yassin som ble drept av Israel i 2004?
Den aldrende Hamas-lederen, som på grunn av en ryggskade måtte bruke rullestol, var en av grunnleggerne av terrorgruppen og samtidig dens åndelige leder. Han var en mann som hyllet den muslimske martyrdøden og som legitimerte drap på sivile israelere. Tidligere statsminister i Israel, Ariel Sharon, beskrev Yassin som «den palestinske terrorens mesterhjerne». Israel holdt ham personlig ansvarlig for
en hel rekke angrep utført av Hamas.
Den 22. mars 2004 ble Yassin angrepet fra luften av et israelsk helikopter etter at han hadde deltatt på morgenbønnen. Fordømmelsene fra verdenssamfunnet og FN lot ikke vente på seg.
Vi skal nå se på noen eksempler som Gerstenfeld gir på dobbeltstandarden:
FN
Mandag denne uken uttalte FNs generalsekretær Ban Ki-moon at «Osama bin Ladens død […] er et gjennombrudd i vår felles globale kamp mot terror.»
Men da Yassin ble drept fordømte daværende generalsekretær Kofi Annan Israel.
– Slike handlinger er ikke bare imot internasjonal lov, men gjør heller ingenting for å hjelpe med letingen etter en fredelig løsning, sa Annan den gangen.
USA måtte til og med bruke vetoretten sin i Sikkerhetsrådet for å forhindre en fordømmelse av Israels handlinger.
EU
Europarådet og Europakommisjonen har begge uttalt at bin Ladens død gjør verden til et tryggere sted. Likvideringen viser at terrorangrep ikke forblir ustraffet.
Men etter Yassin-drapet sa daværende utenriksminister i EU, Javier Solana, at «denne typen handlinger bidrar ikke til å skape muligheter for fred. Dette er veldig, veldig dårlige nyheter for fredsprosessen.»
Storbritannia
I Storbritannia er trenden den samme. Nåværende statsminister David Cameron og tidligere statsminister Tony Blair har begge hyllet drapet på bin Laden som en viktig hendelse i kampen mot terror.
Likevel ble Israel fordømt også i London for drapet på Yassin i 2004. Daværende britisk utenriksminister Jack Straw kalte drapet for «uakseptabelt» og «uten rettslig grunnlag». Også talsmannen til Blair (som da var statsminister) fordømte aksjonen: «Vi har mange ganger forklart vår opposisjon til Israels målrettede drap.»
Frankrike
Frankrikes statsminister Nicolas Sarkozy hyllet drapet på bin Laden som et «kupp» i kampen mot terror. Han lovpriste Obama for hans mot.
Men dette var franskmennenes svar i 2004:
– Frankrike fordømmer aksjonen mot sjeik Yassin, akkurat som de alltid har fordømt prinsippet om ethvert utenomrettslig drap som på tvers av internasjonal lov, sa en talsmann for utenriksdepartementet den gang.
Tyskland
Det landet i Vest-Europa med kanskje størst forståelse for Israels sak, Tyskland, har ført den samme politiske vinglepolitikken.
– Jeg er glad for at bin Laden-drapet ble vellykket, uttrykte rikskansler Angela Merkel etter søndagens aksjon i Pakistan.
– Den tyske regjeringen er dypt bekymret over utviklingen, var daværende utenriksminister Joschka Fischers uttalelse etter Israels drap av Yassin.
Forfatteren trekker også fram eksempler på det samme fra Russland og Tyrkia.
Ulike standarder
Sammenlikningen mellom da og nå blir bare enda mer meningsfull når vi ser den i kontekst av EUs egen definisjon av antisemittisme, skriver Gerstenfeld. Den gir nemlig et eksempel på hvordan antisemittisme kan komme til uttrykk i kritikk av staten Israel, dersom man dobbeltmoralsk krever en form for oppførsel av Israel som ikke er forventet av noen annen demokratisk nasjon.
Forfatteren mener Israel må bruke slike konkrete eksempler på dobbeltstandard mot seg selv, for å klargjøre sitt standpunkt ytterligere.
