Til vanlig hudfletter Gideon Levy den israelske regjeringen og alt som statsminister Benjamin Netanyahu står for. De siste tiårene har Ha’aretz-journalisten gjort internasjonal karriere på å demonisere sitt eget land, særlig høyreorienterte regjeringer og forsvarsstyrkene.
Men Levy kan også overraske. I en artikkel publisert 4. november påpeker han det han mener er det største «lyspunktet» ved Netanyahu: «Netanyahu er ikke en krigshisser. Det som har skjedd de siste månedene har bevist det igjen. Fienden av halve landet [Levys betegnelse på statsministeren] er den mest pasifistiske statsministeren vi noen gang har hatt, med et regnskap på bare én krig i sine 12 år ved makten.»
Netanyahus forgjenger i sin siste statsministerperiode, Ehud Olmert, ledet Israel i to kriger på tre år.
– Det er tvilsomt om noen annen israelsk politiker hadde kommet seg gjennom de siste seks måneder uten å mobilisere styrker og sende fly inn i Gaza for en ny runde med uberettiget og nytteløs blodsutgytelse, skriver Levy. Statsministeren har vært utsatt for massivt press, ikke bare fra høyresiden og innbyggerne langs grensen mot Gaza, men også fra venstreorienterte ledere.
– Hver fredag kveld har det sett ut som om krig ville bryte ut neste søndag morgen. Men Netanyahu stod fast. Samme hvilket motiv han må ha, så har han unngått blodsutgytelse, blodet til soldater og tusener av hjelpeløse sivile som ville ha blitt massakrert som under hærens tidligere offensiver. De skylder Netanyahu sitt liv, skriver Levy.
Når rosen er avlevert, går Levy tilbake til sitt vanlige kor. Han mistenker Netanyahu for å bevare roen på Gaza-stripen fordi han forbereder Israel på en krig mot Iran og Hizbollah i nord, eller mot Irans atomprogram. Han kritiserer også statsministeren for ikke å ha gjort nok for å få på plass en avtale med Hamas-regimet på Gaza-stripen.
– Netanyahu er ikke ennå en fredens mann, slik luretittelen vil få deg til å tro, tilsynelatende vil han aldri bli det. Men han er heller ikke en krigens mann. I hans Israel gir det noe trøst, avslutter Levy.
Israelernes opplevelse av sikkerhet mot terrorangrep er vanligvis den avgjørende faktor i det israelske Knesset-valget. Her har Benjamin Netanyahu de historiske tallene på sin side, påpekte journalist Herb Keinon i Jerusalem Post i oktober 2012. Antall terrordrepte israelere per år i Netanyahus statsministerperioder både på 1990-tallet og fra 2009 har vært mye lavere enn periodene når han ikke har sittet ved makten.
MIFFs analyse i 2012 viste at antall drepte palestinere var relativt svært lavt under Netanyahus styre enn under andre statsministre. «Palestinske dødstall per år under statsminister Benjamin Netanyahus andre periode har vært nesten halvparten av de årlige dødstallene under den første intifadaen og Oslo-prosessen og en liten brøkdel i forhold til den andre intifadaen,» skrev MIFF. Med unntak av Gaza-krigen i 2014 har denne trenden holdt seg.
Blodkurven
Ari Shavit, som tidligere var kollega med Levy i den venstreorienterte avisen Ha’aretz, skrev artikkelen Hva vi kan lære av blodkurven i desember 2002. Hans konklusjon var klar:
«En israelsk tilbaketrekning eller løfte om tilbaketrekning fører ikke til en slutt på blodsutgytelsene. Tvert imot, hver gang Israel trekker seg tilbake, øker fiendtlighetene. Hver gang Israel lover en tilbaketrekning, øker drapskurven. (…) Derfor, i den nåværende realitet i Midtøsten, gir det ikke fred å forlate landområder. Det gir heller ikke ro. På den annen side koster det å overgi landområder liv.»
Likevel mente Shavit at Israel før eller senere må gjøre tilbaketrekninger. I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza-stripen, og følgene ble nøyaktig som Shavit skrev tre år tidligere. Fiendtlighetene økte. Det ble en kraftig økning i rakett- og granatangrep og flere angrep i grenseområdet etter tilbaketrekningen. Netanyahu advarte mot denne utviklingen, og det er også en grunn til at israelske velgere har gjenvalgt ham en rekke ganger.
